Perfect Match

Jeg forstår meg ikke på sånne som trenger å bruke masse penger på verktøy for å finne et annet menneske i tilværelsen sin, enten det er et nytt menneske på arbeidsplassen eller en ny partner i livet, verktøy som beskriver fantastiske muligheter for «perfect match» med fri flyt av spenstige superlativer hvor grensesprengende teknologi med analyser og teoretiske tilnærminger skaper falsifiserbare fasitsvar på den ultimate drømmepersonen.

Vinneren er klar før man har begynt.
Vinneren er den som er best på å kopiere gammel moro.

Det er lenge siden jeg benyttet meg av datingsider som en god metafor for hvordan rekrutteringsprosesser kan skli ut som en tidtrøyte basert på databehandling som ikke samsvarer med virkeligheten. Nå har vi gjennomført et «prosjekt» med utforming av en rekke profiler på ulike datingsider hvor det ikke gikk lang tid før analyser og tester og fargekoder og platte preferanser påviste perfect match.
I hvert fall i teorien, – kanskje fordi utviklerne er teoretikere mens de som skal bruke dem er praktikere.
I hvert fall de fleste.
Det kan sikkert finnes noen som oppfatter det som oppsiktsvekkende at det var profilene med minst informasjon som allokerte mest respons.

Profil 1 inneholder brukernavn og demografiske data, og det er denne profilen som fikk innboksen til å fylles med regelmessige meldinger fra alle som besøkte min profil.
– Det er mange som venter på å møte deg!
– Det er mange som har besøkt profilen din!
– Din profil er veldig populær!
Det virker som om bruk av utropstegn er viktige budskapsforsterkere i verktøy som dette hvor virkeligheten beskriver profiler som kan beskrives som desperate og utålmodige, en greie som er lett sammenlignbar med dagens kandidatmarked.

Profil 2 inneholder brukernavn og demografiske data samt en drøss med superlativer som beskriver meg selv og min fortreffelighet, ikke så mye om hva jeg ser etter hos min drømmepartner – for det er jo dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest sammenlignbar med de fleste stillingsannonsene som legges ut av mennesker som kanskje burde jobbe med noe helt annet. Responsen kjennetegnes av en drøss med narsissistiske noviser som vil «ha» og som vil «være med» på noe som de tror er en speiling av egen identitet, – noe som gjør det lett å trekke paralleller mot virksomheter som feiltolker betydningen av virksomhetsvaremerker, karrierebarometere og de som kjøper kred gjennom Great Place to Work.

Profil 3 inneholder brukernavn og demografiske data, nada om meg selv og mitt men beskrivelse av hvordan jeg oppfatter drømmepartneren – for det er som nevnt dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest representativ for de som velger å gå aktivt ut for selv å finne den de vil ha. Her kom det faktisk ikke så mange henvendelser, men de få som kom er tett på «perfect match» siden det handler om konkretisert innhold.

Profil 4 er full pakke, summen av alle tre, og her kom det nesten ingen.
Det er ganske rart, er det ikke?

Jeg gjør oppmerksom på at det er snakk om en «dummyprofil» og ikke beskrivelsen av meg, prosjektet er en del av en masteroppgave til en venninne som har et glødende engasjement for å rette fokus på at dette egentlig ikke er noe annet enn tull og tøys. Det er kanskje moro så lenge det varer, vi har i hvert fall hatt stor glede av å lese innspill fra de som mener at de klarer å beskrive og poengtere sin egen fortreffelighet, men som i virkeligheten ikke samsvarer med noe annet enn denne vedtatte folkeopplyste kunnskapen om viktigheten av å være god på å kopiere noe som er fasilitert av andre.
Det er masteroppgaven sin, det!

Vi sitter vi på et svaberg på en øy i Oslofjorden og ser utover et hav som om noen uker vil sluke oss som en deilig dyne, vi forbereder jobbsøkerkurs for de som skjønner hva jobbsøkerkurs bør handle om og som gjør at vi gleder oss nesten like mye som deltagerne våre.
– «Men du», begynte hun.
– «Hvis du skulle skrive en masteroppgave … hva skulle du skrive om?»
– «Jeg vil da aldri skrive en masteroppgave», smilte jeg tok den siste slurken med kvalitet og kjærlighet fra Aass Bryggeri, det eneste som jeg kan komme på i farta som er bra med Drammen bortsett fra en jente som jeg rotet med på en strandbar på Korfu for mange år siden. Det får bli en liten digresjon, men dette var en greie hvor jeg traff en som trodde jeg var tysk siden jeg menget meg med en gjeng tyskere og jeg trodde hun var italiensk siden hun menget seg med en jentegjeng fra Italia, hun så ganske italiensk ut og oppførte seg på en måte som det er lett å forvente fra en jente fra Italia og så gikk det litt tid før vi flyttet oss over i et landskap hvor vi fant ut at det var greit å synkronisere terrenget med kartet, for å si det sånn.
Det ble litt rart.
Nok om det.
– «Nja». smilte hun tilbake.
– «Det vet jeg … men hvis du måtte … virkelig måtte?»
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg ville skrevet en masteroppgave om masteroppgaver».
Hun rettet seg opp.
Hun pleide å gjøre det når hun så eller hørte noe som fenget.
Det skjedde noe med ansiktet hennes, hun fikk et sånt uttrykk som forplantet seg gjennom hele kroppen og som førte til at hun gjorde denne bevegelsen som fikk henne til å rette seg opp.
Hun har alltid vært sånn.
I hvert fall så lenge jeg har kjent henne.
– «Jeg har jo lest en del av disse skribleriene», fortsatte jeg.
– «Det meste begrenser seg til oppramsing av gammel moro fra lesesalen og kopier av tekster som forutsetter en del forstyrrende kildereferanser med håp om en premiering som ofte viser seg å være påvirket av sensorens preferanser … jeg må innrømme at jeg ikke har så mye til overs for mastersyken og zombiegenerasjonens jag etter indoktrineringsdemonisme».
– «Vet du hva jeg egentlig hadde tenkt å skrive om?»
– «Egentlig?»
– «Ja», smilte hun.
– «Før jeg kom på dette med tester og verktøy, mener jeg».
– «Fortell».
– «Lykketroll».
– «Lykketroll?»
– «Lykketroll», smilte hun.
– «Det er sånne som henger rundt i sosiale medier og som snapper litt her og snapper litt der og limer sammen noe som kan republiseres til glede for heiagjengene sine … eller er den brukt opp?»
– «Brukt opp?»
– «Ja», nølte hun.
– «Du er jo ikke alene om å pisse på disse … hvordan er det du pleier å si det … sukkerspinngreiene?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Sånn som du presenterer det, så er lykketroll og sukkerspinn en god kombinasjon».

Det er mai.
Det er mai du skjønne milde.
Det er en måned som egentlig ikke byr på så mye annet enn venting på det som kommer etter. Nja, bortsett fra at det er fint å se på at det spirer og gror, men det henger jo sammen med det som kommer etter, ikke sant.
Nok om det.
Det blir sommerkampus i år også, – de to midterste helgene i juni er spikret og så kan det være at det blir noe i august. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kanskje kan ha godt av å komme seg ut blant folk som skjønner hva dette går ut på, så bør du være rask til å videreformidle.

Anbefalte tekster:
Sommerkampus 2016 – definitivt uten mediedekning
Jobbsøkerkurs – Sommerkampus 2015
Det ultimate jobbsøkerkurset

Du får THE CHIMES med favorittlåta til masterstudenten fra dagens tekst, – bør spilles høyt av respekt for at det kan finnes andre som har lyst til å høre.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s