Den vanskelige teksten om sommergjesten min

Jeg har omsider fått tingene litt på avstand, og velger å legge ut noen ord fra et tidligere besøk av en venninne som har det litt vanskelig. Det er jeg som begrenser hele greia med å fortelle at hun har det «vanskelig», – hun sier mye mer enn det og etter hvert ble det så mange ord og setninger at jeg velger å kutte det ned til å si at hun har det vanskelig.
Sånn er det.
Ha, – en av naboene var hjemom på en kort visitt før de skulle videre på ny ferie, han spurte om jeg hadde sommergjest eller om jeg endelig hadde fått meg ny dame.
Blunk blunk og greier.
Dunk på skulderen.
Bra saker, Morten!
Han hadde sett henne på verandaen min mens hun satt og røyka, han ble litt smøremyk når han sa det, der og da så tenkte jeg tanken på å gjøre litt mer ut av det, kødder du med meg så kødder jeg tilbake, liksom.
Jeg gjorde ikke det.
Jeg har flere jentevenner enn guttevenner, og dessuten har jeg ikke bodd her lenge nok til å presentere leiligheten min som en dekkleilighet.

Hun ble voldtatt på sommerfesten.
Det var sånn hun sa det.
Rett ut.
Rett fram.
Det var litt over en måned siden.
Sol og sommer.
Blå himmel over speilblank sjø.
Reker og hvitvin.
Jeg kjenner ikke sjefen hennes, men vet hvem han er, en fyr som ligner på sånne menn fra reklamefilmene til Dressmann og Gillette, ikke at det er noe galt i det, for all del, skilt to ganger, fire eller fem barn, noen utenfor de to ekteskapene som han føkka opp og er likevel en fyr som mange damer har kåte drømmer om.
Bortsett fra henne.
– «Jeg tror det er derfor det skjedde», nølte hun.
– «Jeg var en av de som han ikke kunne få …»

Jeg kjenner en som jobber på voldtektsmottaket og innrømmer at vi har hatt noen samtaler, – greia er at jenta hverken vil anmelde det eller gjøre noe som helst annet ut av det.
Hun tror at hun har alle mot seg.
Hun er den lille jenta i markedsavdelingen.
Hun er innleid.
Hun er redd for å høre at hun ikke er som alle de andre som jobber der, de som vet hvordan de har det og hvordan de skal ha det, redd for å høre at hun har seg selv å skylde.
– «Jeg står det av», smilte hun og hun smilte ganske ofte.
– «Smile is my favourite makeup …»
Hun fortalte at hun har venninner som sikkert ville trøste og bære og gråte og alle disse tingene som jeg ikke vet hva handler om siden jeg ikke er «der» på alle disse jentegreiene, men poenget hennes er at det ikke er dette hun ville ha.
Hun vil bare glemme.
Hun vil fortrenge.
Jeg vet ikke om det er riktig av henne, men hva vet vel jeg.
Hun trengte en som oppfatter henne fra utsiden, en som ikke blåser liv i hvordan hun blir oppfattet her og der og alle disse tingene som handler om hvordan man takler livet og alt dette andre.
– «Jeg orker ikke gnål», smilte hun.
– «Jeg vil bare være alene på et sted som ingen andre vet om …»
Hun har sagt at hun er på hyttetur på Sørlandet, hun orker ikke å treffe noen av de andre og det er sånn hun dukket opp hos meg.
Hun vil ikke bli oppfattet som et offer.
Jeg nevnte en gang at vi faktisk snakker om en kriminell handling.
– «Jeg vet», smilte hun.
– «Du smiler hele tiden», forsøkte jeg.
Hun svarte først med å trekke på skuldrene før hun sa noe som ligner på dette:
– «Jeg skal betrakte det som en one night stand … nå var ikke gleden på min side og heldigvis varte det ikke hele natta, heller … men det får bli en greie som gjør det lettere for meg å relatere det til noe …»

De første dagene var hun inne hele tiden. Hun var redd for at noen kjente skulle se henne, noen som tilfeldigvis kunne være på disse kanter og få hele historien hennes til å ryke. Jeg klarte å få henne med på noen kveldsturer i skogen, alt håret stappet inn i en skyggelue og kledd i store gensere fra bunnen av skapet mitt.
Samtidig gjorde jeg mine ting.
Hun ville ikke være til bry.

Men så kommer disse kjipe greiene med å være mann i alt dette, ting som bare er bagateller i forhold til den grusomme opplevelsen hennes men som underbygger noe av denne usikkerheten som man virkelig får kjenne på når man tør å være med i situasjonen.
Greia er at hun ikke ville sove alene.
– «Jeg vil sove her», hvisket hun og krøp under min egen dyne.
Jeg vet ikke hva man skal si til noe sånt, jeg.
Jeg vet bare at jeg la meg så tett mot veggen som jeg kunne for at det skulle bli god plass til henne før jeg lå rolig som en snegle, rolig som gress, pinnsvin og skyfri himmel. Jeg lå der og hørte hvordan mine egne hjerteslag overdøvet pusten hennes og var redd for å røre på meg, redd for å blunke og lå så stille som det var mulig for et levende menneske å ligge mens jeg var redd for å sovne av frykt for at jeg skulle drømme om noe som kunne få meg til å røre ved henne.
Bagateller.
Små ting som ikke er noe annet enn små ting i forhold til hva som rører seg i hodet hennes.
Hun ringte meg i dag for å fortelle hvordan det gikk.
Det gikk nå på et vis.
En god prat som løsnet litt på noe av dette som har gjort meg ufattelig sliten selv om sommerferietilværelsen med henne på besøk hadde rom for siesta i hengekøya på verandaen mens hun leste gjennom de fleste bøkene mine og lastet ned filmer fra GET-boksen.

Jeg vet ikke om hun vil klare det som hun ønsker å klare, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn det som jeg har forsøkt å gjøre. Ting som fortrenges kan komme tilbake før man vet ordet av det, fremprovosert fra de klassiske fem sansene eller de to øvrige som forteller hvor vi er i forhold til omgivelsene.
Pang, så er man der.
Jeg har ikke sagt så mye.
Jeg har ikke spurt.
Jeg har ikke gjort så mye annet enn å dispe dekkleilighet, og det er en greie som jeg nesten er fristet til å påstå er noe som kan gjøre meg medskyldig i eventuelle fremtidige traumer.

Hun som jeg kjenner på voldtektsmottaket fortalte om ulike reaksjonsmønstre og at det ikke er mulig å finne en behandlingsfasit, noe som beroliger meg litt siden jeg ikke er så begeistret for diagnostiseringer.
Vi bygger livene våre på forskjellige pilarer.
Noen snakker åpent om sine opplevelser, en greie som sikkert kan virke forløsende for de det gjelder.
Hun er ikke der.
Hun vil heller gjemme seg bort med tro på at dette vil bli glemt og fortrengt, gjemme seg bort for å gjøre det enklere å relatere det til alle disse andre tingene.

Hun skal selvfølgelig ikke tilbake til denne arbeidsplassen, – hun har sagt opp med umiddelbar virkning, og i den kommende samtalen med NAV over sommeren vil hun begrunne oppsigelsen med at hun ikke passet inn. Hun vet at dette vil påføre karantenetid i forhold til utbetaling av dagpenger, men hun har ikke lyst til å si noe annet som kan minne henne på sin egen sannhet. Jeg har lånt henne en del penger så hun fikser overgangen, – enda en greie som stempler meg som medskyldig.

Grønn te funker fint etter en tur i frisk luft, og så tror jeg det er ganske viktig å vite hva som egentlig bør oppfattes som «frisk luft». Jeg vet om en del mennesker som hevder at de har gode venner som de kan snakke med alt om, de som kjenner dem fra langt tilbake og som mener at de kan hjelpe.
Jeg tror ikke på sånne, jeg.
Jeg tror heller ikke på sånne som «kjenner deg godt nok til å vite at du kommer over det» og som baserer bistand på gammel moro.
Jeg tror ikke det er så lurt å henge fast i den samme myra.
Jeg tror det er derfor hun kom til meg.
Men for all del, – hva vet vel jeg ..

Låta kan virke malplassert, men det er hennes favorittsang.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.


4 comments

  1. Kjære Morten, jeg er litt redd for å kommentere en tekst som dette men vil bare si at jeg tror at du gjorde riktig og noe av det som står skrevet med blod i hjertet ditt.

    Klem fra Neelam

    Lik

  2. Sterk tekst som er vanskelig å kommentere, Morten Besshø. Jeg oppfatter deg som en snill og god mann med et stort hjerte.

    – bare thea

    Lik

  3. En trist historie men vakkert skrevet fra en mann med et stort hjerte. Kanskje det er hun som sendte deg blomstene?

    Fortsatt god sommer, og ta vare på deg selv.

    VG ;)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s