Reisebrev fra Langtvekkistan

Jeg er ute og reiser, og denne gangen er jeg i Kazakhstan som følge av å bli invitert bort for å snakke om disse tingene som jeg liker å snakke om. Her har jeg truffet en del mennesker som mange vil definere som vanvittig flinke folk, høyt utdannet og høye på seg selv og fulle av struktur og systematikk og mye snakk om prosesser og praksiser og rutiner og retningslinjer og ikke minst det verste ordet av dem alle – humankapital – det er nesten ikke måte på. De hadde ikke overlevd en dag i min egen virksomhet, og noe av det som overrasker meg mest er at de er så imponert over hva jeg har fått til og og hvordan jeg gjør det, tankesett og handlingsmønster og sånne ting som jeg egentlig ikke ofrer en eneste tanke men som jeg bare gjør fordi jeg kjenner at det passer seg sånn.
Hvilket paradoks.

Reisen startet ganske tidlig på tirsdag for å ta et fly til Amsterdam hvor vi måtte vente tre timer, greit nok, jeg liker å sitte på flyplasser og glane på folk og her var det ganske mye folk og så bar det fatt på seks timer som sendte oss videre til Astana som er hovedstaden i Kazakhstan.
KLM er for øvrig ett av mine favorittflyselskaper.

Astana ble bygget opp fra bunnen av på midten av nittitallet og på midten av en stor slette i midten av landet og ser antageligvis akkurat ut sånn som byplanleggerne ville at det skulle være. Du finner ingen historiske bygninger i og med at alt er nytt og du må nøye deg med prangende arkitektur i skinnende hvitt, glass og gull som preges av rikdommen fra oljeindustrien.

Kazakhstan er det rikeste landet i Sentral Asia samtidig som tjue prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom. De som lever i ekstrem fattigdom er antageligvis ikke klar over at denne byen eksisterer, mens rikdomsbekreftelsene vises over alt i tillegg til at menneskene liker å snakke om det. Mye vil ha mer og derfor ble jeg invitert over via noen i nettverket mitt som tipset om at jeg er god i rollen som «hub» og «reflektor» hvor jeg finner flinke folk som kan tenke seg en ny arbeidsgiver i et annet land. Når jeg legger til at jeg er sinnsykt god på rekrutteringskommunikasjon, så blir det ganske spennende å se hvem som liker historiene mine når jeg kommer hjem, – selvfølgelig nevnt med visshet om at det ikke er jeg som skal jobbe sammen med dem og som en greie som kanskje ender opp med at jeg legger tingene i fanget til en annen virksomhet som er gode på olje og gass og bygg og anlegg og som kanskje ikke bryr seg så mye om de andre tingene som jeg bryr meg om.

Jeg oppfatter Astana som vår tids Babylon.
Arkitektene fra Las Vegas vil snu seg i grava av misunnelse.
Albert Speer vil sikkert gjøre det samme.
Folk som digger illuminati vil stortrives i Astana, det er tegn og symboler over alt og det er kanskje ikke så rart at byen har blitt stemplet som the Capital of the Future New World Order. De som bor her er stolte av byen sin og ligner på de fleste menneskene man treffer på forretningsreiser, de som er så stive og kunstige og som ikke får seg til å blunke av frykt for å gå glipp av noe før de sender deg bort på «country visit display». Det er som om indoktrineringen ligger som en tjukk tåke, det er lett å skjønne hvorfor alle er så blide og alt er så rent og pent og alt er egentlig på stell. Det er nesten som når du går inn i BI-bygget i Nydalen, alle er smilende og pene og skjønt enige om at dette er det beste stedet på jorden.

Jeg har reist såpass mye og vært med på såpass mange firmaturer og forretningsreiser at jeg for lengst har begynt å legge inn en del reservasjoner til vertskapet. Jeg er ganske sær og gir beskjed om at jeg ikke er klar for tilrettelagte fritidsaktiviteter som er utformet av en PA som har fått instruks om å ta seg av meg på aller beste måte. Jeg er ikke utakknemlig, men når jeg først er i et fremmed land så ønsker jeg ikke å sløse bort flere timer på «fin» restaurant med hvite duker og stearinlys på sølvkandelaber og franske viner og mat som er konstruert for å se bra ut og ikke for å bli mett av og servert at plastikkmennesker som har gått på kurs for å lære seg hvordan de skal smile.
Jeg liker å gå i bakgatene.
Jeg liker å se på brostein og gamle bygninger og historie som er bygget på tid og hendelser og ikke som en epilog fra politiske avhoppere. Jeg liker å sette meg ned se på mennesker som går forbi, jeg kan sitte lenge og leve meg inn i mine sosialantropologiske selvstudier, men her måtte jeg gi meg etter kort tid siden det nesten ikke finnes mennesker i gatene.
Det er som om ingen bruker byen.
Det er Aker Brygge på vinterstid, man får en post-apokalyptisk følelse i en by som skinner av overfladisk forbruksfanatisme, en greie som topper seg med verdens største shoppingsenter som inkluderer innendørs tivoli og badeland i sjette etasje med importert sand fra Maldivene. Vi forsøkte å komme oss ut av byen og inn i noe annet men det var bare det at det ikke var så lett å komme seg ut av byen.
Det var ingen drosjer som ville kjøre oss.
Vi fant en bussholdeplass og spurte en av de innfødte om denne bussen gikk ut av byen, en av de som vi kjente igjen fra dagens samling men som plutselig ble veldig dårlig i engelsk. Bussen kom og sjåføren sa at vi ikke fikk lov til å være med på bussen hans hvis vi ikke visste hvor vi skulle.

Det er i skrivende stund torsdag og dagen går endelig mot slutten. Jeg har snakket om alle de tingene som jeg liker å snakke om og som de gir inntrykk av å være så imponert over, – jeg gjennomførte en rent løp og sa tingene på den samme måten som jeg pleier å si dem og visste innerst inne at jeg antageligvis tråkket hele gjengen på tærne.
Med all respekt, det er et publikum for alt men her følte jeg meg utilpass.
Det finnes sikkert en drøss med mennesker som lar seg imponere over hva de har klart å få til her borte, alle menneskene som gjør det de skal og ikke så mye annet for det er jo sånn de har lært at det skal være, alle disse arkitektoniske mesterverkskopiene hvor du kan se alt fra Det Hvite Hus og Triumfbuen og pyramider og søyler og kupler og det er så mye at man ikke vet hvor man skal sette blikket. Det er alt for mye av alt, til og med busker og trær er formet for å matche bygningene, det som er litt ekstra kjipt å tenke på er at de fleste menneskene som er her gjør alt hva de kan for å passe inn og de passer inn veldig bra. Astana skal for øvrig være vertskap for EXPO2017 og da vil det garantert komme en del «innovative» mennesker i nesegrus beundring, nesten som på den samme måten som de som skal til OL i Rio og lar seg misunne over hvordan de klarer å holde det så pent og ryddig her nede …

Astana er en av de tristeste storbyene jeg noen gang har vært i samtidig som jeg vil påstå at dette definitivt er stedet for de som liker bling og boller og brus og som jobber seg halvt ihjel for å ligne på alle de andre som gjør det samme. Hvis du liker deg i Dubai og Las Vegas og utestedene på Oslo Vest så vil du elske Astana.

Nå sitter jeg i verdens største seng og skriver verdens dårligste reiseskildring. Jeg har til og med vært på spa, og det sier ikke så rent lite om hvilke utfordringer vi har hatt med å fylle fritiden. Det er en ganske god oppsummering selv om dette er en tekst som ikke bør oppfattes som en reiseskildring selv om jeg likevel skal være såpass raus at jeg skal gi deg et godt reisetips hvis du har planer om å reise hit:
Ikke reis hit.

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, og jeg er jo en fyr som treffer folk på de merkeligste steder, intet unntak i Astana hvor jeg ble sittende og skravle med en hyggelig dame i hotellbaren i går kveld, en dame som også var flydd inn for å sette farger på et lokalt arrangement.
Eller i hvert fall lyd.
Jeg visste ikke hvem hun var, eller jeg gjorde det men visste ikke at det var henne siden hun ikke viser seg på bilder eller gjør noe stort nummer av å ha navnet sitt i store bokstaver på plakaten.
Akkurat som meg.
Hmm.
Her er hun, – LISA SHAW med «Miracle»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

One comment

  1. «Jeg liker å se på brostein og gamle bygninger og historie som er bygget på tid og hendelser og ikke som en epilog fra politiske avhoppere»

    Det er pulitzer-snert over en slik setning, Morten :)
    Klem, HM

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s