Måned: mai 2016

Vårkåte studenter

Jeg har vært på en skole og snakket litt om disse tingene som jeg liker å snakke om selv om jeg denne gangen benyttet anledningen til å snakke litt om disse tingene som jeg ikke liker å snakke om, det som handler om stillingsannonser og søknadsdokumenter, noe som egentlig er to sider av det samme ondet.

Stillingsannonser er som fluepapir. Det er ikke så mye mer å si om det bortsett fra at hundre millioner fluer ikke kan ta feil, – bæsj er godt.

Søknadsdokumenter handler selvfølgelig mest om CV og attester og vitnemål. Det finnes noen som fortsatt mener at et søknadsbrev er en mulighet for å presentere motivasjonen din, men det er vel snart på tide at disse graver seg ned eller finner på noe annet. Det finnes også noen som hevder at attester og vitnemål snakker for seg selv, og de kan slå følge med de som tror det er mulig å beskrive motivasjon med en oppramsing av adjektiver.

Hvis du er ung og nyutdannet så trenger du ikke en CV.
Når jeg sier det, så er det mange som rynker på nesa.
Svaret er enkelt, – du har ingen verdens ting å skrive om.
En CV er aktuell for de som har vært i arbeidslivet i ti, femten eller tjue år, da kan det være greit å lage noe som kan ligne på en form for oppsummering.

Dersom jeg får en henvendelse fra en nyutdannet finansberte som søker jobb som virksomhetsanalytiker, så er jeg faktisk ikke så interessert i å vite om hun har jobbet som spinninginstruktør eller negledesigner på fritiden. Jeg er interessert i å vite hvordan hun har tenkt å gå løs på oppgavene som står foran henne i den aktuelle stillingen og hvordan hun ser for seg den første tiden i det virkelige arbeidslivet som dreier seg om hva som gjør henne til en verdifull medarbeider.
Det er det som er interessant.
Det er dette du skal formidle.
Alt annet kan du bare glemme.
En CV fra en ung og nyutdannet er begrenset til biografiske og demografiske data etterfulgt av en oppramsing fra studiekatalogen og krydret med noen fritidsinteresser. Det er med andre ord ikke så veldig interessant, og det er derfor jeg oppfordrer til at dette er noe som i stedet bør presenteres i en intro på femten sekunder til vedkommende som er interessert i å høre på det.
Noen tror at det er fint å vise at man i hvert fall har gjort noe.
Noen tror at det kanskje finnes noen som bryr seg om sånne ting.
Jeg er en av mange som vet at det ikke betyr en dritt, men en av få som tør å si det.

Frivillige verv er noe annet, og her kan det være noe å «hente» hvis vedkommende i den andre enden av rekrutteringsprosessen har litt vett og ikke vatt mellom øra. Jeg kan se verdien av dette hvis det er rettet mot humanitære formål, det kan fortelle ganske mye om deg, mens de som flasher med studentorganisasjoner er stort sett fjas som egentlig kan sammenlignes med russestyret på videregående. Det er litt trist at dette er noe som sjelden kommer fram i karrierefora hvor det stort sett er de samme løse trådene fra den samme ulla som får lov til å spinne sponsede tekster.

Spørsmålet over alle spørsmål når man snakker om CV handler selvfølgelig om hull.
– «Er det mulig», sier jeg og kaster et blikk på skolens «karriereveileder» som begynner å vri seg på stolen når det går opp for henne at grillsesongen for broilerkjøtt er kortere enn hun selv liker å innrømme.
– «Du har ikke grunnlagsdata til å forme søknadsdokumenter i samsvar med alle disse tåpelige formaningene og malene som dikteres fra ulike kanter».
Noen ganger holder jeg blikket mot vedkommende som lønnes for å fortelle hvor viktig dette er og som underbygger en forsikring og fluktkommentar når den nyutdannede møter virkeligheten og ikke får jobbene som listes opp i studiekatalogen, ender opp med telefonsalg som respons på karriereveilederens påståtte solide nettverk mot bemanningsbransjen og som et positivt tall i statistikken som viser hvor mange av skolens studenter som kommer i jobb etter endt utdanning.

Jeg pleier å avslutte med gjengangeren over alle gjengangere i søknadsdokumenter fra unge og nyutdannede:
– «Jeg har en master i fjatt og fnas og ønsker å bruke min utdannelse til å gjøre en forskjell i deres organisasjon».
Det er ingen som ansetter deg fordi du kan få brukt utdannelsen din.
Det er heller ikke så mange som er så veldig opptatt av mennesker som ønsker å gjøre en forskjell.
Du ansettes for å gjøre en jobb.
Deretter kommer alle spørsmålene om intervju og hvor skummelt det er å være på intervju, det er nesten like skummelt som alle tvangstankene som dukker opp i eksamenstiden og nesten like skummelt som alle sporene som ligger på sosiale medier.
Tenk om noen tror ditt eller tror datt.
Tenk om jeg ikke klarer å si det som de vil høre.
– «Er det mulig», sier jeg og denne gangen lar jeg blikket vandre rundt i kyllingburet.
– «Du skal ikke bry deg om hva andre tror, men du skal fortelle hvem du er og hva du står for og hvordan du har tenkt å levere dine bidrag basert på ditt teoretiske grunnlagsmateriell … det er det eneste som betyr noe».
Jeg legger til at noe som kan oppfattes som bra her kan være dårlig der.
Og omvendt.
Hold deg til din greie.
Det er bare ett menneske i hele verden som vet hva som er din greie og det er nettopp «din greie» som gjør at det er du som ender opp med å dyppe deg i marinaden.

Anbefalte tekster:
Gi beng i perfeksjonismen
Trykkfeil i studiekatalogen?

Du får BABA NATION med «Too Bad»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Kundeservice – noe mer enn talentfabrikkenes kinderegg

Det eneste som er sikkert her i verden er at tiden går, og nå har jeg fått en påminnelse om at det er ett år siden jeg tok på meg et kort engasjement hos en virksomhet som ble slaktet for elendig kundeservice. Jeg har ansatt en del folk i ledelsen og i ulike nøkkelroller, men kundeservicefunksjonen var satt bort til et bemanningsbyrå som ikke er kjent for å være best i klassen for å si det mildt. Jeg sa det mildt og har sagt det mildt ved et par anledninger og før jeg visste ordet av det så var det en som fant ut at det var på tide å heve stemmen og fortelle at sånn kan vi for faen ikke ha det.

For å gjøre en kort historie litt kortere så startet hele greia med et forslag om å få inn noen som var gode motivatorer, eller «coacher» som det er alt for mange som liker å kalle dem.
Jeg sa nei.
Jeg sa at det ikke handlet om det.
Jeg hadde gått litt rundt i gangene og sett hvordan det sto til og det sto ikke så bra til for å si det mildt, og denne gangen hadde jeg fått klar beskjed om at jeg ikke lenger trengte å snakke mildt.

De fleste som jobbet der jobbet der fordi det var en jobb.
De fleste som jobbet der var mer fokusert på noe annet.
De fleste virket rimelig hyggelige, for all del, det var smil og latter og frukt og nøtter og koz og klemz, men man er faktisk ikke på jobb for å ha det hyggelig og man fortjener i hvert fall ikke å ha det hyggelig på jobb når man gir faen i jobben sin. Liten digresjon, men tenk hvilket patetisk paradoks det har blitt når det finnes alt for mange av sånne virksomheter som tjener pengene sine på å formidle viktigheten av at at man skal ha det gøy på jobben når det går ut over jobben.

Det tok meg ikke så lang tid å lage en rask statusrapport som bekreftet at de som fremsto som «teamledere» var de som hadde vært der lengst, som om ansiennitet var det eneste kvalifikasjonskravet, det var de som fikk jobben med å få på plass nye medarbeidere når noen sluttet, og noen sluttet hele tiden, hvor nye medarbeidere ble plukket ut fra en CV-bunke fra bemanningsbyrået – løse tråder fra den samme ulla – og flesket til med noe som de kalte for et strukturert intervju etterfulgt av en hjemmelaget stresstest.
Wow.
Ikke nok med det, – de snakket varmt om onboardingsprogram som egentlig ikke er noe annet enn som å sy puter under armene på feilansettelsene.

Jeg pleier ikke bruke bruke virkemidler i presentasjoner, men gjorde et unntak på et statusmøte og mest som en beroligende effekt hvor det første bildet listet de fire begrepene kunnskap, erfaring, lidenskap og motivasjon.
– «Dette», begynte jeg og slo tusjen demonstrativt mot lystavlen.
– «Mangelen på dette er svaret på hvorfor dere har latt det gå til helvete».
Det ble ikke så mye respons der og da, kanskje ikke å forvente når man befinner seg på et møterom og ikke der hvor det virkelig gjelder.
– «Ingen virksomheter, avdelinger eller forretningsområder eller enheter eller kall det hva dere vil, er bedre enn menneskene som jobber der og hvordan de funker sammen med hverandre … aldri … dere må slutte å skylde på systemer og prosesser og rutiner og alt annet som bare er fluktkommentarer».
Deretter slaktet jeg bruken av bemanningsbyrået og la til et enkelt spørsmål om hvorfor de i det hele tatt bruker tid på en «prosess» med kandidater som man bør forvente har vært gjennom en annen «prosess». Svaret var enkelt, men jeg hadde et ønske om å høre det fra de som det gjaldt, noe som var litt vanskelig siden de som det gjaldt hadde valgt å ikke møte opp da det kræsjet med noe annet som de oppfattet som viktigere. Jeg fikk for forsøket og tror fortsatt på tanken om at det i enkelte tilfeller er lov å håpe. Jeg er for øvrig rimelig sikker på at begge sitter i en eller annen HR-funksjon i dag, sannsynligvis gjennom det samme bemanningsbyrået.

Det påfølgende lysbildet viste «prosessen» som ble innledet med hvordan de «solgte inn» rollen til den grå kandidatmassen sin.
For det er jo sånn de sier det, – «man må selge inn rollen, ikke sant».
De kaller det employer branding.
Stillingsannonsen var ganske lang, det er jo ganske vanlig med lange stillingsannonser når man ikke har peiling på hva man driver med, jeg nøyde meg med å sette rød ring rundt to setninger som jeg oppfattet som svaret på hvorfor det gikk til helvete og hvorfor virksomheten ble slaktet for elendig kundeservice.
– Dette er drømmejobben for deg som ønsker en vei inn i arbeidslivet.
– Treningssenter i kjelleren.

Deretter sa jeg det som jeg pleier å skrive på disse sidene:
Grøss.
– «Dere har en kundeservicefunksjon som fungerer som et kinderegg for talentfabrikkene», fortsatte jeg.
– «Arbeidsplassen oppfattes som en fritidsklubb og utnyttes av de som trenger et sted å være, de som tetter et hull på CV’en sin for å skjule at de har valgt en utdannelse som ikke kan brukes til en dritt samtidig som de får inntektsikring mens de søker på andre jobber … og hvor jævlig dumt er ikke det?»
Noen så ned i bordplaten.
Noen så på notatene sine.
Jeg lot det gå fire sekunder, kanskje det var fem eller seks, før jeg slo tre slag på lystavla med tusjen og fikk alle blikkene tilbake på meg før jeg trykket fram det siste bildet som viste hvordan og hvorfor de skulle ansette medarbeiderne sine selv.
– «Det finnes ingen unnskyldning for noe annet», poengterte jeg.
– «Og i hvert fall ikke vås som dikteres fra de som tror det er lønnsomt med effektivisering og automatisering av en virksomhets viktigste stategiske manøver … er dere med?»
Greit.
Vi var der.
Det var ikke sånn at jeg forventet polerte pupiller, oljete muskler og knyttede never, men vi hadde kommet fram til der hvor vi skulle være, festen skulle begynne og her var det åpent for alle så lenge du kan vise til et variert repertoar av motoriske ferdigheter. Visuelt sett var scenen fortsatt en smule tam, men man kunne ane en viss oral entusiasme.
– «Nå», fortsatte jeg.
– «Nå skal vi ta en tur opp i avdelingen og se hvordan det virkelig ser ut».

Jeg har ansatt de fleste av de som var med på møtet, men jeg tror de hadde godt av å bli minnet om min klare kommunikasjonsform. Jeg var likevel litt usikker på om de i det hele tatt ble overrasket over hva som møtte dem bak dørskiltet som fortalte at de var på vei inn til Kundeserviceavdelingen hvor de fleste jentene vasset rundt i svarte tights og selvlysende topper, håret i hestehale og vannflaska på pulten. De få gutta som satt der var sånne som du ser i parkene på Grunerløkka i Oslo, – jeg dømmer ikke folk etter utseendet, men nevner det for at du skal kunne forestille deg bildet. Det som var litt kult, var at begge teamlederne hadde funnet veien tilbake fra en treningsøkt i kjelleren.
Det var da noe.

Deretter gikk det slag i slag ganske raskt, og i dag består avdelingen av en gjeng som skjønner hvorfor de møter opp på arbeidsplassen og som vet hvem de jobber for, hvem som er den virkelige sjefen og hvordan de selv skal kultivere jorda for blomstring.

Dette er som nevnt ett år siden og nå har virksomheten fått en pris for sin eksepsjonelle kundeservice. Jeg var innom for å kaste glans over en liten markering hvor jeg ble overrasket over en som dultet meg på skulderen og viste fram en spire som grodde i tankene sine.
– «Dette er bra», smilte hun.
– «Dette er gull når vi skal beskrive arbeidsplassen vår for fremtidige nyansettelser».
Jeg så på henne.
– «Seriøst?»
– «Ehh … ja?»
– «Dette er noe som dere holder internt», svarte jeg.
– «Dette er belønning for de som gjør jobben og ikke som en magnet for sånne som skal være med og som bare kommer for å vise seg fram … husk at det er sånn det har blitt når folk har for mye fokus på virksomhetsomdømme og streben etter å fremstå som en god arbeidsplass … det dreier seg stort sett om et kunstnerisk alibi for å arrangere mykporno, og det tror jeg ikke dere er tjent med å ha i denne virksomheten … for å si det mildt».

Du får DUFFY med «Mercy»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Reisebrev fra Langtvekkistan

Jeg er ute og reiser, og denne gangen er jeg i Kazakhstan som følge av å bli invitert bort for å snakke om disse tingene som jeg liker å snakke om. Her har jeg truffet en del mennesker som mange vil definere som vanvittig flinke folk, høyt utdannet og høye på seg selv og fulle av struktur og systematikk og mye snakk om prosesser og praksiser og rutiner og retningslinjer og ikke minst det verste ordet av dem alle – humankapital – det er nesten ikke måte på. De hadde ikke overlevd en dag i min egen virksomhet, og noe av det som overrasker meg mest er at de er så imponert over hva jeg har fått til og og hvordan jeg gjør det, tankesett og handlingsmønster og sånne ting som jeg egentlig ikke ofrer en eneste tanke men som jeg bare gjør fordi jeg kjenner at det passer seg sånn.
Hvilket paradoks.

Reisen startet ganske tidlig på tirsdag for å ta et fly til Amsterdam hvor vi måtte vente tre timer, greit nok, jeg liker å sitte på flyplasser og glane på folk og her var det ganske mye folk og så bar det fatt på seks timer som sendte oss videre til Astana som er hovedstaden i Kazakhstan.
KLM er for øvrig ett av mine favorittflyselskaper.

Astana ble bygget opp fra bunnen av på midten av nittitallet og på midten av en stor slette i midten av landet og ser antageligvis akkurat ut sånn som byplanleggerne ville at det skulle være. Du finner ingen historiske bygninger i og med at alt er nytt og du må nøye deg med prangende arkitektur i skinnende hvitt, glass og gull som preges av rikdommen fra oljeindustrien.

Kazakhstan er det rikeste landet i Sentral Asia samtidig som tjue prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom. De som lever i ekstrem fattigdom er antageligvis ikke klar over at denne byen eksisterer, mens rikdomsbekreftelsene vises over alt i tillegg til at menneskene liker å snakke om det. Mye vil ha mer og derfor ble jeg invitert over via noen i nettverket mitt som tipset om at jeg er god i rollen som «hub» og «reflektor» hvor jeg finner flinke folk som kan tenke seg en ny arbeidsgiver i et annet land. Når jeg legger til at jeg er sinnsykt god på rekrutteringskommunikasjon, så blir det ganske spennende å se hvem som liker historiene mine når jeg kommer hjem, – selvfølgelig nevnt med visshet om at det ikke er jeg som skal jobbe sammen med dem og som en greie som kanskje ender opp med at jeg legger tingene i fanget til en annen virksomhet som er gode på olje og gass og bygg og anlegg og som kanskje ikke bryr seg så mye om de andre tingene som jeg bryr meg om.

Jeg oppfatter Astana som vår tids Babylon.
Arkitektene fra Las Vegas vil snu seg i grava av misunnelse.
Albert Speer vil sikkert gjøre det samme.
Folk som digger illuminati vil stortrives i Astana, det er tegn og symboler over alt og det er kanskje ikke så rart at byen har blitt stemplet som the Capital of the Future New World Order. De som bor her er stolte av byen sin og ligner på de fleste menneskene man treffer på forretningsreiser, de som er så stive og kunstige og som ikke får seg til å blunke av frykt for å gå glipp av noe før de sender deg bort på «country visit display». Det er som om indoktrineringen ligger som en tjukk tåke, det er lett å skjønne hvorfor alle er så blide og alt er så rent og pent og alt er egentlig på stell. Det er nesten som når du går inn i BI-bygget i Nydalen, alle er smilende og pene og skjønt enige om at dette er det beste stedet på jorden.

Jeg har reist såpass mye og vært med på såpass mange firmaturer og forretningsreiser at jeg for lengst har begynt å legge inn en del reservasjoner til vertskapet. Jeg er ganske sær og gir beskjed om at jeg ikke er klar for tilrettelagte fritidsaktiviteter som er utformet av en PA som har fått instruks om å ta seg av meg på aller beste måte. Jeg er ikke utakknemlig, men når jeg først er i et fremmed land så ønsker jeg ikke å sløse bort flere timer på «fin» restaurant med hvite duker og stearinlys på sølvkandelaber og franske viner og mat som er konstruert for å se bra ut og ikke for å bli mett av og servert at plastikkmennesker som har gått på kurs for å lære seg hvordan de skal smile.
Jeg liker å gå i bakgatene.
Jeg liker å se på brostein og gamle bygninger og historie som er bygget på tid og hendelser og ikke som en epilog fra politiske avhoppere. Jeg liker å sette meg ned se på mennesker som går forbi, jeg kan sitte lenge og leve meg inn i mine sosialantropologiske selvstudier, men her måtte jeg gi meg etter kort tid siden det nesten ikke finnes mennesker i gatene.
Det er som om ingen bruker byen.
Det er Aker Brygge på vinterstid, man får en post-apokalyptisk følelse i en by som skinner av overfladisk forbruksfanatisme, en greie som topper seg med verdens største shoppingsenter som inkluderer innendørs tivoli og badeland i sjette etasje med importert sand fra Maldivene. Vi forsøkte å komme oss ut av byen og inn i noe annet men det var bare det at det ikke var så lett å komme seg ut av byen.
Det var ingen drosjer som ville kjøre oss.
Vi fant en bussholdeplass og spurte en av de innfødte om denne bussen gikk ut av byen, en av de som vi kjente igjen fra dagens samling men som plutselig ble veldig dårlig i engelsk. Bussen kom og sjåføren sa at vi ikke fikk lov til å være med på bussen hans hvis vi ikke visste hvor vi skulle.

Det er i skrivende stund torsdag og dagen går endelig mot slutten. Jeg har snakket om alle de tingene som jeg liker å snakke om og som de gir inntrykk av å være så imponert over, – jeg gjennomførte en rent løp og sa tingene på den samme måten som jeg pleier å si dem og visste innerst inne at jeg antageligvis tråkket hele gjengen på tærne.
Med all respekt, det er et publikum for alt men her følte jeg meg utilpass.
Det finnes sikkert en drøss med mennesker som lar seg imponere over hva de har klart å få til her borte, alle menneskene som gjør det de skal og ikke så mye annet for det er jo sånn de har lært at det skal være, alle disse arkitektoniske mesterverkskopiene hvor du kan se alt fra Det Hvite Hus og Triumfbuen og pyramider og søyler og kupler og det er så mye at man ikke vet hvor man skal sette blikket. Det er alt for mye av alt, til og med busker og trær er formet for å matche bygningene, det som er litt ekstra kjipt å tenke på er at de fleste menneskene som er her gjør alt hva de kan for å passe inn og de passer inn veldig bra. Astana skal for øvrig være vertskap for EXPO2017 og da vil det garantert komme en del «innovative» mennesker i nesegrus beundring, nesten som på den samme måten som de som skal til OL i Rio og lar seg misunne over hvordan de klarer å holde det så pent og ryddig her nede …

Astana er en av de tristeste storbyene jeg noen gang har vært i samtidig som jeg vil påstå at dette definitivt er stedet for de som liker bling og boller og brus og som jobber seg halvt ihjel for å ligne på alle de andre som gjør det samme. Hvis du liker deg i Dubai og Las Vegas og utestedene på Oslo Vest så vil du elske Astana.

Nå sitter jeg i verdens største seng og skriver verdens dårligste reiseskildring. Jeg har til og med vært på spa, og det sier ikke så rent lite om hvilke utfordringer vi har hatt med å fylle fritiden. Det er en ganske god oppsummering selv om dette er en tekst som ikke bør oppfattes som en reiseskildring selv om jeg likevel skal være såpass raus at jeg skal gi deg et godt reisetips hvis du har planer om å reise hit:
Ikke reis hit.

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, og jeg er jo en fyr som treffer folk på de merkeligste steder, intet unntak i Astana hvor jeg ble sittende og skravle med en hyggelig dame i hotellbaren i går kveld, en dame som også var flydd inn for å sette farger på et lokalt arrangement.
Eller i hvert fall lyd.
Jeg visste ikke hvem hun var, eller jeg gjorde det men visste ikke at det var henne siden hun ikke viser seg på bilder eller gjør noe stort nummer av å ha navnet sitt i store bokstaver på plakaten.
Akkurat som meg.
Hmm.
Her er hun, – LISA SHAW med «Miracle»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Vårens vakreste eventyr

Jeg har nettopp avsluttet en helgesamling for jobbsøkere, et komprimert opplegg som betinger at deltagerne må glemme alt de har lest og hørt om tåpelige tips fra folk som ikke har peiling på hva de driver med. Det kom litt brått på, det skal innrømmes, men når man har vært ute i noen gråværsdager så vet man jo hvordan man skal snu seg rundt. Det begynte med en henvendelse fra en tiltaksarrangør, og så ballet det på seg med et par telefoner og litt fram og tilbake før jeg fikk tilgang til en hytte på Hvaler.
Alt vel.
Manglet bare litt høyere sommertemperatur.
I hvert fall i vannet …

Jeg kjører et kjent opplegg, det er tredje sesongen og forskjellen på denne spontane iverksettelsen begrenset seg til at vi var samlet på et annet sted og at vi begynte på fredag ettermiddag for å gjøre oss ferdig med presentasjon og intro så alt var klart for oppstart på lørdag. Denne gangen hadde jeg med en makker som snakket om noen av tingene som hun brenner for – elektroniske rekrutteringsverktøy og håp om perfect match – og en som hjalp til med mat og drikke og alle disse tingene som skal til for at det skal være hyggelig og morsomt og jobbsøkerkurs skal jo være hyggelig og morsomt. Det er bare så trist at det er så mange som ikke deler den oppfatningen med sine kjipe formaninger og hvor vanskelig det er og hvor mye man skal gjennom og det er ikke måte på. Tenk på noe av dette neste gang du skal gå bort til et fremmed menneske som egentlig ikke er noe annet enn en venn som du ikke har truffet.
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det går ut på det samme.

Sentrale stikkord på jobbsøkerkursene mine er bevisstgjøring og refleksjon og selvransakelse og en del av disse tingene som har en tendens til å komme av seg selv når man får litt startgass og finjustering. Åpenhet i forhold til gruppemetodikk med vilje til å by på seg selv og sine historier er viktige elementer for seriøse jobbsøkerkursdeltagere, det nytter ikke å sitte alene og tro og mene at noe er riktig eller galt etter alt for lang tid med likesinnede som underbygger egne tvangstanker og valgte sannheter.

Den første arbeidsdagen handler mest om en slags form for realitetsorientering hvor vi finner svarene på hvordan det kan være smart å beskrive kunnskapen sin og hvordan dette frembringer resultater som gir grunnlag for noen suksesshistorier. Det handler om å vite hva du kan og hvordan du bruker det som du mener at du kan, – alt det andre som du hører og leser om jobbsøkertips er ikke annet enn emballasje. Deretter utformer vi en strategi som rimer med egenskaper og forutsetninger og til og med begrensninger hvor sistnevnte er ganske tøff å innrømme for de fleste i et samfunn som tviholder på myten om at det skal være like muligheter for alle.
– Hva skal du gjøre?
– Hvordan skal du gjøre det?
– Hvem skal du snakke med?
– Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?

Den andre arbeidsdagen har fokus på presentasjon og historiefortelling og hvordan du formidler gode opplevelser til en forhåndsdefinert målgruppe. Du har et budskap og dette skal du fortelle til noen, aller helst til de som har behov for en som deg men også til de som kan sette deg i dialog med noen av de som kan ha behov for en som deg. Vi snakker om rekrutteringskommunikasjon og nettverk og disse tingene som handler om å være trygg på sin egen historie så den formidles med en viss innlevelsesevne.

Jobbsøk handler om deg og ditt og hvordan summen av dette gjør deg unik.
Det handler om hvordan du profilerer din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Det handler om eierskap.
Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.

Dere som har kommet med på kursene i juni kan bare glede dere.
Dere får det litt varmere i vannet.
Du som kan tenke deg å være med ved en senere anledning kan sende meg en snutt hvor du forteller hvem du er og hvorfor du mener at du kan ha godt av å være med på dette kurset. Eller kanskje du bare vil tipse en venn, – jeg leste ett eller annet sted at det kan bli en fin sommer og hvis det er tilfelle så kjører vi noen runder i august.

Anbefalte tekster:
Sommerkampus 2016 – definitivt uten mediedekning
Jobbsøkerkurs – Sommerkampus 2015
Det ultimate jobbsøkerkurset

Dagens musikksnutt er ganske «intern» for å si det sånn, – dere som har vært på sommerkampus kjenner den og dere som skal på sommerkampus vil bli bedre kjent med den …


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken