Flaks er ingen tilfeldighet

Vi sitter på et støvfylt gulv og gumler kjeks og svelger kaffe.
Vi er på filmsett.
Vi vet at vi ser for jævlige ut med sminket blod og guffe.
Det er pause og vi snakker om mye og mangt og stort og smått og vi har for lengst gjort oss ferdig med dette spørsmålet om hva man jobber med når man ikke driver med filminnspillinger, et spørsmål som har en tendens til å dukke opp i mange forskjellige settinger når mennesker møter mennesker og av og til som tomt prat i mangel av noe annet å snakke om. Jeg liker ikke å snakke om det i det hele tatt, jeg syns ikke at det har noe som helst med settingen å gjøre når jeg ikke er på jobb der hvor jeg skal være på jobb, jeg forsøker å holde meg så langt unna jobbesnakk som mulig, antageligvis fordi jeg for lengst har gått lei av alle disse som bruker jobb som identitetsbrikke. Noen syns det er litt rart med tanke på hva jeg jobber med, men jeg har mine tanker om at det antageligvis er på bakgrunn av min totale avslappethet – som av og til grenser til distanse – at dette påvirker mengden av arbeid som ramler ned i fanget mitt.

Når det er nevnt, så er det mange som retter seg litt opp når jeg forteller hva jeg driver med, rekruttering er noe som mange har et forhold til og noe som mange har ulike meninger om, – alt fra dårlige prosesser og ulik erfaring fra tester og intervjuer og hvorfor ditt og hvorfor ikke datt og det ene spørsmålet etter det andre hvor jeg forsøker å svare så godt jeg kan og alltid etter min egen overbevisning selv om jeg vet at dette kan være stikk i strid med hva som er gjengs oppfatning.
Jeg gjør det enkelt.
Jeg sier at rekruttering ikke er hokus pokus.
Jeg bruker mine egne ord og det er antageligvis derfor jeg blir hørt.
Ost er ost, ikke sant.

Jeg spoler tilbake til begynnelsen av uka, – det er mandag og hun som nettopp har gått ut av rollen som «dame som står og leser på en plakat i gangen» har fortalt at de skulle ansette en markedsdirektør, hun spurte først om jeg kunne anbefale et rekrutteringsselskap før hun plutselig fikk for seg at hun ville spørre meg.
– «For all del», smilte jeg.
– «Jeg kan finne en markedsdirektør til dere».
Jeg visste hvor hun jobbet, hun hadde sagt det litt tidligere, snakket om en virksomhet som jeg kjente litt fra før og som jeg ikke hadde noen problemer med å anbefale videre.
Kjent selskap.
Kjent rolle.
Deretter sa jeg ikke så mye.
Settingen var liksom ikke optimal, og det skjønte hun.
– «Kanskje vi bør sette opp et kaffetreff en dag?»
– «Jo», nikket jeg.
– «Det kan vi, men hva om du tok en prat med han der borte?»
Jeg nikket mot en fyr som satt litt bortenfor, en fin fyr som hadde bevilget seg litt alenetid med propper i ørene og dyp konsentrasjon som egentlig minnet mest om soving.
– «Han er markedsdirektør på utkikk etter noe nytt», fortsatte jeg.
– «Han er i sluttpakkemodus … vi tok en kaffe på vei hjem i forrige uke og da ba han meg holde øyne og ører åpne i forhold til hva jeg kunne fange opp i nettverket mitt».
– «Han?»
– «Ja».
– «Kan jeg snakke med han om det?»
– «Hvorfor ikke?»
– «Nei, hvorfor ikke …»
Deretter sa jeg ikke så mye mer, – settingen var som nevnt ikke optimal selv om jeg er fristet til å legge til at jeg ikke oppfatter det som optimalt å sitte på kliniske møterom hvor fokus er rettet mot virkemidler som defineres som oppskrytt markedsmateriell og forutinntatte kravspesifikasjoner.

Dagen etter spiste vi utelunsj i sola og da fikk jeg høre at de hadde snakket sammen og allerede avtalt et nytt oppfølgingsmøte med ledelsen mot slutten av uka.
Nå er uka slutt og filmingen er ferdig.
Nå er den nye markedsdirektøren ansatt i virksomheten til hun som spiller rollen som «dame som står og leser på en plakat i gangen» og «dame som står og lener seg mot en bil og røyker» og «dame som går bortover gangen og banker på et vindu og viser fingern til de som sitter på den andre siden av glasset», – han har riktignok ikke begynt enda, men kontrakten er signert og oppstartsdato er spikret til 1. mai. Ja, nå er jo det en fridag, men det blir som en bagatell å regne i den store sammenhengen som egentlig ikke er stor i det hele tatt.
Ganske liten, spør du meg.

Nå som det endelig er vår, så kom jeg til å tenke på høsten.
Høst, – som en metafor til hvordan jeg jobber.
Høst, – som resultat.
Det er ikke så rent sjelden at jeg disser de som forsøker å forherlige seg selv og sitt når de serverer sine formaninger om hva som er riktig og galt og hva som er bedre enn best og hva de ikke finner på som argument for å suge blodpenger fra dårlige kopier som skjuler sin manglende kunnskap om tingene som de av ulike grunner har valgt å gjøre til sitt levebrød. De som tror at kunnskap ligger i baser og arkiver og som tror at det bare er å trykke på en knott og simsalabim så kommer det etter hvert ut noe som skal oppfattes som et fasitsvar med to streker under.

Jeg er sikker på at det finnes virksomheter som gjør et stort poeng av at de skal ansette en ny markedsdirektør, kanskje med en feit annonse i trykt presse med fine farger og et bilde som er plukket ut av en som har fått ubegrenset tilgang til en amerikansk bildedatabase og som for moro skyld har hengt opp den samme annonsen på veggen for å ha noe fint å hvile blikket på når klokka passerer to og hjernen har gått tom og vedkommende vil drømme seg bort fra virkeligheten, trekker inn en fra HR som får jobben med å ringe til et rekrutteringsselskap hvor det bare er firmanavnet som holder dem oppreist, svir av en del kroner for å være sikker på at den neste budsjettprosessen glir glatt og venter mer enn gjerne på et produkt som er markedsført som den beste kandidaten og som kanskje kan være klar om seks måneder. Nå er det ikke sikkert at den velprofilerte stjernekandidaten som er plukket ut fra en søknadsbunke på flere hundre sider vil ende opp som en feilansettelse, vi snakker faktisk om mennesker som stoler så blindt på forskning og statistikk og sånne ting at til og med de vil bli et målekriterium for den samme forskningen og statistikken som antar at det en eller annen gang må snu.
Flaks er ingen tilfeldighet.

Anbefalt tekst:
Rekruttering på en, to tre

På oppfordring kommer URBAN SPECIES & IMOGEN HEAP med «Blanket»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

2 comments

  1. Jo, vist f… er flaks en tilfeldighet….
    Man kan vel ikke kalle det annet enn flaks, for de to involverte at de begge hadde fått mulighet til å skaffe seg de kontaktene som gjorde at de i det hele tatt var på filmsettet. Tilfeldigheten at de i tillegg støtte på en rekrutterer som ikke hadde en, for han, mer lønnsom kandidat i basen som han ville markedsføre kan vel også kalles flaks.
    Resten… OG det som jeg vil tro er budskapet ditt, er vel å være mest mulig «ute der» og tør å spre budskapet om at du er på jobbjakt.
    Mitt budskap er: Tilfeldigheter kan slå begge veier, og i perioder må man jobbe steinhardt for at ikke tilfeldighetene skal bli til uflaks.
    Tilfeldig hilsen, Olav

    Liker

    1. Forskjellen handler om å skjønne hvordan man utsetter seg selv for muligheten til å ha flaks.
      Rutinerte spillere leser spillet og skjønner hvor ballen havner, de trenger ikke løpe så mye og kan sette bredsiden til å putte det som enkelte vil definere som et «flaksemål» :)

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s