Famous last words … TV-manus?

Jo, det hadde jeg nesten glemt, – her om dagen var jeg på en litt annerledes rusletur basert på en forespørsel om jeg ville være med på å utforme manus til en ny TV-serie.
Det var for øvrig jeg som foreslo at vi skulle ta ruslepraten.
Hun ville bare prate.
For å gjøre en kort historie litt kortere, så skal det handle om en fyr som ikke er så veldig mye annerledes enn meg selv. Det var sånn hun hadde funnet meg, eller rettere sagt så hadde hun funnet disse skribleriene som kan inneholde enkelte referanser til mine egne opplevelser.

Senere på kvelden kjente jeg denne merkelige greia som av og til dukker opp når det er noe som skal handle om meg eller mitt. Nå er ikke dette noe som skal handle om meg eller mitt i sånn utleverende eller poserende form, men etter hvert som samtalen ballet på seg og scriptet synliggjorde seg så kjente jeg en ganske stor gjenkjennelse til egne koloritter og karakterer.
Creepy.
Kred til research-apparatet hennes, lizm.

Noen ganger tenker jeg at det er skrivingen som er det eneste som er igjen av meg.
Det er meg og mitt.
Nesten som en sosialantropologisk egotripp.
Jeg er ikke sånn at jeg er redd for å utlevere meg eller noen av de tingene der, prestasjonsangst vet jeg ikke hva er, men jeg tror at det handler om et ønske om å ta vare på dette som er mitt. Hvis jeg skal jobbe med noe som jeg oppfatter som en av mine viktigste «energikilder» så må jeg finne en ny energikilde og det vet jeg ikke om jeg klarer.

Jeg treffer en del mennesker som snakker om at jobben er en livstil og sånne som snakker om hvor fint det må være å jobbe med hobbyen sin.
Jeg er ikke der, jeg.
Når det er sagt så er det ikke snakk om en jobb i den forstand at jeg skal møte opp klokka åtte og presse ut alle ordene og setningene som kommer av seg selv bare man gumler nok bokstavkjeks og si takk for meg når klokka ringer fire. Det blir mer som en greie som jeg gjør sammen med alle disse andre greiene som jeg gjør, selv om jeg for øyeblikket ikke gjør så veldig mye annet enn å ha sommerferie.
Men dog …

Dagen etter dro jeg ned til Oslo S, – jeg har en greie med at jeg liker å se på mennesker i bevegelse og det er det som er plottet i denne serien. Mennesker med ulike historier som skal flytte seg fra et sted til et annet samtidig som de ulike historiene flettes inn i hverandre.
Nesten som the story of my life.
Nesten.
Det er bare det at greia med meg er at jeg ikke vet hvor jeg skal.
Jeg vet ikke hvilken perrong jeg skal på.
Jeg vet ikke en gang hvilket tog jeg skal ta.
Jeg vet ikke hvor jeg vil, men jeg er villig til å tro at jeg sikkert vil få det fint når jeg kommer dit.
Jeg har det med det.

Alice møter katten i veikrysset.
Alice spør hvilken vei hun bør velge.
Katten svarer at det spørs hvor hun skal.
Alice svarer at det vet hun ikke.
Katten svarer:
– «Da spiller det heller ingen rolle hvilken vei du tar …»

Jeg kjenner en dame som jobber litt med det samme som meg og som refererte til et møte med en fyr som virkelig hadde møtt veggen, fullstendig svimmel av tiltakskarusellen og på nippet til å få en slags diagnose.
Det var helt blåst.
Hun hadde forsøkt å nærme seg med et spørsmål om hva som gjorde han glad og hva som ga han energi, og så viste det seg at han var ganske god til å male. Hun fortalte at hun hadde litt angst når hun ble invitert ned i kjelleren hans – bokstavelig ment – hvor hun fikk se arbeidene hans.
Det var helt «wow», lizm.
Men på spørsmålet om han hadde tenkt å gjøre noe mer ut av det, var svaret nei.
– «Jeg kan ikke jobbe med dette», fortsatte han.
– «Da vil gleden og energien bli borte …»
Nå skal det sies at jeg ikke er der, men kan legge til i den samme slengen at jeg egentlig ikke er sikker på hvor jeg befinner meg for tiden. Jeg har et par lesere som vet hvorfor, men det betyr ikke så mye for denne teksten.

Det handler ikke om disse tingene som bunner i en eller annen frykt for å ikke lykkes eller noe i den dur, at manuset skal floppe og TV-serien slaktes av Dorthe Skappel eller en annen selvutnevnt forståsegpåer som av merkelige grunner har mer makt i samfunnet enn selveste Erna Solberg. Jeg vet egentlig ikke hva det handler om, og er ganske sikker på at det finnes en og annen spykolog som ville frydet seg over ha meg i sofaen.
Jeg er egentlig ikke redd for noen verdens ting.
Jeg vet at det er noen som oppfatter det som litt skremmende.
Jeg kan kanskje ha litt høydeskrekk, men hva er vel det i den store sammenhengen.

Svart sjel med blå tanker
Framtiden er uklar, men øynene ser fargene
Kom
La oss male

Vi ble uansett enige om at jeg skulle tenke på saken.
Prosjektmøte i oktober.
Det er jo nesten som en evighet til vi er der.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

RIP Thea Steen (1989 – 2016)
___________________________

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s