Måned: april 2016

Opp i skyene for å suge luft

Jeg har vært opptatt med en del andre ting i det siste, men her om dagen tok jeg meg likevel tid til et foredrag på en fagsamling. Der var det en jobbsøker som var rimelig på hugget når det kom til PR og markedsføring, hun var veldig «på» og jeg oppfattet henne som ganske masete og tett opp til grensen med å være slitsom, litt usikker på om det var et forsøk på å gjøre inntrykk på meg og alle de andre eller om hun bare var sånn.
For det er jo nå en gang sånn at noen bare er sånn.
De fleste er jo «sånn» på en eller annen måte, vi har alle våre greier og det er isolert sett en god ting. Denne dama skjønte imidlertid ikke at det ikke er alle som deler like tanker, men til hennes forsvar så tilhørte hun denne zombiegenerasjonen som sliter litt med å skjønne seg på akkurat dette i deres streben etter å ligne mest mulig på alle andre i sin jakt på å skille seg ut.

Hun kom bort til meg i pausen, jeg sto og snakket med en annen dame som virket mye hyggeligere da hun dukket opp ved siden av meg og ble stående og trippe.
Det gikk noen sekunder før hun nappet meg i armen og bare måtte si noe.
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg bare må si noe».
Det er som regel ikke viktig når noen sier det på den måten, nappingen i armen endret seg til at hun trakk meg til side og ønsket å snakke mer om PR og markedsføring.
– «Foredraget ditt er bare så bra», fortsatte hun med trykk på «så» og som gjorde sitt til at jeg ikke tolket anmeldelsen hennes så veldig serr, lizm.
– «Hvor mange tror du sitter i salen?»
– «Vet ikke», svarte jeg kort og trakk på skuldrene.
– «Hundre, kanskje … hvordan det?»
– «Jeg har jobbet med PR og markedsføring hos mange store selskaper», fortsatte hun.
– «Jeg kan hjelpe deg med å bli mer synlig».
– «Jeg har ikke noe behov for å bli mer synlig enn jeg allerede er», smilte jeg tilbake og klarte akkurat å strekke den ene armen så langt at jeg fikk grabbet til meg en ledig kaffekopp, fintet venstre før jeg gled forbi henne på høyre og trykket på kaffemaskinen.

Jeg kom til å tenke på en greie like før jul hvor jeg fikk en henvendelse fra en virksomhet som skulle selge meg noe som ville garantere økt omsetning og et større nedslagsfelt i forhold til annonsering og markedsbudskap.
Gud bedre, jeg var fristet til å spørre om de kunne hjelpe til med å vinne i lotto også, men lot det være.
Jeg svarte det samme til henne.
Jeg driver smått og godt.
– «Men du», fortsatte hun ivrig.
– «Tenk så mange vi kunne hjelpe».
– «Vi?»
– «Ja», fortsatte hun.
– «Du ansetter meg og så kan jeg hjelpe deg med PR og markedsføring og så kan vi nå ut til flere».
– «Nei takk», smilte jeg og vet at det sikkert finnes noen som oppfatter meg som utakknemlig, trakk til meg kaffekoppen og gikk tilbake til den andre damen som virket mye hyggeligere og som litt senere kom inn med en smart kommentar om sånne som hele tiden må opp i skyene for å suge luft, de som glemmer at det er bedre å puste på stedet hvil og at det går an å holde kjeft i tjue minutter uten frykt for at noen skal tro du har daua.
– «Jeg får ikke med meg den neste seansen», hørte jeg bak meg, det var PR- og markedsdama som strakk hals og klarte å få med resten av overkroppen slik at hun fylte bildet som dukket opp foran meg.
– «Nå må jeg forte meg for å rekke yogatrening …»
Jeg ble stående å se på ansiktet til den andre damen som virket mye hyggeligere, ikke fordi hun var så forbanna pen eller noe, men fordi hun hadde et uttrykk som lignet på noe som det kan være kjipt å sette ord på når man ikke ønsker å falle for fristelsen av klissete klisjeer.
– «Superwoman», smilte hun.
– «Kjenner du henne?»
– «Vet hvem hun er», nikket hun.
– «Hun er en av de som klager over liten tid og mye å gjøre … det går mest i kakebaking og treningstider og direktesendinger fra garderobeskapet … en av de som må stresse for at de skal rekke å publisere bilder på sosiale medier som bekrefter at de har tid til å slappe av og er kule … utrolig at sånne som oss klarer å komme oss gjennom dagene, er det ikke?»
Jeg nikket, tok den siste kaffeslurken og kjente at jeg plutselig fikk lyst på en røyk.

Uten sammenligning for øvrig og null relevans for denne teksten, – jeg satt ved siden av en dame på T-banen i dag som satt med lukkede øyne og hodet i diggebevegelser, jeg hørte hva hun spilte og kom til å tenke på en tekst hvor jeg skrev at verden vil være et bedre sted å være hvis man køler på med litt funk.
Reis deg opp og dans som om ingen ser deg, – her kommer ANASTACIA :)

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken som sendes fraktfritt fram til 22. april.
Bruk kupongkode APRSHIP50

Gledespiken har kommet inn i ledergruppen

Når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med, så er det fint å kunne vise til et nettverk som representerer de fleste yrkesgrupper, det gir meg en del innspill og metaforer og tanker med stor overføringsverdi.
Har jeg nevnt at jeg har en venninne som er gledespike?
Eller har vært, er kanskje bedre å skrive.
På den annen side, så er jeg ikke sikker på om det begrenses til «har vært» og jeg har heller ikke noe med det.
Nok om det.
Jeg har en venninne som er skråstrek har vært gledespike og jeg er rimelig sikker på at jeg kan ha skrevet noe om det i en tidligere tekst.
Samme det.
Jeg er for øvrig rimelig sikker på at du også vet om noen som kan likestilles med hun som jeg kjenner, man lønnes jo ikke bare med penger og det er jo ganske lett å få øye på de som frekventerer hippe utesteder hvor selvutnevnte superbabes lever livet med champagne og dyre smykker og klær og med en yrkesbakgrunn som ikke rimer med levesettet – butikkmedarbeidere og franskstudenter som får sponset glamourtilværelsen sin av godt bemidlede herremenn i topplederstillinger som ingen kaller horekunder selv om ingen benekter at sex og store verdier er inne i bildet. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også nevne disse som det er ganske mange av i byen som jeg bor i, ubemidlede koner som ingen egentlig vet om de har valgt gubben sin på grunn av pengene og ikke på grunn av hans personlige kvaliteter eller hvordan man skal si det. Dersom noen av disse glamorøse statuskonene avskyr sine menn fysisk og bare holder ut med tanke på den sosiale og økonomiske statusen som de oppnår, så er det likevel ingen som stempler disse bertene som horer og mennene som horekunder. Det hele er et spørsmål om definisjon hvor den stigmatiserende massen umiddelbart tenker på slitne narkohorer som spriker de utslitte miniskjørtene sine mot kåte gubber som ikke får noe hjemme, verdighet og valuta veksles bak duggete bilglass på en eller annen parkeringsplass selv om gateprostitusjonen skiller seg ut fra de uklare grenseområdene med sin brutale ærlighet.
Men tilbake til gledespiken min.
Ja, nå er hun ikke «min» på den måten, men du skjønner sikkert hva jeg mener. For noen år siden fleipet hun med at jeg skulle få henne inn i en annen jobb, og selv om det ikke finnes noe som heter at man «får» en jobb, så visste jeg at hennes tid ville komme.
Det er sånt man bare vet.
Nå har hun en jobb som jeg er sikker på at det er mange som vil kategorisere som en «god jobb», og her om dagen kunne hun fortelle at hun hadde blitt overtalt til å komme inn i selveste ledergruppen.

Det hele begynte for ett år siden hvor jeg fikk en henvendelse fra en fyr i nettverket mitt som ville at jeg skulle finne en leder til kundeserviceavdelingen i virksomheten hans.
– «Skaff meg en leder», smilte han.
– «Skaff meg en leder som vet at ledelse ikke er et fag, men en egenskap … jeg er rimelig lei av disse jyplingene som vifter med papirene sine og forsvinner like fort som de kommer, de som hevder i det neste jobbintervjuet sitt at de ønsker seg videre men som egentlig ikke funker til noe som helst … i hvert fall ikke hos oss … men du, nå er alt så mye bedre for nå har vi kvittet oss med noen av disse HR-folkene som har kødda det til med rekrutteringsprosessene våre, nå ligger det endelig i linjene og nå spør jeg deg … ok?»
Jeg nikket.
Jeg kjenner han ganske godt og vet hva han er god for, ikke bare fordi jeg har ansatt han selv men fordi han er en fyr som skjønner seg på disse tingene som det ikke er så mange som tør å vise at de skjønner seg på. Han fortalte at de ville ha en kundeserviceleder som skjønte seg på folk og som ikke er så opptatt av alt det andre som folk har med seg i livet sitt, en som hadde baller til å stå opp og fram og som taklet selgere og produktsjefer som lukter vondt og som ikke klarer å velge klærne sine selv.
Det var sånn han sa det.
Han snakker et språk som det er ganske mange mennesker i det norske næringslivet som ikke skjønner, og det er kanskje fordi han sier det han virkelig mener.

Han ble først litt skeptisk når jeg nevnte at jeg hadde en dame som kunne ta rollen, han ønsket seg en mann siden han var litt lei av all kaklingen, men det kunne han ikke si høyt til andre enn meg.
– «Hun er annerledes», smilte jeg.
– «Hun vil du like».
Hun på sin side måtte selvfølgelig belage seg på å gå betraktelig ned i lønn i tillegg til at hun fikk lange arbeidsdager, men hun hadde som nevnt fleipet med at jeg skulle bidra til at hun kom seg inn i en annen jobb og sånne ting fleiper man ikke med uten å være klar for konsekvensene.

Det er ikke så ofte vi snakker sammen om de andre tingene, men av en eller annen merkelig grunn som ikke har noe med denne teksten å gjøre så kom samtalen inn på en greie med bakmenn og utnyttelse av kvinner og sånne ting som har en tendens til å dukke opp når de som fordømmer denne yrkesgruppen kommer på banen, de som hevder at de trives som single og som uten videre forkaster menn som de ikke føler er riktige, strør om seg med flyktige forhold og skaffer seg variert erfaring med patetiske elskere før det omsider går opp for dem at viseren for lengst beveger seg på det røde feltet hvor de ender i noe som bygges på helt andre ting hvor det eneste de får er litt rester på den årlige firmaturen på et avsidesliggende høyfjellshotell.
– «Jeg sier som deg», smilte hun.
– «Grøss».
Jeg nikket.
Dette var for øvrig på den samme dagen som hun annonserte at hun hadde kommet inn i ledergruppen.
– «Hva er bakmenn og hva er utnyttelse», fortsatte hun.
– «Ser du på flodhestene på Karl Johan og de få som står igjen på gata med zalobleket hår, så skjønner du at de finnes, men jeg har erfart at det er mer dritt i næringslivet, for å si det sånn … jeg har jo fått historiene direkte fra kildene og det er ikke så rent få av disse som jeg kjenner igjen fra en del av virksomhetene som vi jobber med … det bare pakkes inn som noe annet, for å si det på den måten …»
– «Men», nølte jeg.
– «Hva skjer hvis du … treffer dem i profesjonelle kundemøter?»
– «Du sier det selv», smilte hun.
– «Du bruker et begrep som profesjonelle, og da sier det seg nesten selv at man oppfører seg profesjonelt på alle flater, ikke sant?»
– «Og hvis det kommer fram?»
– «Hvordan i all verden skal det komme fram», flirte hun.
– «Tror du at noen av dem vil si at de har en kompis som vet at sjefen på kundeservice er sånn eller sånn?»

Det hadde imidlertid ikke gått så lang tid før en som tydeligvis følte seg litt forbigått i ansettelsesprosessen kom med en liten innvending, litt typisk at det var den dagen jeg var på besøk og overhørte spørsmålet hennes i kantina.
– «Jeg vil da mene at jeg er langt bedre kvalifisert», fortsatte hun og så var det som om det dukket opp ett eller annet som fikk det til å bli en ørliten pause hvor jeg rakk å skyte inn spørsmålet om hva hun egentlig mente med et begrep som «kvalifisert». Nå skal det sies at hun ikke vet hvem jeg er og hva jeg jobber med og står for, men jeg skal ikke skryte på meg at svaret hennes kanskje hadde vært litt annerledes hvis hun visste det.
– «Jeg har i hvert fall en bachelor i ledelse og administrasjon i tillegg til at jeg leser til en påbygging til master i endringsledelse … så vidt meg bekjent, så har ikke hun noe annet enn videregående skole».
– «Hun har egnetheten som vi ser etter», avbrøt sjefen for hele sjappa.
– «Det er det som gjør at vi valgte henne som leder for avdelingen … ikke bare for å vise at vi forkaster tradisjonelle kompetansemodeller eller hva disse såkalte forståsegpåerne kaller det, men for å være sikre på at den som virkelig er best kvalifisert ender opp i jobben … og det ble ikke deg».
Klar tale.
Jeg tror ikke hun var vant til det.
Like etter sluttet hun.
Best for alle parter, egentlig.
Jeg har for øvrig ansatt etterfølgeren hennes, men det betyr ingenting for denne teksten.

Anbefalt tekst:
No Ordinary Love

Teksten går til dere som ikke tør å tenke tanken på å ansette en som har spikket sin egen sjablong.
Husk at man ansetter noen på grunn av og ikke til tross for.

Dagens musikksnutt er en ønskelåt fra hovedpersonen selv, –
her kommer JASMINE THOMPSON med «Ain’t Nobody»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Tao

Jeg sitter på flyplassen i Budapest og har nettopp vinket farvel til et nytt bekjentskap. Jeg har denne spesielle evnen til å treffe interessante mennesker på fremmede steder og følger en filosofi om å være åpen i møte med nye mennesker.
Det bare blir sånn.
Jeg vet ikke hvor jeg har det fra eller om jeg gjør noe spesielt.
Det bare blir sånn.
Det kan være at det handler om noe så enkelt som at jeg lager plass ved siden av meg, som et signal om at jeg er åpen og at jeg ser mennesker og lar mennesker se meg, jeg gjemmer meg ikke ned i en skjerm og putter propper i ørene for å distansere meg fra omverdenen.
Hun hadde sagt at det var noe med meg.
Hun kunne ikke si hva.
Det bare var noe med meg og jeg vet ikke hva dette «noe» er og vet at jeg heller ikke forsøker å fremstå som noe annet enn den jeg er.
Kanskje det er dette som er «noe».

Moren hennes var fra Kina og faren fra Tyskland, hun var en miks mellom øst og vest og nå hadde hun brukt året på å reise rundt i verden på det som enkelte kan finne på å kalle for en dannelsesreise.
Hun kalte det for noe annet.
Hun sa først at hun bare hadde kuttet ut alt fordi hun var lei og ønsket å finne noe nytt som hun ikke visste hva var siden hun var låst fast i sitt vante mønster.
– «Det bare ble sånn», smilte hun.
– «Det har vært et lærerikt år som aldri hadde blitt noe av hvis jeg ikke hadde dristet meg ut … når det er sagt, så skal det også nevnes at jeg hverken fulgte noen oppfordringer eller annet, det var bare noe som ligger tett mot en slags indre stemme … men det høres kanskje litt høytravende ut, så jeg forsøker å kalle det for noe annet selv om jeg ikke har klart å finne det riktige ordet … men så traff jeg noen som snakket varmt om at det ikke er alt som lar seg beskrive med ord og som heller ikke trenger å bli beskrevet med ord … det som bare handler om å være og gjøre».
Jeg følte meg nesten litt misunnelig.
Jeg har tenkt tanken selv, mange ganger, bryte opp og reise ut og bare være tilstede.
Der og da.
Jeg vet om noen som oppfatter det som egoistisk og eksentrisk, jeg kan være villig til å innrømme at jeg kan ha vært en av dem som oppfatter det på den måten, men i senere tid har jeg bikket over til å mene det motsatte.
– «Jeg sluttet å jobbe når jeg ble tredve», smilte hun.
– «Jeg ble syk … og så mistet jeg moren min og like etter mistet jeg faren min, også … jeg fikk alt i fanget på en gang og så ble veien tilbake mye lenger enn jeg trodde og så bestemte jeg meg for å gi avkall på alt og begynte på denne reisen … og her er jeg».
Jeg nikket.
Jeg så på henne og ventet på fortsettelsen.
Det ble en pause.
Hun satt med en ro i kroppen som fikk henne til å virke utrolig levende, en ganske paradoksal beskrivelse, det svarte håret var tvinnet i dreads og holdt bort fra ansiktet med et skjerf i glade farger mens den lysebrune kjolen var av den typen som ville virket rimelig frapperende på en litt høyere kvinne.
– «Det er mange som sier at jeg har satt resten av livet på vent», fortsatte hun.
– «Resten av livet?»
– «Resten av livet», bekreftet hun.
– «Alt dette andre … jobb, bolig, venner og alle disse tingene som veldig mange mennesker betrakter som livsnødvendigheter … det er lenge siden jeg egentlig brydde meg noe særlig om andre som mente at de kunne fortelle meg hvordan jeg burde leve livet mitt, de som tror de vet best og som serverer skryt på en måte som underbygger deres eget ønske om … ja, ett eller annet som jeg egentlig ikke skjønner hva er».
– «Deres eget ønske om å innhente en forsikring om at de selv har gjort noe riktig», innskjøt jeg.
– «Ja», smilte hun.
– «Takk, der kom den brikken på plass … det har vært noen dager hvor jeg har tenkt at alle disse tingene som skjedde med meg har en eller annen mening, alt skjer jo av en eller annen grunn og da er det viktig å få med seg hva som skjer … eller, det blir feil å bruke et begrep som viktig, det får det til å virke så alvorlig og … ja, nesten pedagogisk, men du skjønner sikkert hva jeg mener».
Jeg nikket.
Jeg la merke til denne ubestemmelig gløden i de mørke øynene hennes som bekreftet at hun levde og at hun levde godt med seg selv.
– «Norge», smilte hun.
– «Der har jeg aldri vært».
– «Vel», nikket jeg.
– «Nå har du enda en anledning til å reise dit».
– «Nå skal jeg først og fremst til Berlin», fortsatte hun ivrig.
– «Nå skal jeg selge leiligheten som har vært utleid mens jeg har bodd her og der … inntektsikring … jeg selger den for å … ja, for å reise videre».
Det ble en ny pause.
En god pause.
De fleste pauser pleier å være gode.
– «Og du», fortsatte hun omsider.
– «Hvor skal du?»
– «Ja», nikket jeg og lurte på om spørsmålet var direkte ment, sånn geografisk, eller om hun lurte på hvor jeg egentlig var på vei.
Sånn på ordentlig.
– «Jeg vet ikke», smilte jeg og flyttet blikket mot skjermen som viste alle flyavgangene som om jeg måtte sjekke hvor jeg skulle.
– «Du finner veien», sa hun.
– «Nå er du her og det er det viktigste».
Jeg nikket.
Jeg var her.
Jeg forsøkte å tenke på noe som kanskje var i nærheten av det som hun tenkte, men det var veldig vanskelig for en enkel sjel som meg.
– «Det er det viktigste», smilte hun og la hånden på låret mitt, ikke som et kjærtegn, for all del, jeg er ikke typen som skryter på meg kjærtegn, det var bare en bevegelse som hvem som helst kunne ha gjort som en helt naturlig bevegelse når man var i ferd med å reise seg opp og forlate den som man sitter ved siden av.
– «Det handler om å være til stede», smilte hun og strakk seg mot skuldervesken sin.
– «Veien blir til mens man går».
– «Men du», begynte jeg.
– «Det hender at jeg pleier å sitere de som sier at det ikke spiller noen rolle hvilken vei man går hvis man ikke vet hvor man skal?»
– «Alice i eventyrland», smilte hun.
– «Det er katten som sier det».
Jeg nikket.
– «Du kommer fram», smilte hun.
– «Og du vet hvor du er når du kommer dit».
– «Og du», fortsatte jeg.
– «Vet du hvor du skal?»
– «Jeg er her», smilte hun og trakk på skuldrene.

When you are content to be simply yourself and don’t compare or compete, everyone will respect you
– Lao Tzu


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Av og til kommer det en tekst som handler om noe helt annet.
Dette er en av dem …

Du får SCHILLER med «Ruhe» –
… das hochste Gluck auf Erden kommt sehr oft nur durch Einsamkeit in das Herz


.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken
Rabatt – 20% ved bruk av kupongkode LBF2016.
Gjelder fram til og med 15. april.

Min dag som hore

Det er mange som snakker og skriver om integritet om dagen, gjerne i sammenheng med etikk og moral og sikkert noen andre ting som mennesker liker å snakke om når man skal forsøke å polere fram en bedre fasade.
Et begrep som «integritet» er jo bare ett av mange som har blitt utvannet av sånne som tjener pengene sine på sin egen overbevisning om at de kan fortelle alle andre hva man skal si og mene, men det er ikke derfor jeg selv pleier å si hva jeg mener – rett ut og rett fram og gjerne straight in your face – men det handler minst like mye om vissheten om at jeg aldri vil være i tvil om hva jeg faktisk kan ha funnet på å si. Når det er sagt, – sosiale medier skiller ikke på mus og menn, og verden har vel sjelden sett så mange hyklere som i dagens samfunn.

De som følger med på disse sidene har fått med seg at jeg har vært med på ulike statistoppdrag i det siste, – antageligvis ikke på hverken mitt vakre ansikt eller flotte kropp, men kanskje fordi jeg evner å ta ulike roller. Spiller ingen rolle, men det som spiller en rolle – i hvert fall for meg – er at jeg fortsatt skal kunne stå på beina etter at jeg har vært med på noen av disse morsomme tingene mens jeg har en liten pause fra mine trivielle gjøremål hvor jeg treffer nye og spennende mennesker og gode paralleller mot min egentlige rolle.
Men i dag var det noe annet.
Jeg sa ja til en kjapp jobb hvor oppdragsgiveren ønsket å være anonym før jeg dukket opp på filmsettet, en greie som lett lar seg sammenligne med rekrutteringsselskaper som ønsker å hemmeligholde hvem de jobber med, noen ganger av konfidensialitetshensyn og andre ganger på grunn av noe helt annet. Det er likevel litt vrient å bestemme seg om man vil være med eller ikke når det er sånn, men de fleste menneskene på den andre siden håper og tror at det er rollen som er avgjørende.

Jeg er rigget sammen sånn at jeg ikke jobber for hvem som helst. Det er ganske mange virksomheter som jeg ikke ønsker å ha noe med å gjøre i min vanlige jobb, og i dag fikk jeg en en greie i fanget som utfordret min integritet i forhold til disse morsomme sidesporene som jeg koser meg med. Jeg skulle være med i et opplegg for en TV-serie som jeg oppfatter som helt på trynet i forhold til hva jeg selv kan misbruke tid på å sitte og se.
Men det er mange som liker det.
Publikumstallene bekrefter det.
Jeg var der og kunne snu i døra, men svelget stolthet og integritet fordi jeg er er god venn med hun som er castingansvarlig og som der og da ikke hadde så mange å ta av. Hun er egentlig ganskje flink til å finne riktige kropper og ansikter, men har ikke de samme utfordringene som meg når det kommer til dette som handler om å kunne sjekke innholdet.
– «Men», som hun sier.
– «Det syns ikke på skjermen, og det spiller ingen rolle for meg og mitt».
Hun har rett og hun vet det.
Dagen før hadde jeg for øvrig sagt nei til en reklameinnspilling hvor jeg var ønsket i en kjapp bar-scene hvor det var forventet at jeg skulle ha på meg fotballdrakta til Manchester United.
Seriøst.
Manchester United suger geiteballe og er et lag som er totalt blottet for sjel, en fotballklubb som tiltrekker seg turister som skal ta bilder av livet på stadion er ingen ordentlig fotballklubb.

Personlig integritet – sakset fra Wikipedia, den frie encyklopedi:
– et utrykk for hvor prinsippfast man er, hvor mye man står på sine meninger og om man handler etter sin overbevisning. Det brukes gjerne som etantonym til hykleri og skinnhellighet.

Dagen i dag har noen svarte hull hvor jeg har tilbragt tid med noen mennesker som jeg ikke kommer til å ha noe mer med å gjøre, jeg kvelte fire timer av livet som jeg antageligvis hadde sovet bort siden jeg ligger litt på etterskudd på den fronten, totalt bortkastet bortsett fra innspill til teksten som du leser nå.
Det er da noe.
Honoraret for denne jobben gis til mine «sponsorer» som du ser nederst på siden, jeg skal tross alt se meg selv i speilet når jeg pusser tennene mine i kveld.
Det var det.
Min dag som hore.
Jeg er egentlig en ganske prinsippfast fyr med en stor dose integritet, men her skjedde det en glipp. Og bare så det er sagt, så kommer jeg for øvrig ikke til å se på det aktuelle programmet selv om jeg er med og gjør ablegøyer i bakgrunnen.
Smiletryne.

Fra en jazzperle til en annen – her er GEORGE MICHAEL


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken