Staying up much too late

Utsikten fra verandaen er preget av en ny begynnelse. Jeg liker å se hvordan fargespillet mellom grålysning og grønt skaper sin egen fargekode med trær som strekker greinene sine mot meg som innbydende armer.
Natten er i ferd med å slippe taket.
Den har kanskje ikke fått et ordentlig grep.
Det er bare et svakt lys som en slags mellomting mellom natt og dag.
Jeg gjør ingen forsøk på å kvele gjespen som presser seg på når jeg sitter alene og det er ingen som ser.
Det er bortkastet energi.
Det lave sukket blir dempet av bakgrunnsmusikken som endrer takt og tone.

Swing your hips
Loose your head and let it spin

Jeg har tatt en pause fra pausen hvor jeg egentlig tenkte på noe helt annet og forsøker å forestille meg livet i et eller annet tropisk paradis hvor jeg går rundt og lever som en filantrop med konstant varm sand mellom tærne.
Da har jeg det bra.
Jeg hilser på naboen som dukker opp med en kald pils til frokost.
Da har jeg det enda bedre.
Jeg tror han heter Mike.
Jeg kaller han Mike.
Det er alltid en Mike i et tropisk paradis.
– «OK, man?»
– «Cool, man».
– «Varmt i dag, gitt?»
– «Jævlig varmt …»
– «Cool, man»
Dagene smyger seg av gårde med å losje backpackers, spyle terrassen og late som om jeg kjefter litt på bikkjene selv om de får lov til å gjøre som de vil bare de ikke bæsjer på terrasen og så går jeg rundt og reparerer et eller annet faenskap som har gått i stykker til jeg blir så sliten av varmen at jeg setter meg ned ved siden av naboens datter som er grenseløst vakker i en sånn utvasket snekkerbukse uten noe under mens det lange håret beveger seg langsomt med ettermiddagsvinden i det hun lener seg inntil meg og hvisker et eller annet som man kan finne på å si.
– «Varmt i dag, gitt?»
– «Jævlig varmt …»

Filantropi kommer av gresk filos som betyr venn og anthropos som betyr menneske, det er et menneske som handler til beste for andre uten tanke på økonomisk vinning.
En som gir av sin tid og sine ressurser.
En som ikke ber om kvittering.
Jeg tror at jeg alltid har vært en sånn fyr som klarer meg med lite.
Take what you need.
The rest belongs to others.
Jeg pakker aldri mer enn jeg trenger og spør alltid meg selv hvor lite jeg egentlig trenger å ha med meg, noe som gjør det lett å komme seg videre når den tiden kommer.
For det er jo det som skjer med tiden.
Den kommer.
Den går ikke.
Greia er at du må være med.

Det er sommerferie og jeg har gode dager.
Og netter.
De sklir liksom inn i hverandre, og det er det som er deilig når man har sommerferie. Selv om jeg liker å ha lyset på når jeg elsker, så har jeg øyne som ser ganske godt i mørket.

Det som jeg egentlig satt og tenkte på handler om hva som har fått meg hit og hva jeg ser for meg når jeg skal reise videre. Det er sånn det blir når man jobber med sånne ting som jeg jobber med, man skal se etter det som enkelte liker å kalle motivasjon, menneskelige drivere eller kall det hva du vil og skjønne hvordan det skal formidles og hvem det skal formidles til. Det er ganske lenge siden jeg sluttet å bli overrasket over hva jeg ser og hva jeg hører, og det har nok en sammenheng med at jeg treffer så mange mennesker.
Noen jobber for å leve.
Noen lever for å jobbe.
De fleste befinner seg et eller annet sted i midten.
Noen av tingene jeg ser og hører tar jeg med meg i mitt eget liv. Jeg stjeler ikke, det er ikke det, jeg er heller ikke typen som kopierer selv om jeg ligger nært opp til noe som kan defineres som følelsen av å la meg bli korrigert av virkeligheten.
Min virkelighet.
Det er jo det som er greia.
Det handler om meg og min virkelighet.
I ditt tilfelle, du som sitter og leser dette, så handler det om deg og din virkelighet.
Det er du som spiller hovedrollen i oppsettingen av ditt eget liv.
Alle de andre er bare statister.
Nå er det ikke noe som heter «bare» når man er statist, men du skjønner sikkert hva jeg mener.

Det er summen av alle opplevelsene mine som har fått meg hit hvor jeg befinner meg. Noen ganger har jeg gjort noe som andre oppfatter som dumt og jeg er ikke fremmed for å snakke om det, jeg kan til og med innrømme at det kanskje var litt dumt.
Sånn sett i ettertid.
Det er dette jeg forsøker å formidle på jobbsøkerkursene mine.
Det er dette du skal snakke om.
Det kan kanskje være lurt å sette på et slags filter, ikke for å begrense eller redusere men for å tilpasse historien til den rollen du ser for deg.
Din rolle.
Hovedrollen.
Jeg er et menneske som rynker på nesa når jeg treffer noen som sier noe som ligner på at det skulle jeg gjerne vært foruten. Det er kjipt når det er kjipt, ja, men det er likevel ikke like kjipt når man skjønner at dette er noe som former deg, alt dette som handler om liv og død og krig og fred og sånt og som underbygger det som du skal si til deg selv, hvis du skal dø i kveld, at du har levd.

De som kjenner meg og mitt vet at jeg sier og skriver at jobbsøking er enkelt. Det handler bare om en ting, og det er å kunne formidle hvem du er og hva du kan og hvordan summen av hele deg kan bidra til noe som en eller annen trenger. Jeg er nesten like klar på at det ikke er alle som kan bli hva de vil, og tror at dette er noe av årsaken til at det finnes så mange der ute som ser sitt snitt til å tjene pengene sine på å fortelle at det faktisk er mulig uten at de tenker på at det finnes noe som heter forutsetninger, egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte er veldig tøff å innrømme for de fleste. Det er hverken politisk korrekt eller etisk eller rettferdig eller noe annet som man finner på å si i patetiske forsøk på å glatte over at den virkelige verden ser litt annerledes ut enn på manipulerte bilder.

En helt annen ting, – har du også lurt på hvorfor det egentlig er sånn at de fleste poeter er melankolske?
Hvorfor er det lettere å finne fellesnevnere i tristesse og ikke glede?
Felles fiende forener, men faste forhold ødelegger kjærligheten.
Tenk på den.
Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg skal jobbe til høsten eller om jeg hopper over hele høsten og strekker den litt lenger, – en tanke som sikkert virker skremmende på mange, men jeg har det ganske bra. De som kjenner meg og mitt vet at jeg også pleier å si og skrive at ganske bra er bra nok, – i hvert fall hvis man gjør så godt man kan.

Jeg hører at det roper fra senga. Det ligger ingen der, i hvert fall ikke som jeg vet, – ha, det skulle tatt seg ut om det lå noen der som jeg ikke visste om, men den står der inne og minner meg på sin eksistens som en nødvendig rekvisitt som gir en myk overgang til den videre handlingen.
Nesten som en reklamepause.
Nesten.
Lukk øynene og fortell meg hva du ser.

I morgen har jeg bursdag, ikke denne morgenen som jeg befinner meg i nå men den som kommer etter, noe som jeg ikke oppfatter som en stor greie, men i dag tok jeg et kveldsbad med en venninne som lurte på hva jeg ønsker meg. Jeg svarte at jeg tror jeg har det jeg trenger, i hvert fall nesten, en kommentar som hun kjenner fra før og som jeg fulgte opp med et forslag om å gi et bidrag til Sykehusklovnene som bidrar til positive opplevelser og pusterom for barn og unge i en krevende livssituasjon. Det får bli en liten digresjon, men jeg er rigget sammen sånn at jeg får lyst til å begynne å grine når jeg ser dem, jeg får en klump i halsen og blanke øyne og hvilket paradoks er ikke det når hensikten er å glede.
Hmm.
Jeg tror det handler om den rørende tanken på at det heldigvis finnes mennesker som virkelig bryr seg og som tør å by på seg selv.

Turdus merula.
Du kjenner den kanskje bedre som en svarttrost.
Det sitter to stykker på den nærmeste greinen.
Jeg lurer på hva de snakker om.
Det er uansett en god lyd å sovne til.
Jeg gir deg THE WATERBOYS med «The Pan Within»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

2 comments

  1. Dagens høydepunkt er å lese tekster fra deg, hvis det ikke kommer noen så leser jeg en gammel tekst for du skriver så bra og de tåler å bli lest igjen og igjen. Jeg skjønner at du har en del skjulte referanser i budskapet ditt og dette gjør det spennende på den måten at jeg som leser blir utfordret.

    Håper du får en fin bursdag og gratulerer på forskudd. Jeg støtter Sykehusklovnene jeg også og når du skriver at du blir rørt av deres arbeid så vil jeg legge til at jeg blir rørt av ditt.
    Fortsatt god sommer!

    Klem fra Martine

    []

    Liker

  2. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn teksten dine og hvordan du spinner ulik tematikk inn i hverandre med den største selvfølgelighet, det er stor skrivekunst og en fornøyelse å lese.

    VG ;)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s