Paralyse

Det var på en av mine regelmessige kveldsturer til Nøklevann. Jeg satt på en stein – minding my own – og så plutselig bare var hun der.
Hun spurte om jeg hadde fyr, og jeg måtte skuffe henne.
– «Lighteren min er tom», sukket hun og ga meg et sånt blikk som fikk meg til å vurdere om jeg skulle begynne å gnikke på pinner, en oppgave som ville vært ganske vrien siden det var yr i lufta og ganske vått i buskaset.
– «Skal du bade?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Jeg har det med det … syns det er fint med et kveldsbad».
Hun nikket.
– «Skal du bade?»
– «Nei», svarte hun kort.
– «Jeg sliter litt med å bade akkurat her … men jeg syns det er fint med alt dette andre».
Det var min tur til å nikke.
Deretter ble det litt stille.
Det ble en sånn behagelig situasjon mellom to mennesker som ser verdien av å bare sitte ved siden av hverandre uten å finne på noe spesielt å si.
– «Jeg heter Martine», smilte hun omsider og strakk hånden mot min.
Vi hilste.
Det krøllete, svarte håret var satt opp i en komplisert frisyre som bare manglet en krans av blader. Øynene hennes var klare og gyldenbrune, hun strålte av frisk frukt og rent kildevann og burde vært kledd i hulderkjole og lette lærsandaler selv om hun virket minst like iøynefallende i en gul regnjakke. Jeg valgte å bryte pausen med å kommentere at hun hadde en kul tatovering på leggen.
– «Takk», smilte hun og fikk en slags gnist i blikket.
– «Det er ikke så mange som tør å kommentere den, selv om den er lettere å se når det er sommer».
Jeg nikket.
– «Mindre klær og sånt».
Jeg nikket igjen, flyttet blikket mot vannet og over på den andre siden, kanskje mest for å bevise en bekreftelse på hvorfor jeg egentlig var her.

Jeg har aldri vært noe flink til å tippe alder på andre mennesker, kanskje mest fordi jeg ikke ser poenget. Jeg gir deg begynnelsen av tjueårene så du skal få en formening. Hun hadde livet foran seg og den påfølgende samtalen ga inntrykk av at hun var en jente som ville glede seg over det som skulle komme.
– «Jeg har planer», avsluttet hun.
– «Jeg må bare jobbe litt mer med å få dem til å passe inn med alt dette andre».
Det var sånn hun sa det.
Alt dette andre.
Det er jo sånn det blir.
Det er som et puslespill hvor du mangler en brikke som du etter hvert finner ut at du må klippe til selv.
Jeg slapp et flir og pekte på den tatoverte teksten på leggen hennes.
Out of Order.
– «Selvironisk?»
– «Til de grader», smilte hun.
– «Jeg leide moped på Korfu for noen år siden, jeg kræsja og kom meg aldri tilbake på beina … det rare med det er at jeg aldri har vært redd for å kræsje igjen … og det har jeg heller ikke gjort … i hvert fall ikke på den samme måten som mange andre gjør».
Jeg nikket, flyttet blikket mot en grågås som kom seilende med to kyllinger på slep, svelget bort en klump i halsen og kjente at jeg måtte jobbe litt for å demme tårekanalen.

Hun hadde avsluttet historien med at hun aldri ville glemme den deilige følelsen av sand mellom tærne.
Hun satt i rullestol og var lam fra livet og ned.
– «Rusk i øyet», sukket jeg og gned genseren min over ansiktet for å skjule signalene fra denne rare greia som jeg har når jeg lar meg bevege av sterke mennesker som spiller sine egne toner i stedet for å nynne med på de samme gamle sangene.
– «Få se», svarte hun og tok meg i hånden som for å trekke meg litt nærmere, ikke som et kjærtegn, for all del, jeg er ikke typen som skryter på meg kjærtegn, men det var bare en bevegelse som hvem som helst kunne gjort når de skulle hjelpe en som hadde noe som satt fast.
– «Det er borte», avbrøt jeg og rettet meg opp.
– «Fint», smilte hun.

The Universe is an example of Love.
Like a Tree.
Like the Ocean.
Like my Body.
Like my Wheelchair.
I see the Love.

Ram Dass

Du får FREUR med «Doot Doot»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

4 comments

  1. Solid tekst med en frisk og overraskende oppbygging, du skriver sykt godt og med en innlevelse som gjør det lett å sitte ved siden av å «høre» fortellerstemmen din. Hadde det ikke vært for at jeg bor i en annen by, så hadde jeg tatt meg en tur til Nøklevann i kveld.

    AH

    Liker

  2. Du skriver så fint, Morten! Jeg ble tipset om bloggen din fra en venninne, og har sittet over en time og lest gode tekster som har gitt meg mye å tenke på. Gleder meg til å lese mer []

    Hilsen fra Nora

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s