Vi kan godt kysse

23:14
Jeg sto på t-baneperrongen og hadde nettopp sett på lystavlen at min bane skulle komme om åtte minutter.
God tid.
Det hadde vært en lang dag på et filmsett, og jeg var relativt sliten. Ikke sliten i fysisk forstand, men sliten på den samme måten som når jeg hadde vært på karrieremesser og fagsamlinger hvor det blir en del tråkking.
Det var da hun kom.
Jeg så henne ikke før hun sto helt ved siden av meg, jeg kjente henne ikke igjen og visste heller ikke om det var meningen at jeg skulle kjenne henne igjen, men hun plasserte seg så tett inntil meg at jeg skjønte at det skulle handle om noe som hun oppfattet som viktig.
Jeg visste ikke.
– «Vær så snill», hvisket hun.
– «Lat som om du kjenner meg».
OK, tenkte jeg.
Jeg vet ikke hvorfor, men den første tanken som for gjennom hodet mitt var at dette var en jente som var ille ute, det var noen som forfulgte henne eller noe som lignet.
Kanskje hun var i skikkelig trøbbel.
Jeg visste ikke.
Jeg hadde spilt skuespill hele dagen, og kunne sikkert ta på meg en ny rolle.
Hjernen tippet midten av trettiårene.
Hjernen var fortsatt aktiv etter en lang dag.
Mørkt hår under en svart strikkelue.
Brune øyne.
Jeg vet ikke om hun var pen eller om hun forventet at jeg skulle mene at hun var pen eller om hun forventet noe i det hele tatt, men jeg hadde fått skryt på dagens filmsett om at jeg sto godt i rollen min. Jeg ga henne en klem og takket for sist, sa at det var fint å se henne igjen og la ikke merke til at vi plutselig sto og holdt hverandre i hendene.
– «Vi kan godt kysse», hvisket hun.
Det var sånn hun sa det.
– «Vi kan godt kysse».
OK, tenkte jeg.
Jeg lot blikket bevege seg bortover perrongen for å se om det var noen som så på oss, om det var noen som fulgte med og om denne «noen» var den som påvirket henne til å ta initiativ til et skuespill.
Kanskje det var skjult kamera.
Kanskje jeg var i ferd med å bli utsatt for ett eller annet tåpelig komplott i en dårlig underholdningsgreie eller om det var en av disse greiene som nye medier liker å iverksette for å sette folket på prøve.
OK, tenkte jeg.
Jeg kysset henne på kinnet og ga henne en klem, fulgte opp med å strekke på kroppen i en bevegelse som muligens ikke sto oppført i hennes manus men som ble tvunget fram fordi jeg følte situasjonen som litt utilpass og fremmed.
– «Er det noe jeg bør vite?»
– «Nei», hvisket hun.
– «Det er fint sånn».
OK, tenkte jeg.
Det er fint sånn.
Det var seks minutter til banen min skulle komme, og jeg lurte på om hun skulle ta den samme banen som meg eller om hun forventet at jeg skulle bli stående å vente på hennes bane og om hun forventet at vi skulle fortsette skuespillet på en alternativ strekning.
Jeg visste ingen ting.
Jeg skjønte ikke så mye, heller.
– «Vi kan godt kysse», gjentok hun og trakk meg inntil seg på en sånn måte at jeg ble litt forundret over grepet, den brå styrken som rant i henne i det hun åpnet munnen over min og hvisket noe som det var umulig å høre.

Det var et godt kyss, ikke det beste i verden, den prisen gikk til en jente som het Amanda og som kysset meg på klassetur i åttende, den første jenta jeg kysset sånn på ordentlig hvor dere som skjønner hva som menes med «ordentlig» skjønner hva jeg mener og dere som ikke skjønner hva jeg mener får gå inn i dere selv, men likevel var dette et godt kyss som varte helt fram til da hun tok et steg tilbake og så på meg med et blikk som vekslet mellom erting og sjenerthet og noe som jeg muligens kunne oppfatte som redsel.
– «Er det noe jeg kan gjøre?»
– «Nei», smilte hun.
– «Det er fint sånn».
OK, tenkte jeg.
Det er fint sånn.
Det kom en t-bane som ikke var den jeg skulle ha.
Det var heller ikke den t-banen som hun skulle ha, men det kan være mulig at det var t-banen til de som skulle se på skuespillet vårt.
– «Det var fint», smilte hun.
– «Takk skal du ha».
– «Jo», smilte jeg tilbake og visste ikke om jeg fortsatt skulle stå i rollen.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det som jeg sa, men det var som om det dukket opp en eller annen indre kraft som fikk meg til å spørre hva hun ville at jeg skulle gjøre nå, om jeg skulle gjøre noe mer eller om det var greit at jeg tok den neste banen som kom.
– «Takk skal du ha», gjentok hun.
– «Nå må jeg gå».

Det er ikke første gangen at en dame går fra meg.
Det er heller ikke første gang at jeg treffer en som er «der» selv om jeg er her, men det som skjedde på perrongen på en helt vanlig onsdagskveld er noe som jeg kan strekke meg til å si meg enig med de som oppfatter at dette ikke var noe som man definerer som «helt vanlig».
– «Det var fint», gjentok hun.
Jeg nikket.
Jeg kjente at denne indre kraften fremdeles gjorde sitt for at jeg følte meg litt sterkere enn jeg hadde følt for noen minutter siden.
Jeg spurte om hun ville ha et ha det-kyss.
Seriøst, hvor tar jeg det fra.
Jeg er sikker på at Amanda ville vært stolt av meg.

Hvis det er noen som så meg på perrongen og som lurer på om jeg har fått meg ny dame, så har jeg ikke det.
Jeg er en god skuespiller.
Jeg lever meg inn i ulike roller, og denne rollen tok jeg ganske bra.
Hun forsvant like fort som hun kom.
Jeg fikk lyst til å fortelle henne noe, ett eller annet som ikke nødvendigvis var sant men som jeg kunne finne på der og da for å strekke rollen med noe som enkelte kan tolke som kunstneriske friheter.
Jeg fulgte henne med blikket, forsøkte å få med meg noen detaljer.
Lave sko.
Svarte med snøring.
Grå ullsokker som var rullet sammen over anklene som var rammet inn av svarte strømpebukser som strakk seg helt opp til det korte skjørtet.
Lyseblå boblejakke og den svarte lua på toppen.
Brune øyne.
Jeg tror i hvert fall at de var brune, og nå så de en helt annen vei. Hun snudde seg ikke tilbake for å se om jeg så på henne for at hun kunne se at jeg så at hun snudde seg tilbake.
T-banen kom.
Pass for dørene.
Dørene lukkes.
Jeg var innenfor.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Av og til kommer det en tekst som handler om noe helt annet.
Dette er en av dem …


.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

2 comments

  1. Ja, seriøst Morten, hvor tar du det fra :)
    Du har en flott formidlingsevne og dette er stor fortellerkunst. Dama på perrongen ble reddet ut av knipen sin som kanskje var et spill for en sjalu x eller noe i den dur, vi er lunefulle og kreative sånn, selv for kort vinning, og da er det ønskelig at noen stiller opp og tar rollen :)

    Klem, HM

    Lik

  2. Jeg kjenner meg igjen og vet at dette er noe som jeg selv kunne finne på å gjøre, i begge roller forsåvidt :)
    Jeg gjorde noe lignende for noen år siden hvor poenget var å komme meg unna en frustrert og desperat X og som en dårlig løgn for å støtte en annen dårlig løgn hvor man spinner seg inn i noe som vokser seg litt større enn man egentlig forventer, men det kan være fint og riktig der og da og det er egentlig det viktigste. Jeg liker måten du bygger historiene dine, jeg pleier ikke å kommentere karrieretekstene siden jeg føler at jeg ikke har noe smart å komme med men liker å lese dem og suger til meg, akkurat denne dro jeg litt mer kjensel på. Takk for deling!

    TB

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s