Opp i skyene for å suge luft

Jeg har vært opptatt med en del andre ting i det siste, men her om dagen tok jeg meg likevel tid til et foredrag på en fagsamling. Der var det en jobbsøker som var rimelig på hugget når det kom til PR og markedsføring, hun var veldig «på» og jeg oppfattet henne som ganske masete og tett opp til grensen med å være slitsom, litt usikker på om det var et forsøk på å gjøre inntrykk på meg og alle de andre eller om hun bare var sånn.
For det er jo nå en gang sånn at noen bare er sånn.
De fleste er jo «sånn» på en eller annen måte, vi har alle våre greier og det er isolert sett en god ting. Denne dama skjønte imidlertid ikke at det ikke er alle som deler like tanker, men til hennes forsvar så tilhørte hun denne zombiegenerasjonen som sliter litt med å skjønne seg på akkurat dette i deres streben etter å ligne mest mulig på alle andre i sin jakt på å skille seg ut.

Hun kom bort til meg i pausen, jeg sto og snakket med en annen dame som virket mye hyggeligere da hun dukket opp ved siden av meg og ble stående og trippe.
Det gikk noen sekunder før hun nappet meg i armen og bare måtte si noe.
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg bare må si noe».
Det er som regel ikke viktig når noen sier det på den måten, nappingen i armen endret seg til at hun trakk meg til side og ønsket å snakke mer om PR og markedsføring.
– «Foredraget ditt er bare så bra», fortsatte hun med trykk på «så» og som gjorde sitt til at jeg ikke tolket anmeldelsen hennes så veldig serr, lizm.
– «Hvor mange tror du sitter i salen?»
– «Vet ikke», svarte jeg kort og trakk på skuldrene.
– «Hundre, kanskje … hvordan det?»
– «Jeg har jobbet med PR og markedsføring hos mange store selskaper», fortsatte hun.
– «Jeg kan hjelpe deg med å bli mer synlig».
– «Jeg har ikke noe behov for å bli mer synlig enn jeg allerede er», smilte jeg tilbake og klarte akkurat å strekke den ene armen så langt at jeg fikk grabbet til meg en ledig kaffekopp, fintet venstre før jeg gled forbi henne på høyre og trykket på kaffemaskinen.

Jeg kom til å tenke på en greie like før jul hvor jeg fikk en henvendelse fra en virksomhet som skulle selge meg noe som ville garantere økt omsetning og et større nedslagsfelt i forhold til annonsering og markedsbudskap.
Gud bedre, jeg var fristet til å spørre om de kunne hjelpe til med å vinne i lotto også, men lot det være.
Jeg svarte det samme til henne.
Jeg driver smått og godt.
– «Men du», fortsatte hun ivrig.
– «Tenk så mange vi kunne hjelpe».
– «Vi?»
– «Ja», fortsatte hun.
– «Du ansetter meg og så kan jeg hjelpe deg med PR og markedsføring og så kan vi nå ut til flere».
– «Nei takk», smilte jeg og vet at det sikkert finnes noen som oppfatter meg som utakknemlig, trakk til meg kaffekoppen og gikk tilbake til den andre damen som virket mye hyggeligere og som litt senere kom inn med en smart kommentar om sånne som hele tiden må opp i skyene for å suge luft, de som glemmer at det er bedre å puste på stedet hvil og at det går an å holde kjeft i tjue minutter uten frykt for at noen skal tro du har daua.
– «Jeg får ikke med meg den neste seansen», hørte jeg bak meg, det var PR- og markedsdama som strakk hals og klarte å få med resten av overkroppen slik at hun fylte bildet som dukket opp foran meg.
– «Nå må jeg forte meg for å rekke yogatrening …»
Jeg ble stående å se på ansiktet til den andre damen som virket mye hyggeligere, ikke fordi hun var så forbanna pen eller noe, men fordi hun hadde et uttrykk som lignet på noe som det kan være kjipt å sette ord på når man ikke ønsker å falle for fristelsen av klissete klisjeer.
– «Superwoman», smilte hun.
– «Kjenner du henne?»
– «Vet hvem hun er», nikket hun.
– «Hun er en av de som klager over liten tid og mye å gjøre … det går mest i kakebaking og treningstider og direktesendinger fra garderobeskapet … en av de som må stresse for at de skal rekke å publisere bilder på sosiale medier som bekrefter at de har tid til å slappe av og er kule … utrolig at sånne som oss klarer å komme oss gjennom dagene, er det ikke?»
Jeg nikket, tok den siste kaffeslurken og kjente at jeg plutselig fikk lyst på en røyk.

Uten sammenligning for øvrig og null relevans for denne teksten, – jeg satt ved siden av en dame på T-banen i dag som satt med lukkede øyne og hodet i diggebevegelser, jeg hørte hva hun spilte og kom til å tenke på en tekst hvor jeg skrev at verden vil være et bedre sted å være hvis man køler på med litt funk.
Reis deg opp og dans som om ingen ser deg, – her kommer ANASTACIA :)

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken som sendes fraktfritt fram til 22. april.
Bruk kupongkode APRSHIP50

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s