Er du flink til å «melde deg ut» ?

Det fantes en tid hvor jeg syns det var kult med invitasjoner som renner inn i meldingsboksen min, kundearrangementer og seminarer og foredrag hvor jeg møter enkelte interessante mennesker og enda flere som kanskje ikke er fullt så interessante og ikke minst tilbud om å være først ute med demolisenser og betaversjoner på systemer og verktøy som hevder at de kan gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Det fantes en tid hvor jeg var «på» hele tiden.
I hvert fall mer enn jeg er i dag.
Det kan oppfattes som en liten digresjon, men jeg husker en tid fra dataperioden i arbeidslivet mitt hvor jeg hadde regelmessige beredskapsvakter i påvente av at systemene kræsjet og nettverket hang eller ramlet ned. Beredskapsvakt var helt greit, men det var ikke så veldig mye å finne på mens jeg var betalt for å gå med personsøker i beltet og plikt til å stille opp på kort varsel for at ikke nedetid for betalingssløsninger skulle få landet til å stoppe opp.
Jeg gikk ikke på kino.
Jeg gikk ikke på konsert eller fotballkamp.
Jeg gikk ikke på fest.
Jeg visste at det var et spørsmål om tid før det ville pipe, så det var ikke så rent sjelden at jeg valgte å ta med en bok og sovepose, pottis og cola og bunkre opp på arbeidsplassen. Vi hadde TV med flere kanaler på jobben enn jeg hadde hjemme i tillegg til at jeg pleide å sette meg sammen med nattevakta i resepsjonen, spille kort og bare skravle, – alle disse tingene som kunne gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.

Det fantes en tid hvor jobben som karriereveileder hos ulike tiltaksarrangører utartet seg til å bli en jobb som sosialkurator. Selv om vi ble oppfordret til å stenge oss ute når vi gikk hjem fra jobb, så var dette noe som jeg ikke fikk meg til å gjøre, dumt av meg men det er sånn jeg er.
Det ringte ganske ofte.
Det var en del problemer med alle disse tingene som ikke nødvendigvis handler om jobb men som tar desto større plass i livet.

Det fantes en tid hvor jobben som personalsjef inkluderte en del av det samme. Det var mange som hadde behov for å snakke om mye og mangt og stort og lite og helst på en tid hvor de selv kunne sitte i ro og møte forståelse fra den eneste i hele verden som brydde seg.
Det var i hvert fall sånn det føltes.
Jeg husker en jente som ringte meg midt på natta, jeg visste at hun jobbet med systemkritiske ting hos en av landets største og mest avanserte datasentraler og trodde først at alt hadde gått til helvete.
Nå blir det oppvask.
Nå var det ikke sånn det var.
Hun fortalte at typen hadde gjort det slutt, og nå var hun helt ferdig.
Der og da tenkte jeg puh, var det ikke værre.
Seriøst, liksom.
Men så gikk det ikke lang tid før jeg skjønte at dette var hennes versjon av hvordan hele verden gikk til helvete og den første hun tenkte på var meg, ikke bare fordi jeg var sjefen hennes men fordi jeg var den eneste hun kunne snakke med.

Nå er jeg i ferd med å melde meg ut.
I hvert fall litt.
Jeg er ikke like oppmerksom på alle invitasjonene og demolisenser og betaversjoner på relevante systemer og verktøy som skal gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Bedre enn hva?
Jeg er fullstendig klar over hvordan jeg kan gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Men for all del, – det hender at jeg glimter til og det er det som denne teksten egentlig skulle handle om før jeg sklei litt ut. Jeg har testet et verktøy av den kategorien som jeg egentlig ikke er så begeistret for, men valgte likevel å gi det en sjanse i tillegg til at jeg fikk en fin anledning til å holde kontakt med den store tilgangen på jobbsøkere som signaliserer åpenhet for å bli med på arrangementer hvor de kan påvirke den frustrerende arbeidsdagen sin.
Det gikk som det gikk.
Det gikk ikke så bra.
Det gikk ikke så lang tid før jeg fikk en gretten mail fra en fyr som er sur for at jeg slaktet det elektroniske rekrutteringsverktøyet deres i sosiale medier.
Jeg pleier ikke å svare på sånne.
Jeg argumenterer ikke for egne argumenter, det er like tåpelig som «diskusjoner» på sosiale medier.
Spist er spist.
Spydd er spydd.
Litt senere fikk jeg høre fra en kar i nettverket mitt at han er en dust, en kåt faen som kun er interessert i rask profitt og som stadig etablerer nye selskaper i en voksende industri som preges av mennesker som skjønner hvordan de selger alibier til de som ikke vet bak fram på sine «kvalitetssikrede prosesser».

Det finnes de som tror at jeg er konsekvent kverulerende ovenfor elektroniske rekrutteringverktøy, og det er egentlig feil. Jeg er tilhenger av alle verktøy som kan forenkle en kjip arbeidsdag, men opplever at de fleste fremstår som underbyggere av en industrialisering som allokerer søkermasser hvor alle fremstår som klin like.
Det skaper mer fuss enn fjas, for å si det sånn.
Den største grunnen til at det finnes virksomheter som dette er at det er alt for mange mennesker som av ulike grunner får lov til å jobbe med rekrutteringsfaget som tukler med noe som de ikke skal tukle med, underbygget av en patetisk påstand om at rekruttering og jobbsøk er vanskelig.
Det er det ikke.
Når det er sagt, så er jeg likevel programforpliktet til å fortelle jobbsøkere om at de må innfinne seg med at det er sånn det har blitt og at det er sånn det kommer til å være, mennesker forføres til å tro at objektivitet slår subjektivitet for at noen skal forsvare sitt eget innteksgrunnlag. Jeg pleier å legge til at konsekvensen av å jobbe seg inn i en virksomhet som slurver med ansettelsesprosessen har store likhetstrekk med de som går inn i et forhold hvor de glemmer risikoen for å få en svigermor fra helvete.

Bruk av verktøy og sosiale medier for personlig merkevarebygging er ikke noe nytt fenomen, vi lever i 2016 og det begynner å bli en del år siden det begynte å ta av. Jeg tilhører de som syns det er rart at det finnes mennesker som oppfatter seg selv som profesjonelle når de får seg til å differensiere ulike arenaer, men det får bli en annen sak. Det eneste som er nytt er den voksende industrien som suger blodpenger på alt som er rundt, man skaper litt hysteri og en og annen hype og så er det bare å lene seg tilbake og glise når man logger seg inn i nettbanken og sjekker saldo. Vi må nok leve noen år til med en kandidatmasse som hauser seg opp på digitale plattformer uten tanke på at de ikke matcher IRL, mye takket være nevnte virksomheter og de som ser vinning i å holde seg inne med dem ved å sponse sminke på grisen.

Og ellers?
Nja, jeg var på et jobbintervju her om dagen hvor hun som forsøkte å kartlegge meg og mitt kom til det siste punktet i intervjuverktøyet med tjue spørsmål og spurte hva jeg gjorde på «fritiden og sånn».
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg er en av dem som har kommet så langt at jeg sikkert blir oppfattet som forbanna kjedelig».
– «Kjedelig?»
– «Jeg har lært meg hvordan man kobler ut … helt ut … jeg kan finne glede av å sitte på en stubbe i skogen og høre skogens ro koko koko, slenge meg ned på sofaen og nyte en kald pils på en helt vanlig tirsdag … uten at jeg bryr meg om hvor jeg har lagt telefonen min».
Jeg tror ikke hun var med i det hele tatt.
Jeg tror heller ikke at jeg har lyst til å jobbe der, men det var som om det hadde vært en slags ukjent kraft som tvang meg til å stille opp.
Nok om det.
Nå sitter jeg på et hotellrom i Tyskland fordi jeg takket ja til å være med på et kundearrangement som ble avsluttet av et fyrverkeri av en fotballkamp mellom Bayern Munchen og Athletico Madrid.
Nevnte jeg at jeg har blitt flinkere til å melde meg ut?
Hmm.
Jeg har i hvert fall blitt bedre til å holde meg unna alle de som skal gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Smiletryne.
Serr, lizm.

Jeg fikk lyst til å dele en gammel klassiker, –
du får DEPECHE MODE med «Enjoy the Silence»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s