Brød og sirkus i mangfoldsdebatten

Jeg har arrangert en samling for flinke folk med etnisk minoritetsbakgrunn, et vanskelig begrep som er like vrient å skrive som å si, språk var jo mye enklere før de som tror at de har noe å lære bort til andre fikk mandat til å bestemme hva man skal si. Jeg fikk en forespørsel om jeg ville kjøre et opplegg for en gruppe mennesker som sliter med å komme seg fram som jobbsøkere, – jeg skal ikke skryte på meg en påstand om at jeg hadde en viss årsaksfornemmelse på forhånd, men jeg hadde faktisk en viss årsaksfornemmelse på forhånd og det var derfor jeg valgte å gjennomføre noe som lå tett opp mot et komprimert jobbsøkerkurs med utgangspunkt i de samme festlighetene som kan oppleves på mine ordinære jobbsøkerkurs.

Jeg er ikke tilhenger av presentasjonsmateriell, jeg kjører stand-up, men akkurat i denne settingen hadde jeg bestemt meg for å ha med noen skjermbilder hvor det første forteller følgende:
– «Jobbsøk handler om en ting, og det er å formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan».
That’s it.
Det er nesten som om jeg kan si takk for meg etter å vist fram dette skjermbildet, kanskje lagt inn noen minutter for å fortelle hva som egentlig står der før jeg kunne ha avsluttet med å si at nå er det opp til deg.
That’s it.
Det er bare det at det har vært alt for mange som har fått lov til å gå rundt i alt for lang tid og sutret over hvor jævlig vanskelig det er å søke jobber at det til slutt blir jævlig vanskelig og enda værre enn det når det toppes av de som fremstår som mangfoldsmessere.
Som et patetisk paradoks.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hvem vil begynne?»
Det kom en hånd her og en hånd der, jeg valgte den første og nærmeste, ingen vits i å gjøre enkle ting vanskelig, og lykken står den kjekke bi som det står skrevet.
Audentes fortuna adjuvat.
Fortune favors the brave.
Jeg skal ikke skryte på meg vissheten om at det skjer det samme hver gang, men det skjer det samme hver gang, vedkommende er preget av stundens alvor, noe som isolert sett ikke er så ille med tanke på at det er mye bedre å oppleve noe som føles kjipt her enn å oppleve noe som føles kjipt der selv om noe som eventuelt kan oppfattes som kjipt er en del av livet. Det som skjer er at vedkommende presenterer den samme leksa som viser til en eller annen høyskolegrad hvor jeg pleier å skyte inn at jeg ikke spør hvor du har lært det som du mener at du kan for deretter å gi en gjentagelse av hva som står på skjermbildet om at det handler om hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan. Denne gangen lot jeg vedkommende fortsette og lot meg ikke overraske over at hun uoppfordret slang på en velbrukt tvangstanke og en valgt sannhet:
– «Men så er det sånn at jeg ikke får jobb fordi jeg heter Leelawati og er mørk i huden».
Hun ble stående å se på meg som om hun ventet på fortsettelsen. Det ble noen sekunder som jeg er sikker på at hun opplevde som kjipe hvor jeg gjentok at det er bedre å føle at det er kjipt her enn å føle at det er kjipt der selv om det egentlig ikke betyr noen verdens ting at man av og til har kjipe følelser.
– «La meg stille spørsmålet på en annen måte», begynte jeg.
– «Hvorfor skal noen ansette deg?»
– «Jo», smilte hun.
– «Hvis dere ansetter meg, så tar dere samfunnsansvar og viser at dere bryr dere om mangfold».
Jeg trodde ikke at jeg hørte riktig.
Jeg kunne ikke skylde på dårlig norsk siden jenta snakket norsk som om hun ikke snakket noen andre språk, kanskje hun ikke gjorde det for alt jeg visste, men det betyr ingenting for denne teksten. Poenget er at hun plasserte seg selv i skyggen for alt annet som ikke betyr noe og presenterte et ferdigpugget manus som noen mener må være svaret på hvorfor hun ikke slipper inn i manesjen.

Jeg har sluttet å kommentere tåpelige tekster fra de som tjener blodpengene sine på minoritetsspråklige og nisser som speiler en sak på vegne av andre for å styrke sin posisjon som mangfoldsmesser i sukkerspinnfora. Det er ikke så rent sjelden at jeg lurer på hva som bor i sånne som gjør hva de kan for å opprettholde en debatt om et tema hvor tematikken selv skal fremstå som et ikke-tema, men det har nok en viss sammenheng med et ønske om å vise seg fram for å oppnå en eller annen personlig vinning.

Det finnes fortsatt virksomheter som slår seg på brystet når de har ansatt en som dekkes av denne påtatte samvittighetsgreia som nevner at «arbeidsstyrken skal i størst mulig grad gjenspeile mangfoldet i befolkningen, og det er et personalpolitisk mål å oppnå en balansert alders- og kjønnssammensetning og rekruttere personer med minoritetsbakgrunn».
Det finnes fortsatt mennesker som setter kaffen i halsen når jeg forteller at jeg syns dette er bullshit, det er spill for galleriet, – kall det hva du vil, bare ikke snakk om at det er setninger som dette som forsvarer deres fremtreden som en aktør som bryr seg.

En av kursdeltagerne kom bort til meg mens jeg sto utenfor og ventet på en venninne som skulle hente meg, hun takket for et bra opplegg og syns det var fint at jeg snakket på en helt vanlig måte.
Det var sånn hun sa det.
Jeg snakket på en helt vanlig måte.
– «Du behandlet oss som om vi var helt vanlige jobbsøkere», fortsatte hun.
– «Ja», smilte jeg.
– «Er dere ikke det, da?»
– «Jo», nølte hun.
– «Men man blir jo fort vant til å bli behandlet som noe annet … det er mye silkehansker og bortforklaringer, for å si det sånn … prøv å tenke positivt, liksom … begynner å kjenne NAV-språket etter noen måneder og da er det kult å høre en som gir inntrykk av å vite hva han snakker om og som vet hvordan man møter mennesker».

Jeg nevner i noen tidligere tekster at jeg har hatt noen morsomme dager på filmsett, og her om dagen dukket det opp en jente ved siden av meg med en store kaffekopper og enda større smil om munnen. Jeg trodde først at hun var ansatt i filmselskapet, men skjønte litt senere at hun var med som statist.
– «Jeg vet hvem du er», begynte hun.
– «Du er han som skriver».
Der fikk jeg den.
Jeg er han som skriver.
Jeg er mye annet også, men for henne så var jeg han som skriver.
Greit nok.
Hun presenterte seg som Lamina og det første som slo meg var at jeg ikke visste at det gikk an å hete noe sånt, men kanskje jeg hadde hørt feil.
Lamina er Animal baklengs.
Jeg ventet spent på fortsettelsen siden jeg visste at vi satt foran en ganske lang pause i filmingen.
Varm kaffe og pent smil.
En god start.
Hun begynte med å fortelle at hun sto på utsiden av arbeidslivet og at hun traff mange som forsøkte å servere tåpelig trøst med overbevisning om at det handlet om fargen i ansiktet hennes, inspirert av de som snakker om mangfold for å få flere disipler og alle aktørene som får midler fra det offentlige for å holde liv i tematikken. Hun viste til en tekst som jeg skrev for lenge siden – mangfold som sofapolitikk – og hvordan den hadde satt sine spor.
– «Der kjente jeg meg igjen», smilte hun.
– «Og jeg er langt i fra den eneste …»

Litt senere spurte jeg henne om hun kunne fortelle hva hun ville jobbe med, og da kom det – hele regla om hvem hun var og hva hun hadde gjort fram til nå og hva hun var god på.
– «Men du», smilte hun.
– «Jeg har ikke sagt dette til så mange siden det er først nå at jeg har bestemt meg for å sette ny standard for hvordan jeg formidler presentasjonen min … jeg leser bloggen din og har lest boken din, så du kan kanskje si at jeg er påvirket …»
– «Fint», nikket jeg.
– «Du er i hvert fall positivt påvirket, og det er forskjellen».
– «Nå skal du høre», fortsatte hun.
– «Jeg har vært jobbsøker i et halvt år … kanskje litt lenger, og så fikk jeg innkalling fra NAV om å møte på jobbsøkerkurs for minoritetsspråklige … jeg er født i Norge, jeg … jeg takket selvfølgelig nei, og da fikk jeg svar om at jeg ikke kunne forvente bistand fra NAV hvis jeg ikke aksepterte tilbudene deres … det var snakk om et saksbehandlerkurs med praksisplass og det var ikke måte på … dama hos NAV sa at dette var en kjempefin mulighet og at det var mange som hadde gått på dette kurset som fikk jobb hos bedrifter med fokus på mangfold … jeg sa nei og så valgte jeg å kutte ut hele NAV … og nå tjener jeg penger på statistoppdrag mens jeg søker på jobber i virksomheter som jeg selv er interessert i … hvorfor er det sånn?»
– «Godt spørsmål», svarte jeg kort.
– «Det har kanskje en sammenheng med dette populære fargespillet … sukkerspinn kommer ikke bare i rosa, vet du».
– «Hmm», nikket hun.
– «Men vet du hva som er værst?»
– «Værre enn det?»
– «Værre enn det», smilte hun.
– «Nei», nølte jeg og kunne selvfølgelig komme på noen skrekkeksempler, men ville høre hennes versjon av hva som kunne oppleves som værst.
– «Tenk at det fortsatt finnes virksomheter i dette landet som kompletterer fargekartet på bekostning av nedslagsfeltet sitt», begynte hun.
– «Hvem er det de ønsker å lure, liksom … hvem er det som ikke skjønner den virkelige årsaken til at en nyutdannet høyskolejente med indisk bakgrunn får jobb i NAV eller til og med i HR hos en virksomhet som trenger å krydre litt på omdømmet sitt … det sier seg selv at det har gått for langt når det er tredjepart som lider … stakkars brukere, sier jeg … bedriften får lønnstilskudd og kred og jenta kan dekke seks måneder på en CV med fine ord, ikke sant … dette bør du skrive om, Morten!»

Jeg visste at hun hadde et poeng, og jeg treffer ganske mange av de som blir flaue over sånne som syter og klager og flagger diskrimineringskortet så snart de får anledning og anledningen dukker jo opp både titt og ofte, jeg treffer flinke folk som ønsker å få en jobb basert på noe som rimer med virkeligheten og ikke som de som gjemmer seg bort i påvente av at journalistene kommer. Det er for øvrig ikke så lenge siden jeg fikk en gjestetekst fra en som var i prosess med et ledende bemanningsselskap med påfølgende personlighetstest hvor et at de innledende demografiske feltene skulle fylles med svaret på hvilken rase vedkommende hadde.
Skjønner du?
Jeg treffer en del av de som er lei av de som oppfordrer til fokus mot deres flerkulturelle bakgrunn og ikke hvem de faktisk er, takket være organisasjoner som får godt betalt for å forføre arbeidslivet med vås om bedre omdømme, lønnsomhet, innovasjon og konkurransefortrinn.
Brød og sirkus.
Debatten er forvrengt og ensporet mot patetisk politisk korrekthet og handler mer om at det er viktig med mangfold enn hvorfor det er viktig. Debatten er like tåpelig som de som gjør et poeng av å ha en kompis som er neger eller same eller homo eller at de kjenner en som har en bror som har fått seg dame fra Asia.
So what?
Sammenligningen er kanskje litt søkt, men det handler faktisk om det samme.

Dagens musikksnutt går til Rebia som har hatt funnet glede i spillelistene mine gjennom lange pauser, –
her kommer PETER GABRIEL med «Games Without Frontiers»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

6 comments

  1. Mye av skylden ligger hos organisasjoner som får godt betalt for å forføre arbeidslivet med vås om bedre omdømme, lønnsomhet, innovasjon og konkurransefortrinn.
    Spot On!

    Jeg har vært der og selv om jeg ikke var der så lenge fordi jeg følte at det ble for dumt, så er jeg helt enig med hva du skriver.

    – bea

    Lik

  2. Takk for deling av fin tekst!
    Håper den leses av de som virkelig bør lese den og de som du skriver om og som er de samme som ikke vil høre på andres meninger som faktisk er selvopplevd, snakk om mangfoldsvisjoner liksom []

    Klem fra Noorah <3

    Lik

  3. Jeg har ikke ledd så mye på aldri så lenge! herlig! Du skriver godt, underholdende, og saker som alle tenker, men ingen sier. Jeg har funnet en tvillingsjel. Direkthet og ærlighet er ikke noe som skaffer deg venner, eller jobb!

    Likt av 1 person

  4. Viktig tekst som ikke så mange tør å skrive, folk flest tror at Sema og de andre drives av posetive verdier og det er vanskelig å opponere mot de som fremstår som gode i samfunnet. Jeg vet at de utnytter systemet like mye som de utnytter jentene som overtales til å komme dit for å være alibi.

    Likt av 1 person

  5. Takk for innlegget! «..å formidle hvem du er og hva du kan..», jeg har likt din mantra fra første stund og sier den til meg selv ganske ofte. Samtidig tenker jeg på nettopp formidling. Vi formidler ting på forskjellige måter, og i forskjellige kulturer er det forskjellige regler for dette, både skrevne og uskrevne. Har du skrevet noe om nettopp formidling? Interessant å lese hva du mener om det.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s