Gledespiken har kommet inn i ledergruppen

Når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med, så er det fint å kunne vise til et nettverk som representerer de fleste yrkesgrupper, det gir meg en del innspill og metaforer og tanker med stor overføringsverdi.
Har jeg nevnt at jeg har en venninne som er gledespike?
Eller har vært, er kanskje bedre å skrive.
På den annen side, så er jeg ikke sikker på om det begrenses til «har vært» og jeg har heller ikke noe med det.
Nok om det.
Jeg har en venninne som er skråstrek har vært gledespike og jeg er rimelig sikker på at jeg kan ha skrevet noe om det i en tidligere tekst.
Samme det.
Jeg er for øvrig rimelig sikker på at du også vet om noen som kan likestilles med hun som jeg kjenner, man lønnes jo ikke bare med penger og det er jo ganske lett å få øye på de som frekventerer hippe utesteder hvor selvutnevnte superbabes lever livet med champagne og dyre smykker og klær og med en yrkesbakgrunn som ikke rimer med levesettet – butikkmedarbeidere og franskstudenter som får sponset glamourtilværelsen sin av godt bemidlede herremenn i topplederstillinger som ingen kaller horekunder selv om ingen benekter at sex og store verdier er inne i bildet. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også nevne disse som det er ganske mange av i byen som jeg bor i, ubemidlede koner som ingen egentlig vet om de har valgt gubben sin på grunn av pengene og ikke på grunn av hans personlige kvaliteter eller hvordan man skal si det. Dersom noen av disse glamorøse statuskonene avskyr sine menn fysisk og bare holder ut med tanke på den sosiale og økonomiske statusen som de oppnår, så er det likevel ingen som stempler disse bertene som horer og mennene som horekunder. Det hele er et spørsmål om definisjon hvor den stigmatiserende massen umiddelbart tenker på slitne narkohorer som spriker de utslitte miniskjørtene sine mot kåte gubber som ikke får noe hjemme, verdighet og valuta veksles bak duggete bilglass på en eller annen parkeringsplass selv om gateprostitusjonen skiller seg ut fra de uklare grenseområdene med sin brutale ærlighet.
Men tilbake til gledespiken min.
Ja, nå er hun ikke «min» på den måten, men du skjønner sikkert hva jeg mener. For noen år siden fleipet hun med at jeg skulle få henne inn i en annen jobb, og selv om det ikke finnes noe som heter at man «får» en jobb, så visste jeg at hennes tid ville komme.
Det er sånt man bare vet.
Nå har hun en jobb som jeg er sikker på at det er mange som vil kategorisere som en «god jobb», og her om dagen kunne hun fortelle at hun hadde blitt overtalt til å komme inn i selveste ledergruppen.

Det hele begynte for ett år siden hvor jeg fikk en henvendelse fra en fyr i nettverket mitt som ville at jeg skulle finne en leder til kundeserviceavdelingen i virksomheten hans.
– «Skaff meg en leder», smilte han.
– «Skaff meg en leder som vet at ledelse ikke er et fag, men en egenskap … jeg er rimelig lei av disse jyplingene som vifter med papirene sine og forsvinner like fort som de kommer, de som hevder i det neste jobbintervjuet sitt at de ønsker seg videre men som egentlig ikke funker til noe som helst … i hvert fall ikke hos oss … men du, nå er alt så mye bedre for nå har vi kvittet oss med noen av disse HR-folkene som har kødda det til med rekrutteringsprosessene våre, nå ligger det endelig i linjene og nå spør jeg deg … ok?»
Jeg nikket.
Jeg kjenner han ganske godt og vet hva han er god for, ikke bare fordi jeg har ansatt han selv men fordi han er en fyr som skjønner seg på disse tingene som det ikke er så mange som tør å vise at de skjønner seg på. Han fortalte at de ville ha en kundeserviceleder som skjønte seg på folk og som ikke er så opptatt av alt det andre som folk har med seg i livet sitt, en som hadde baller til å stå opp og fram og som taklet selgere og produktsjefer som lukter vondt og som ikke klarer å velge klærne sine selv.
Det var sånn han sa det.
Han snakker et språk som det er ganske mange mennesker i det norske næringslivet som ikke skjønner, og det er kanskje fordi han sier det han virkelig mener.

Han ble først litt skeptisk når jeg nevnte at jeg hadde en dame som kunne ta rollen, han ønsket seg en mann siden han var litt lei av all kaklingen, men det kunne han ikke si høyt til andre enn meg.
– «Hun er annerledes», smilte jeg.
– «Hun vil du like».
Hun på sin side måtte selvfølgelig belage seg på å gå betraktelig ned i lønn i tillegg til at hun fikk lange arbeidsdager, men hun hadde som nevnt fleipet med at jeg skulle bidra til at hun kom seg inn i en annen jobb og sånne ting fleiper man ikke med uten å være klar for konsekvensene.

Det er ikke så ofte vi snakker sammen om de andre tingene, men av en eller annen merkelig grunn som ikke har noe med denne teksten å gjøre så kom samtalen inn på en greie med bakmenn og utnyttelse av kvinner og sånne ting som har en tendens til å dukke opp når de som fordømmer denne yrkesgruppen kommer på banen, de som hevder at de trives som single og som uten videre forkaster menn som de ikke føler er riktige, strør om seg med flyktige forhold og skaffer seg variert erfaring med patetiske elskere før det omsider går opp for dem at viseren for lengst beveger seg på det røde feltet hvor de ender i noe som bygges på helt andre ting hvor det eneste de får er litt rester på den årlige firmaturen på et avsidesliggende høyfjellshotell.
– «Jeg sier som deg», smilte hun.
– «Grøss».
Jeg nikket.
Dette var for øvrig på den samme dagen som hun annonserte at hun hadde kommet inn i ledergruppen.
– «Hva er bakmenn og hva er utnyttelse», fortsatte hun.
– «Ser du på flodhestene på Karl Johan og de få som står igjen på gata med zalobleket hår, så skjønner du at de finnes, men jeg har erfart at det er mer dritt i næringslivet, for å si det sånn … jeg har jo fått historiene direkte fra kildene og det er ikke så rent få av disse som jeg kjenner igjen fra en del av virksomhetene som vi jobber med … det bare pakkes inn som noe annet, for å si det på den måten …»
– «Men», nølte jeg.
– «Hva skjer hvis du … treffer dem i profesjonelle kundemøter?»
– «Du sier det selv», smilte hun.
– «Du bruker et begrep som profesjonelle, og da sier det seg nesten selv at man oppfører seg profesjonelt på alle flater, ikke sant?»
– «Og hvis det kommer fram?»
– «Hvordan i all verden skal det komme fram», flirte hun.
– «Tror du at noen av dem vil si at de har en kompis som vet at sjefen på kundeservice er sånn eller sånn?»

Det hadde imidlertid ikke gått så lang tid før en som tydeligvis følte seg litt forbigått i ansettelsesprosessen kom med en liten innvending, litt typisk at det var den dagen jeg var på besøk og overhørte spørsmålet hennes i kantina.
– «Jeg vil da mene at jeg er langt bedre kvalifisert», fortsatte hun og så var det som om det dukket opp ett eller annet som fikk det til å bli en ørliten pause hvor jeg rakk å skyte inn spørsmålet om hva hun egentlig mente med et begrep som «kvalifisert». Nå skal det sies at hun ikke vet hvem jeg er og hva jeg jobber med og står for, men jeg skal ikke skryte på meg at svaret hennes kanskje hadde vært litt annerledes hvis hun visste det.
– «Jeg har i hvert fall en bachelor i ledelse og administrasjon i tillegg til at jeg leser til en påbygging til master i endringsledelse … så vidt meg bekjent, så har ikke hun noe annet enn videregående skole».
– «Hun har egnetheten som vi ser etter», avbrøt sjefen for hele sjappa.
– «Det er det som gjør at vi valgte henne som leder for avdelingen … ikke bare for å vise at vi forkaster tradisjonelle kompetansemodeller eller hva disse såkalte forståsegpåerne kaller det, men for å være sikre på at den som virkelig er best kvalifisert ender opp i jobben … og det ble ikke deg».
Klar tale.
Jeg tror ikke hun var vant til det.
Like etter sluttet hun.
Best for alle parter, egentlig.
Jeg har for øvrig ansatt etterfølgeren hennes, men det betyr ingenting for denne teksten.

Anbefalt tekst:
No Ordinary Love

Teksten går til dere som ikke tør å tenke tanken på å ansette en som har spikket sin egen sjablong.
Husk at man ansetter noen på grunn av og ikke til tross for.

Dagens musikksnutt er en ønskelåt fra hovedpersonen selv, –
her kommer JASMINE THOMPSON med «Ain’t Nobody»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

5 comments

  1. God tekst som vanlig, du skriver utrolig godt!
    Jeg berømmer din vilje og glede til å sette fyr på en bransje som virker fullstendig utbrent :)

    Astrid

    Lik

  2. Brutal ærlighet!
    Det liker jeg :)

    «Han snakker et språk som det er ganske mange mennesker i det norske næringslivet som ikke skjønner, og det er kanskje fordi han sier det han virkelig mener»

    // HH

    Lik

  3. Jeg har tidligere berømmet dine innspill som handler om hvordan man skal fremstå som unik i jobbsøkerprosesser hvor svaret er så enkelt som å være seg selv. Denne gangen vil jeg berømme DEG for at DU er unik ved at du står fram som du gjør, legitimert av din egen erfaringsbakgrunn og din vilje og genuine interesse av å stå fram og si det som det er, det som alt for mange ikke tør å gjøre.
    Takk for at du tør!

    Takk også for at du har introdusert meg for en flott fremtreden fra unge og lovende Jasmine Thompson, en aldeles nydelig versjon av Chaka Khans klassiske mesterverk <3

    Neelam :)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s