Måned: juli 2016

Dagens outfit – sommer 2016

Jeg har hatt besøk av en venninne som skal reise ned til de som ikke priser sommeren på den samme måten som oss. Hun viste til en tekst som jeg skrev for noen år siden og som lever videre i et internmagasin, – den tåler en republisering for eventuelle nye lesere:

GJESTEBLOGGER:
Jeg våknet som vanlig av de samme lydene som jeg våkner til hver dag og hver natt. Jeg husker ikke hvordan mamma pleide å vekke meg, men tror ikke det var noe som dette. I dag har jeg fått lov til å være med på noe annet enn det som vi vanligvis holder på med her, men selv om jeg ikke skjønner poenget så har jeg fått høre at det er viktig for dere som bor i Norge.

Jeg har vært med på noe som de kaller «photoshoot» og det syns jeg hørtes litt skummelt ut før jeg skjønte at det ikke var farlig i det hele tatt og ganske vanlig i verdens rikeste land.

Jeg har på meg en hvit trøye med små blå blomster på som jeg er veldig glad i, den var i hvert fall hvit en gang, men nå er den mer jordfarget. Jeg har hørt at det er farger som er moderne der hvor dere bor. Det er den eneste trøyen jeg har, så da sier det seg kanskje selv at jeg er glad i den. Jeg vet ikke hvor den er kjøpt eller hvor mye den koster eller noe sånt, men den lå i en sekk som kom med en av de store bilene som kommer på besøk og en av de snille damene som hjelper oss fortalte at jeg så fin ut i den.

Her er noen bilder av vennene mine som også har på seg fine klær.


Håper dere liker bildene.
Ønsker dere en fin og fredfull sommer ♥

Jeg gjør oppmerksom på at «gjestebloggeren» selvfølgelig er fiktiv, – den norske bloggesfæren domineres jo av mennesker som ikke klarer å lese sammenhenger som er lenger enn 144 tegn og som fortsatt tror at kunstneriske friheter begrenses til dekkstifter, botox og silikon.

Teksten dedikeres til dere som driter i hva andre har på seg i verdens rikeste land og som bryr seg litt mer om de som ikke har anledning til å presentere ønskelisten sin. Tenk gode tanker og gjør noe med dem, – jeg har valgt å støtte Redd Barna, men sier ikke at du trenger å gjøre det selv om jeg syns at det hadde vært fint om du klikket på ikonet lenger ned på siden for å sjekke om dette er noe som passer for deg.


.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

#neverfuckwithyouridentity

Jeg har nettopp gjennomført en kjapp presentasjon på et karriereseminar og det er nesten litt kjipt å innrømme det, – jeg er i ferd med å innse at jeg ikke lenger er overrasket over å treffe jobbsøkere som hevder at de er «aktive» på digitale flater men som ikke kjenner til LinkedIn, mennesker som blogger med «kreative» pseudonymer og skjuler identitetsreferansene sine bak flåsete nicknames.

Vis at du lever.
Vis at du kan noe og vis at du liker å gjøre det som du gjør.
Vis hvem du er og hva du står for.
– «Men tenk om de ikke liker meg?»
– «Hvem?»
– «De som skal ansette noen, vel …»
– «Hvis de ikke liker deg, så liker du sikkert ikke dem, heller».

Du må gjerne grine og glefse og påstå at du er så kvalifisert du bare vil, men det holder ikke å bare klamre deg fast i papirene du holder i hånda som ikke viser fram noe annet enn de samme ordene som er punchet inn i en dårlig stillingsannonse. Jeg treffer mennesker som er villig til å ofre identiteten sin for å passe inn, – sorry, men dere får gå til de som tjener pengene sine på matchmaking fra CV-databaser og som skjuler feilansettelsene sine gjennom «onboardingsprogrammer».

Du må ikke glemme at det ikke er sånn at hele livet skal være falsifiserbart for en mottaker som du ikke kjenner.
Livet skal leves.
Livet skal ikke gjennomføres som en «prosess» …

Du får KHAI med «Alive»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Når tilværelsen som hjelpsom og snill underbygger en diagnose

Jeg nevner i en rekke tekster at jeg treffer en del mennesker, – ikke bare i forbindelse med det som jeg jobber med, men også privat.
Det er sånn jeg er.
Noen mennesker gjør sterkere inntrykk enn andre, og i jobbsammenheng er det som regel positivt og som en bekreftelse på at jeg har klart å identifisere og kvalifisere riktig person til glede for en av mine oppdragsgivere.

Privat er det litt annerledes hvor sterke inntrykk har en tendens til å forfølge meg langt over det som egentlig er min anbefalte åpningstid. Noen inntrykk er så sterke at det noen ganger låser seg litt for meg, og da er det plutselig jeg som har behov for å gjøre inntrykk på noen.
Greia er at jeg ikke vet hvem det kan være.
Jeg har venner som er der, isolert sett en god ting og en god tanke, men jeg ser etter en som kan hjelpe meg med grovsortering av reaksjonsmønster og kanskje få meg til å skjønne litt mer om dette som handler om hvordan jeg er rigget sammen.
Hvor går legen når legen er syk?
Trekker tannlegen sine egne tenner?
Har en vinduspusser bestandig rene vinduer i sitt eget hjem?
Skomakererens barn er som regel dårligst skodd, er dem ikke?

Jeg har gått noen runder med meg selv og noen nære og kommet fram til at jeg kan behøve å snakke med en proff som skjønner seg på disse greiene som skjer i hodene på sånne som treffer en del mennesker som har det ganske kjipt, jeg vil treffe en psykolog som kan fortelle meg hvordan det er mulig å tolke noe av dette som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal takle.

I dag har jeg vært hos en som kunne dokumentere at hun kunne en del om disse tingene, jeg fulgte opp et tips fra en venn og så var jeg der før jeg visste ordet av det.
Hun fortalte at hun nettopp var tilbake fra sommerferie og hadde hav av tid.
Akkurat som meg, bortsett fra at jeg fortsatt har sommerferie.
Hun ba meg snakke og jeg snakket og snakket om alt og alle men selvfølgelig mest om meg selv og mitt, ikke sånn «tell me ’bout your childhood-greier» på lang sjeselong hvor hun satt ved siden av i dyp lenestol og røyka pipe og skrev notater på lysegule ark og sånt, men om disse andre tingene som har satt meg litt ut.
Hun var hyggelig.
Hun var snill og grei.
Det er bare det at jeg har noen venner som er minst like hyggelige og minst like snille og greie, venner som til og med kan strekke den litt lenger enn å klikke på en likerknapp og foreslå rotbløyter med påtatt hjernesvinn.

Jeg fikk høre at dette er helt vanlig reaksjonsmønster, en naturlig konsekvens av dette som handler om å være hjelpsom og snill og der og da måtte jeg innrømme at det ikke var dette jeg ønsket å høre.
Det skal ikke gjøre vondt å være hjelpsom og snill.
Det var da hun slo ut med armene.
– «Som sagt», fortsatte hun.
– «Vi har forskjellige reaksjonsmønstre … det være seg hvordan vi takler alt fra kjærlighet og død eller en frykt eller fobi … vi er forskjellige, og det er vel bra?»
Det var nesten som å høre meg selv fra et gammelt opptak.
Det var nesten som å høre en av mine gode venner.
Jeg spurte om jeg kunne få denne «hjelpsom og snill-greia» skriftlig, som en rapport eller referat eller til og med som en diagnose, egentlig mest for kødd men hun var helt med.
– «For all del», smilte hun og skrev mange ord og lange setninger med blå kulepennskrift på et vanlig ark, signerte med fin løkkeskrift før hun dunket på med et svart stempel.
Wow.
Jeg bør nesten spandere glass og ramme, men er litt usikker på hvor jeg skal henge det opp.
I gangen, kanskje.
Rett innenfor døra som et velkomstskilt hvor du vet at du kan føle deg trygg sammen med meg, liksom.
Det er da også noe.
På veien hjem ga jeg for øvrig hundre spenn til en tigger.
Det var det jeg hadde.
En jente som sikkert hadde vært en vakker jente en gang i tiden før noe gikk galt, blå øyne omringet av små rynker som vitnet om alt slitet for å holde ansiktet oppe og en nesetipp som pekte mot snarveien til himmelen, en greie som jeg er sikker på at en eller annen for lenge siden hadde kommentert som et sjarmerende trekk. Jeg vet at jeg er med på å sponse det neste skuddet hennes, men hvis det gjør henne glad så kan jeg leve med at jeg kan komme til å bli deppa når mørket senker seg og Turdus Merula forsøker å overbevise meg om at det er på tide å kose puta.

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra en tur i skogen.
Tidlig kveldsbad.
All Inclusive.
Jeg har funnet meg en slags favorittplass hvor jeg kan sitte på en stein og få mer ut av tjue minutter med ender som flokker seg rundt meg enn to timer med en psykolog.
Men for all del, – nå har jeg vært med på dette, også.
Krysses av på lista over disse hundre tingene som skal gjøres før jeg dør.
Dagens fineste bilde legges ikke ut her, jeg legger egentlig ikke ut så mange bilder siden jeg vil at du skal lage dine egne bilder i hodet ditt, men se for deg en solbrun jente på tre år som løper rundt og rundt med bare tær i sanden og ansiktet fullt av latter, tror hun skjønte at jeg var en snill og hjelpsom fyr da hun ristet fryd og tok i mot en brødskalk så hun kunne mate gakken. Moren hennes satt med blikket nedsenket i telefonen sin, – det bildet var ikke like fint, men litt senere kom hun bort og spurte om vi kunne snakke sammen.
Hun måtte lufte tankene sine med en fremmed.
Det var sånn hun sa det.
Bildet ble litt finere, og jeg fikk en ny historie i fanget …

The sun came pouring upon my face
I heard the silence of empty space
Took my passion, my dream of life
Left me too weak to fight
Please don’t say it, I won’t take it anymore
Why should I run and hide

Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.


Den vanskelige teksten om sommergjesten min

Jeg har omsider fått tingene litt på avstand, og velger å legge ut noen ord fra et tidligere besøk av en venninne som har det litt vanskelig. Det er jeg som begrenser hele greia med å fortelle at hun har det «vanskelig», – hun sier mye mer enn det og etter hvert ble det så mange ord og setninger at jeg velger å kutte det ned til å si at hun har det vanskelig.
Sånn er det.
Ha, – en av naboene var hjemom på en kort visitt før de skulle videre på ny ferie, han spurte om jeg hadde sommergjest eller om jeg endelig hadde fått meg ny dame.
Blunk blunk og greier.
Dunk på skulderen.
Bra saker, Morten!
Han hadde sett henne på verandaen min mens hun satt og røyka, han ble litt smøremyk når han sa det, der og da så tenkte jeg tanken på å gjøre litt mer ut av det, kødder du med meg så kødder jeg tilbake, liksom.
Jeg gjorde ikke det.
Jeg har flere jentevenner enn guttevenner, og dessuten har jeg ikke bodd her lenge nok til å presentere leiligheten min som en dekkleilighet.

Hun ble voldtatt på sommerfesten.
Det var sånn hun sa det.
Rett ut.
Rett fram.
Det var litt over en måned siden.
Sol og sommer.
Blå himmel over speilblank sjø.
Reker og hvitvin.
Jeg kjenner ikke sjefen hennes, men vet hvem han er, en fyr som ligner på sånne menn fra reklamefilmene til Dressmann og Gillette, ikke at det er noe galt i det, for all del, skilt to ganger, fire eller fem barn, noen utenfor de to ekteskapene som han føkka opp og er likevel en fyr som mange damer har kåte drømmer om.
Bortsett fra henne.
– «Jeg tror det er derfor det skjedde», nølte hun.
– «Jeg var en av de som han ikke kunne få …»

Jeg kjenner en som jobber på voldtektsmottaket og innrømmer at vi har hatt noen samtaler, – greia er at jenta hverken vil anmelde det eller gjøre noe som helst annet ut av det.
Hun tror at hun har alle mot seg.
Hun er den lille jenta i markedsavdelingen.
Hun er innleid.
Hun er redd for å høre at hun ikke er som alle de andre som jobber der, de som vet hvordan de har det og hvordan de skal ha det, redd for å høre at hun har seg selv å skylde.
– «Jeg står det av», smilte hun og hun smilte ganske ofte.
– «Smile is my favourite makeup …»
Hun fortalte at hun har venninner som sikkert ville trøste og bære og gråte og alle disse tingene som jeg ikke vet hva handler om siden jeg ikke er «der» på alle disse jentegreiene, men poenget hennes er at det ikke er dette hun ville ha.
Hun vil bare glemme.
Hun vil fortrenge.
Jeg vet ikke om det er riktig av henne, men hva vet vel jeg.
Hun trengte en som oppfatter henne fra utsiden, en som ikke blåser liv i hvordan hun blir oppfattet her og der og alle disse tingene som handler om hvordan man takler livet og alt dette andre.
– «Jeg orker ikke gnål», smilte hun.
– «Jeg vil bare være alene på et sted som ingen andre vet om …»
Hun har sagt at hun er på hyttetur på Sørlandet, hun orker ikke å treffe noen av de andre og det er sånn hun dukket opp hos meg.
Hun vil ikke bli oppfattet som et offer.
Jeg nevnte en gang at vi faktisk snakker om en kriminell handling.
– «Jeg vet», smilte hun.
– «Du smiler hele tiden», forsøkte jeg.
Hun svarte først med å trekke på skuldrene før hun sa noe som ligner på dette:
– «Jeg skal betrakte det som en one night stand … nå var ikke gleden på min side og heldigvis varte det ikke hele natta, heller … men det får bli en greie som gjør det lettere for meg å relatere det til noe …»

De første dagene var hun inne hele tiden. Hun var redd for at noen kjente skulle se henne, noen som tilfeldigvis kunne være på disse kanter og få hele historien hennes til å ryke. Jeg klarte å få henne med på noen kveldsturer i skogen, alt håret stappet inn i en skyggelue og kledd i store gensere fra bunnen av skapet mitt.
Samtidig gjorde jeg mine ting.
Hun ville ikke være til bry.

Men så kommer disse kjipe greiene med å være mann i alt dette, ting som bare er bagateller i forhold til den grusomme opplevelsen hennes men som underbygger noe av denne usikkerheten som man virkelig får kjenne på når man tør å være med i situasjonen.
Greia er at hun ikke ville sove alene.
– «Jeg vil sove her», hvisket hun og krøp under min egen dyne.
Jeg vet ikke hva man skal si til noe sånt, jeg.
Jeg vet bare at jeg la meg så tett mot veggen som jeg kunne for at det skulle bli god plass til henne før jeg lå rolig som en snegle, rolig som gress, pinnsvin og skyfri himmel. Jeg lå der og hørte hvordan mine egne hjerteslag overdøvet pusten hennes og var redd for å røre på meg, redd for å blunke og lå så stille som det var mulig for et levende menneske å ligge mens jeg var redd for å sovne av frykt for at jeg skulle drømme om noe som kunne få meg til å røre ved henne.
Bagateller.
Små ting som ikke er noe annet enn små ting i forhold til hva som rører seg i hodet hennes.
Hun ringte meg i dag for å fortelle hvordan det gikk.
Det gikk nå på et vis.
En god prat som løsnet litt på noe av dette som har gjort meg ufattelig sliten selv om sommerferietilværelsen med henne på besøk hadde rom for siesta i hengekøya på verandaen mens hun leste gjennom de fleste bøkene mine og lastet ned filmer fra GET-boksen.

Jeg vet ikke om hun vil klare det som hun ønsker å klare, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn det som jeg har forsøkt å gjøre. Ting som fortrenges kan komme tilbake før man vet ordet av det, fremprovosert fra de klassiske fem sansene eller de to øvrige som forteller hvor vi er i forhold til omgivelsene.
Pang, så er man der.
Jeg har ikke sagt så mye.
Jeg har ikke spurt.
Jeg har ikke gjort så mye annet enn å dispe dekkleilighet, og det er en greie som jeg nesten er fristet til å påstå er noe som kan gjøre meg medskyldig i eventuelle fremtidige traumer.

Hun som jeg kjenner på voldtektsmottaket fortalte om ulike reaksjonsmønstre og at det ikke er mulig å finne en behandlingsfasit, noe som beroliger meg litt siden jeg ikke er så begeistret for diagnostiseringer.
Vi bygger livene våre på forskjellige pilarer.
Noen snakker åpent om sine opplevelser, en greie som sikkert kan virke forløsende for de det gjelder.
Hun er ikke der.
Hun vil heller gjemme seg bort med tro på at dette vil bli glemt og fortrengt, gjemme seg bort for å gjøre det enklere å relatere det til alle disse andre tingene.

Hun skal selvfølgelig ikke tilbake til denne arbeidsplassen, – hun har sagt opp med umiddelbar virkning, og i den kommende samtalen med NAV over sommeren vil hun begrunne oppsigelsen med at hun ikke passet inn. Hun vet at dette vil påføre karantenetid i forhold til utbetaling av dagpenger, men hun har ikke lyst til å si noe annet som kan minne henne på sin egen sannhet. Jeg har lånt henne en del penger så hun fikser overgangen, – enda en greie som stempler meg som medskyldig.

Grønn te funker fint etter en tur i frisk luft, og så tror jeg det er ganske viktig å vite hva som egentlig bør oppfattes som «frisk luft». Jeg vet om en del mennesker som hevder at de har gode venner som de kan snakke med alt om, de som kjenner dem fra langt tilbake og som mener at de kan hjelpe.
Jeg tror ikke på sånne, jeg.
Jeg tror heller ikke på sånne som «kjenner deg godt nok til å vite at du kommer over det» og som baserer bistand på gammel moro.
Jeg tror ikke det er så lurt å henge fast i den samme myra.
Jeg tror det er derfor hun kom til meg.
Men for all del, – hva vet vel jeg ..

Låta kan virke malplassert, men det er hennes favorittsang.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.