Måned: mai 2016

Er du flink til å «melde deg ut» ?

Det fantes en tid hvor jeg syns det var kult med invitasjoner som renner inn i meldingsboksen min, kundearrangementer og seminarer og foredrag hvor jeg møter enkelte interessante mennesker og enda flere som kanskje ikke er fullt så interessante og ikke minst tilbud om å være først ute med demolisenser og betaversjoner på systemer og verktøy som hevder at de kan gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Det fantes en tid hvor jeg var «på» hele tiden.
I hvert fall mer enn jeg er i dag.
Det kan oppfattes som en liten digresjon, men jeg husker en tid fra dataperioden i arbeidslivet mitt hvor jeg hadde regelmessige beredskapsvakter i påvente av at systemene kræsjet og nettverket hang eller ramlet ned. Beredskapsvakt var helt greit, men det var ikke så veldig mye å finne på mens jeg var betalt for å gå med personsøker i beltet og plikt til å stille opp på kort varsel for at ikke nedetid for betalingssløsninger skulle få landet til å stoppe opp.
Jeg gikk ikke på kino.
Jeg gikk ikke på konsert eller fotballkamp.
Jeg gikk ikke på fest.
Jeg visste at det var et spørsmål om tid før det ville pipe, så det var ikke så rent sjelden at jeg valgte å ta med en bok og sovepose, pottis og cola og bunkre opp på arbeidsplassen. Vi hadde TV med flere kanaler på jobben enn jeg hadde hjemme i tillegg til at jeg pleide å sette meg sammen med nattevakta i resepsjonen, spille kort og bare skravle, – alle disse tingene som kunne gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.

Det fantes en tid hvor jobben som karriereveileder hos ulike tiltaksarrangører utartet seg til å bli en jobb som sosialkurator. Selv om vi ble oppfordret til å stenge oss ute når vi gikk hjem fra jobb, så var dette noe som jeg ikke fikk meg til å gjøre, dumt av meg men det er sånn jeg er.
Det ringte ganske ofte.
Det var en del problemer med alle disse tingene som ikke nødvendigvis handler om jobb men som tar desto større plass i livet.

Det fantes en tid hvor jobben som personalsjef inkluderte en del av det samme. Det var mange som hadde behov for å snakke om mye og mangt og stort og lite og helst på en tid hvor de selv kunne sitte i ro og møte forståelse fra den eneste i hele verden som brydde seg.
Det var i hvert fall sånn det føltes.
Jeg husker en jente som ringte meg midt på natta, jeg visste at hun jobbet med systemkritiske ting hos en av landets største og mest avanserte datasentraler og trodde først at alt hadde gått til helvete.
Nå blir det oppvask.
Nå var det ikke sånn det var.
Hun fortalte at typen hadde gjort det slutt, og nå var hun helt ferdig.
Der og da tenkte jeg puh, var det ikke værre.
Seriøst, liksom.
Men så gikk det ikke lang tid før jeg skjønte at dette var hennes versjon av hvordan hele verden gikk til helvete og den første hun tenkte på var meg, ikke bare fordi jeg var sjefen hennes men fordi jeg var den eneste hun kunne snakke med.

Nå er jeg i ferd med å melde meg ut.
I hvert fall litt.
Jeg er ikke like oppmerksom på alle invitasjonene og demolisenser og betaversjoner på relevante systemer og verktøy som skal gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Bedre enn hva?
Jeg er fullstendig klar over hvordan jeg kan gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Men for all del, – det hender at jeg glimter til og det er det som denne teksten egentlig skulle handle om før jeg sklei litt ut. Jeg har testet et verktøy av den kategorien som jeg egentlig ikke er så begeistret for, men valgte likevel å gi det en sjanse i tillegg til at jeg fikk en fin anledning til å holde kontakt med den store tilgangen på jobbsøkere som signaliserer åpenhet for å bli med på arrangementer hvor de kan påvirke den frustrerende arbeidsdagen sin.
Det gikk som det gikk.
Det gikk ikke så bra.
Det gikk ikke så lang tid før jeg fikk en gretten mail fra en fyr som er sur for at jeg slaktet det elektroniske rekrutteringsverktøyet deres i sosiale medier.
Jeg pleier ikke å svare på sånne.
Jeg argumenterer ikke for egne argumenter, det er like tåpelig som «diskusjoner» på sosiale medier.
Spist er spist.
Spydd er spydd.
Litt senere fikk jeg høre fra en kar i nettverket mitt at han er en dust, en kåt faen som kun er interessert i rask profitt og som stadig etablerer nye selskaper i en voksende industri som preges av mennesker som skjønner hvordan de selger alibier til de som ikke vet bak fram på sine «kvalitetssikrede prosesser».

Det finnes de som tror at jeg er konsekvent kverulerende ovenfor elektroniske rekrutteringverktøy, og det er egentlig feil. Jeg er tilhenger av alle verktøy som kan forenkle en kjip arbeidsdag, men opplever at de fleste fremstår som underbyggere av en industrialisering som allokerer søkermasser hvor alle fremstår som klin like.
Det skaper mer fuss enn fjas, for å si det sånn.
Den største grunnen til at det finnes virksomheter som dette er at det er alt for mange mennesker som av ulike grunner får lov til å jobbe med rekrutteringsfaget som tukler med noe som de ikke skal tukle med, underbygget av en patetisk påstand om at rekruttering og jobbsøk er vanskelig.
Det er det ikke.
Når det er sagt, så er jeg likevel programforpliktet til å fortelle jobbsøkere om at de må innfinne seg med at det er sånn det har blitt og at det er sånn det kommer til å være, mennesker forføres til å tro at objektivitet slår subjektivitet for at noen skal forsvare sitt eget innteksgrunnlag. Jeg pleier å legge til at konsekvensen av å jobbe seg inn i en virksomhet som slurver med ansettelsesprosessen har store likhetstrekk med de som går inn i et forhold hvor de glemmer risikoen for å få en svigermor fra helvete.

Bruk av verktøy og sosiale medier for personlig merkevarebygging er ikke noe nytt fenomen, vi lever i 2016 og det begynner å bli en del år siden det begynte å ta av. Jeg tilhører de som syns det er rart at det finnes mennesker som oppfatter seg selv som profesjonelle når de får seg til å differensiere ulike arenaer, men det får bli en annen sak. Det eneste som er nytt er den voksende industrien som suger blodpenger på alt som er rundt, man skaper litt hysteri og en og annen hype og så er det bare å lene seg tilbake og glise når man logger seg inn i nettbanken og sjekker saldo. Vi må nok leve noen år til med en kandidatmasse som hauser seg opp på digitale plattformer uten tanke på at de ikke matcher IRL, mye takket være nevnte virksomheter og de som ser vinning i å holde seg inne med dem ved å sponse sminke på grisen.

Og ellers?
Nja, jeg var på et jobbintervju her om dagen hvor hun som forsøkte å kartlegge meg og mitt kom til det siste punktet i intervjuverktøyet med tjue spørsmål og spurte hva jeg gjorde på «fritiden og sånn».
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg er en av dem som har kommet så langt at jeg sikkert blir oppfattet som forbanna kjedelig».
– «Kjedelig?»
– «Jeg har lært meg hvordan man kobler ut … helt ut … jeg kan finne glede av å sitte på en stubbe i skogen og høre skogens ro koko koko, slenge meg ned på sofaen og nyte en kald pils på en helt vanlig tirsdag … uten at jeg bryr meg om hvor jeg har lagt telefonen min».
Jeg tror ikke hun var med i det hele tatt.
Jeg tror heller ikke at jeg har lyst til å jobbe der, men det var som om det hadde vært en slags ukjent kraft som tvang meg til å stille opp.
Nok om det.
Nå sitter jeg på et hotellrom i Tyskland fordi jeg takket ja til å være med på et kundearrangement som ble avsluttet av et fyrverkeri av en fotballkamp mellom Bayern Munchen og Athletico Madrid.
Nevnte jeg at jeg har blitt flinkere til å melde meg ut?
Hmm.
Jeg har i hvert fall blitt bedre til å holde meg unna alle de som skal gjøre arbeidsdagen min så mye bedre.
Smiletryne.
Serr, lizm.

Jeg fikk lyst til å dele en gammel klassiker, –
du får DEPECHE MODE med «Enjoy the Silence»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Perfect Match

Jeg forstår meg ikke på sånne som trenger å bruke masse penger på verktøy for å finne et annet menneske i tilværelsen sin, enten det er et nytt menneske på arbeidsplassen eller en ny partner i livet, verktøy som beskriver fantastiske muligheter for «perfect match» med fri flyt av spenstige superlativer hvor grensesprengende teknologi med analyser og teoretiske tilnærminger skaper falsifiserbare fasitsvar på den ultimate drømmepersonen.

Vinneren er klar før man har begynt.
Vinneren er den som er best på å kopiere gammel moro.

Det er lenge siden jeg benyttet meg av datingsider som en god metafor for hvordan rekrutteringsprosesser kan skli ut som en tidtrøyte basert på databehandling som ikke samsvarer med virkeligheten. Nå har vi gjennomført et «prosjekt» med utforming av en rekke profiler på ulike datingsider hvor det ikke gikk lang tid før analyser og tester og fargekoder og platte preferanser påviste perfect match.
I hvert fall i teorien, – kanskje fordi utviklerne er teoretikere mens de som skal bruke dem er praktikere.
I hvert fall de fleste.
Det kan sikkert finnes noen som oppfatter det som oppsiktsvekkende at det var profilene med minst informasjon som allokerte mest respons.

Profil 1 inneholder brukernavn og demografiske data, og det er denne profilen som fikk innboksen til å fylles med regelmessige meldinger fra alle som besøkte min profil.
– Det er mange som venter på å møte deg!
– Det er mange som har besøkt profilen din!
– Din profil er veldig populær!
Det virker som om bruk av utropstegn er viktige budskapsforsterkere i verktøy som dette hvor virkeligheten beskriver profiler som kan beskrives som desperate og utålmodige, en greie som er lett sammenlignbar med dagens kandidatmarked.

Profil 2 inneholder brukernavn og demografiske data samt en drøss med superlativer som beskriver meg selv og min fortreffelighet, ikke så mye om hva jeg ser etter hos min drømmepartner – for det er jo dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest sammenlignbar med de fleste stillingsannonsene som legges ut av mennesker som kanskje burde jobbe med noe helt annet. Responsen kjennetegnes av en drøss med narsissistiske noviser som vil «ha» og som vil «være med» på noe som de tror er en speiling av egen identitet, – noe som gjør det lett å trekke paralleller mot virksomheter som feiltolker betydningen av virksomhetsvaremerker, karrierebarometere og de som kjøper kred gjennom Great Place to Work.

Profil 3 inneholder brukernavn og demografiske data, nada om meg selv og mitt men beskrivelse av hvordan jeg oppfatter drømmepartneren – for det er som nevnt dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest representativ for de som velger å gå aktivt ut for selv å finne den de vil ha. Her kom det faktisk ikke så mange henvendelser, men de få som kom er tett på «perfect match» siden det handler om konkretisert innhold.

Profil 4 er full pakke, summen av alle tre, og her kom det nesten ingen.
Det er ganske rart, er det ikke?

Jeg gjør oppmerksom på at det er snakk om en «dummyprofil» og ikke beskrivelsen av meg, prosjektet er en del av en masteroppgave til en venninne som har et glødende engasjement for å rette fokus på at dette egentlig ikke er noe annet enn tull og tøys. Det er kanskje moro så lenge det varer, vi har i hvert fall hatt stor glede av å lese innspill fra de som mener at de klarer å beskrive og poengtere sin egen fortreffelighet, men som i virkeligheten ikke samsvarer med noe annet enn denne vedtatte folkeopplyste kunnskapen om viktigheten av å være god på å kopiere noe som er fasilitert av andre.
Det er masteroppgaven sin, det!

Vi sitter vi på et svaberg på en øy i Oslofjorden og ser utover et hav som om noen uker vil sluke oss som en deilig dyne, vi forbereder jobbsøkerkurs for de som skjønner hva jobbsøkerkurs bør handle om og som gjør at vi gleder oss nesten like mye som deltagerne våre.
– «Men du», begynte hun.
– «Hvis du skulle skrive en masteroppgave … hva skulle du skrive om?»
– «Jeg vil da aldri skrive en masteroppgave», smilte jeg tok den siste slurken med kvalitet og kjærlighet fra Aass Bryggeri, det eneste som jeg kan komme på i farta som er bra med Drammen bortsett fra en jente som jeg rotet med på en strandbar på Korfu for mange år siden. Det får bli en liten digresjon, men dette var en greie hvor jeg traff en som trodde jeg var tysk siden jeg menget meg med en gjeng tyskere og jeg trodde hun var italiensk siden hun menget seg med en jentegjeng fra Italia, hun så ganske italiensk ut og oppførte seg på en måte som det er lett å forvente fra en jente fra Italia og så gikk det litt tid før vi flyttet oss over i et landskap hvor vi fant ut at det var greit å synkronisere terrenget med kartet, for å si det sånn.
Det ble litt rart.
Nok om det.
– «Nja». smilte hun tilbake.
– «Det vet jeg … men hvis du måtte … virkelig måtte?»
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg ville skrevet en masteroppgave om masteroppgaver».
Hun rettet seg opp.
Hun pleide å gjøre det når hun så eller hørte noe som fenget.
Det skjedde noe med ansiktet hennes, hun fikk et sånt uttrykk som forplantet seg gjennom hele kroppen og som førte til at hun gjorde denne bevegelsen som fikk henne til å rette seg opp.
Hun har alltid vært sånn.
I hvert fall så lenge jeg har kjent henne.
– «Jeg har jo lest en del av disse skribleriene», fortsatte jeg.
– «Det meste begrenser seg til oppramsing av gammel moro fra lesesalen og kopier av tekster som forutsetter en del forstyrrende kildereferanser med håp om en premiering som ofte viser seg å være påvirket av sensorens preferanser … jeg må innrømme at jeg ikke har så mye til overs for mastersyken og zombiegenerasjonens jag etter indoktrineringsdemonisme».
– «Vet du hva jeg egentlig hadde tenkt å skrive om?»
– «Egentlig?»
– «Ja», smilte hun.
– «Før jeg kom på dette med tester og verktøy, mener jeg».
– «Fortell».
– «Lykketroll».
– «Lykketroll?»
– «Lykketroll», smilte hun.
– «Det er sånne som henger rundt i sosiale medier og som snapper litt her og snapper litt der og limer sammen noe som kan republiseres til glede for heiagjengene sine … eller er den brukt opp?»
– «Brukt opp?»
– «Ja», nølte hun.
– «Du er jo ikke alene om å pisse på disse … hvordan er det du pleier å si det … sukkerspinngreiene?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Sånn som du presenterer det, så er lykketroll og sukkerspinn en god kombinasjon».

Det er mai.
Det er mai du skjønne milde.
Det er en måned som egentlig ikke byr på så mye annet enn venting på det som kommer etter. Nja, bortsett fra at det er fint å se på at det spirer og gror, men det henger jo sammen med det som kommer etter, ikke sant.
Nok om det.
Det blir sommerkampus i år også, – de to midterste helgene i juni er spikret og så kan det være at det blir noe i august. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kanskje kan ha godt av å komme seg ut blant folk som skjønner hva dette går ut på, så bør du være rask til å videreformidle.

Anbefalte tekster:
Sommerkampus 2016 – definitivt uten mediedekning
Jobbsøkerkurs – Sommerkampus 2015
Det ultimate jobbsøkerkurset

Du får THE CHIMES med favorittlåta til masterstudenten fra dagens tekst, – bør spilles høyt av respekt for at det kan finnes andre som har lyst til å høre.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken