Jobbsøkerens største konkurrent

Visste du at jobbsøkerens største konkurrent er dem selv?
Nå vet du det.
Det er ikke alle de andre som søker på de samme jobbene som du søker på og det overrasker meg litt at det fortsatt finnes en del mennesker som hverken tør å si det eller skrive det eller retter fokus på det på andre måter i all iveren etter å tro på bløte og varme tanker om at det er håp for alle. Jeg snakker ganske mye om myter og valgte sannheter på kursene mine, tvangstanker som utsetter og reduserer mulighetene for å lykkes, ord og setninger som egentlig ikke er noe annet enn unnskyldninger hvor den største av dem alle handler om hvor mange søkere som var med i den samme prosessen.
Jeg kaller det for en fluktkommentar.
Det var så mange søkere, så det er jo ikke noe rart at det ikke ble meg.
Fy faen, for noe piss.

Jeg treffer ganske mange jobbsøkere som gir inntrykk av å forberede seg på avslag før de i det hele tatt har kommet ordentlig i gang med arbeidet sitt. De er veldig opptatt av å snakke om alt annet enn seg selv når de snakker om utfordringene sine til venner og bekjente, de som de tror er en del av det som enkelte kaller nettverk og som forhåpentligvis skal komme med trøstende ord og rosa hjerter når de ender opp med å ikke komme seg til intervju en gang. Det er de samme menneskene som stopper opp og lurer på om de skal gjøre ditt eller datt eller spørre han eller henne, ender opp med å gjøre både ditt og datt og spørre han og henne og så går det som det går.

Jeg har vært en kjapp tur nordover, jeg har en venninne som giftet seg og så benyttet jeg anledningen til å være med på et arrangement for jobbsøkere hvor jeg fikk spørsmål om jeg kunne komme med noen gode jobbsøkertips. Nå finnes det ikke noe som heter «gode jobbsøkertips» så derfor valgte jeg å blåse liv i et foredrag som går under tittelen «derfor får du ikke jobben».
Det gikk som det gikk.
Det gikk jævlig bra.
Det gikk for øvrig bra for brudeparet også, men det betyr ingen ting for denne teksten.

Hvorfor tror du egentlig at du ikke når opp i jobbsøkerprosessene dine?
Det er et godt spørsmål, tenker du.
– «Jeg er jo kvalifisert …»

Du får ikke jobben fordi du ikke er klar nok på hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan.
Du får ikke historien din til å sitte i ryggmargen.
Du har ikke noe «case».
Du har ikke et «personlig varemerke» og mister kontrollen fordi du ikke står i din egen rolle.

Du må vise til betraktelig mer aktivitet enn ved bare å sitte og stirre på stillingsportaler og vente på at noen publiserer en tekst som rimer på noe som du kan søke på.
Du må treffe nye mennesker.
Hele tiden.
Du kan ikke sitte og jatte med den samme gamle gjengen som ikke gir deg andre impulser enn gammel moro. Du glemmer å være åpen i forhold til møter med nye mennesker, og vet ikke hvordan du kan benytte deg av gode nettverk for å skape dine egne referanser. Du må samtidig begrense din tillit til «feil» mennesker, – det finnes ingen veiledere eller eksperter eller mentorer eller hva de kaller seg som kan fortelle deg at du har gode eller dårlige søknadsdokumenter. Det er det nemlig bare ett menneske i hele verden som kan vurdere, og det er den som skal ansette en som deg akkurat nå.

Du klarer ikke å fordøye reaksjonene fra dine tidligere jobbsøkerprosesser, men tar med deg tåpelige tips som handler om hva som ikke funket. Du forsøker å korrigere deg inn mot det neste møtet, og glemmer at alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv. Du søker bekreftelser som kan avdekke hvorfor det ikke blir deg som velges og skylder på omgivelser og omstendigheter uten tanke for at du må ta ansvar og eierskap til dine egne prosesser. Du er heller ikke klar nok i forhold til hva som virkelig motiverer deg, men jakter på motivasjon fra eksterne kilder uten å tenke på at dette er noe som må komme fra din egen innside.

Du får ikke jobben fordi du ikke har en plan eller strategi, – du har ikke så mye å rutte med bortsett fra søknadsdokumenter som er gjennomlest av en venninne som syns det ser bra ut og som ikke skjønner hvorfor du ikke får jobb. Du klarer ikke å regne sammen summen av hele deg og skjønner ikke at du er så ufattelig mye mer enn det som du har tastet inn i antikverte søknadsdokumenter.

Nå er det ikke sikkert at alt dette er passende beskrivelser for deg og ditt, men husk at det holder hvis en av dem får deg til å nikke gjenkjennende.
Det er snakk om små marginer.
Det er snakk om tilfeldigheter og omstendigheter.
Det kan også være så enkelt som at vedkommende i den andre enden av jobbsøkerprosessen ikke liker deg og det kan du ikke gjøre så mye med. Du kan ta det til etterretning som det så fint heter, men du kan ikke gjøre så veldig mye mer. Du skal i hvert fall ikke gå rundt og klage og sånne ting, jeg har møtt noen av de som sutrer i medier og som til og med går til sak for å bevise at det er de som skal ha jobben.
Kan du tenke deg.
Jeg har ikke så mye til overs for sånne, og lurer på hvordan de opplever arbeidsdagen sin …
Jobbe der på trass, liksom?

Jeg treffer en del flinke folk som lurer på hvorfor det har blitt som det har blitt, hvorfor det har blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb. Jeg påstår at svaret kan vinkles ut fra påstanden om at det finnes alt for mange mennesker som skal mene noe om hva dette egentlig handler om. Vi har konstruert et arbeidsliv hvor rekrutteringsprosessene oppfattes som en catwalk hvor det forventes at publikum skal nikke gjenkjennende til idealiserte normer som bekrefter vissheten om at emballasje er viktigere enn innhold, – gjerne representeres fra de som jeg kaller sjablongspikkere i bemanningsbransjen som av merkelige grunner har fått et slags monopol på det som finnes av ansettelser.

Regelmessige lesere vet at jeg ikke er begeistret for sånne som tror det at det er smart å industrialisere jobbsøkerprosesser, mest fordi det dreier seg om tull og tøys fra sånne som ser sitt snitt til å tjene penger på andres fornedrelse. Jeg strekker den litt lenger og oppfordrer jobbsøkere til å holde seg unna de som påstår at de kan hjelpe til med å finne vinnerloddet, – og da skal du være klar over at det ikke spiller noen rolle om det kommer fra en «profesjonell tjenestetilbyder» eller en venninne eller en nabo eller onkel.
Det går ut på det samme.
Det er like jævlig.

Mitt beste tips til deg som ønsker å bli oppfattet som en seriøs jobbsøker, er rett å slett at du må stole på deg selv og dine egne krefter.
Det er da du står fram som riktig.
Det er da du står fram som en som skiller deg ut.
Det store spørsmålet er om du oppfattes som «riktig» i deres øyne, og da må du tenke over hvor langt du er villig til å strekke dine egne grenser. Hvis de som rigger seg til for å høre historien din ikke takler at står i rollen som den beste utgaven av deg selv, så vil du heller ikke ha noe utbytte av jobbe der.

Regelmessige lesere vil dra kjensel på deler av innholdet i denne teksten, – det gjelder også de som har vært med på kursene og foredragene mine.
Hvis jeg ikke husker feil så er dette også noe som står skrevet i Den ultimate jobbsøkerboken.

Dagens musikksnutt går til Andrea og Heidi – WITH LOVE & PRIDE


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s