Måned: august 2016

Jeg vasser i tilbud fra single damer

Jeg vet at overskriften virker provoserende og egosentrisk, men det handler om et aldri så lite eksperiment i mine sosialantropologiske selvstudier.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er begeistret for de som bruker elektroniske rekrutteringsverktøy eller tester for å finne «Perfect Match», og på et foredrag i dag trakk jeg paralleller til kontaktannonsesider hvor jeg tok den såpass langt ut at jeg på forhånd hadde opprettet en profil på en sånn side. Jeg valgte å stå fram som meg selv, kunne sikkert konstruert en fake-profil men tenkte jeg at jeg kunne slå to fluer i en smekk og sjekke om det finnes en eller annen der ute som ønsker å bli kjent med en fyr som meg samtidig som jeg er klar over at jeg ikke er klar for så veldig mye mer i den tilstanden jeg er i nå.

Perfect Match.
Hva i all verden er det?
Jeg har i hvert fall funnet ut at dette «eminente matchingsystemet» ikke tenker på den samme måten som hjernen min, nevnt med visshet om at jeg nettopp har hatt hjernerystelse og kan være litt påvirket av dette.
Nok om det.
Når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med, så er jeg ikke så opptatt av en «god CV» eller testresultater som bekrefter noe som vedkommende selv har bekreftet.
Jeg må ta på.
Høre.
Se.
Alle sansene mine er «på», – det er de jo stort sett hele tiden, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg skal tross alt ansette et helt menneske, og jeg er ganske god på å finne de kandidatene jeg ser etter.
Store søkermasser er synonymt med dårlig rekrutteringskommunikasjon, og der har du sammenhengen med den svulstige overskriften.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er typen som jentene snur seg etter på gaten, så dette ble litt rart for meg med tanke på at jeg publiserte med navn og bilde og er veldig lett å google. Når det er sagt, så må meg legge til at systemenes oppfatning av «Perfect Match» får hele greia til å bli forbanna kjedelig og gjør at jeg skylder på tidenes fluktkommentar:
Systemsvikt.
Det kan virke som om «Perfect Match» skal underbygge et forhold hvor man sitter på hverandre hele tiden, noe som kanskje kan være en greie som enkelte liker i en kort og intens fase i livet sitt, men jeg er ikke der.
Jeg vil ikke ha et forhold hvor hun og jeg er like i alt.
Jeg vil bli utfordret av et menneske som har noe som jeg ikke har.
Det blir nesten på den samme måten som når jeg er på jobb og utfordrer et kjedelig kandidatmarked som hevder at de gjør en forskjell med en master i fnatt og fjas og årskort på Elixia.
Grøss.
Jeg vil gjøre mine ting mens hun vil gjøre sine ting.
Jeg syns ikke det er vanskelig i det hele tatt.
Vi trenger ikke en gang å ha samme musikksmak, jeg har nettopp kjøpt meg nye ørepropper og skal ikke tvinge henne til å høre fransk trip-hop eller svett kjellerfunk, – det er sykt irrelevante kriterier i matchingsystemene som egentlig ikke gjør noe annet enn å skape et speilbilde av meg selv.
Man skal til og med være rimelig klar i rubrikken som handler om rase.
Serr.
Jeg lever i 2016 og forventer at hun er tilstede i den samme tidssonen.

Det er for øvrig lett å se hvem av jentene som har fixet på bildene sine under de kreative profilnavnene sine.
Sorry, girls.
Virkeligheten vil avsløre dere.

Jeg vasser i tilbud fra single damer og det kan ha en sammenheng med at jeg fortalte hvordan jeg ser ut på innsiden, – ikke fordi jeg tror det er sånne ting som seriøse jenter liker, men fordi det føltes riktig for meg og det er jo meg det handler om.
Ja.
Jeg fikk bekreftet at jenter liker sånn, men greia er at det ikke er noen av dem som vekker noe i meg. Resultatene er påvirket av en database som spikker en sjablong fra preferanserubrikker hvor innhold og følelser må begrenses til trehundre tegn.
Trehundre tegn?
Det er jo ingen ting.
Det er nesten det samme som de som går i fella med å ramse opp en drøss med adjektiver i en CV og får seg til å kalle det for «nøkkelkvalifikasjoner».
Kjekk og grei, liksom.
Utadvent og tilpasningsdyktig.
Fleksibel.
Lærevillig.
Ord som ikke er noe annet enn ord.

Profilen min hadde levd i ti minutter da den første meldingen kom:
Kjære Morten, jeg liker deg og vil gjerne at du forteller litt mer om deg selv.
Greit.
Jeg kan godt fortelle litt mer om meg selv og gjorde det.
Litt senere kom det en ny melding fra en annen jente med den samme teksten, og det var da jeg skjønte at denne var initiert fra systemet når noen klikker på profilen min og huker den av som «interessant».
Sånn fortsatte det.
Det toppet seg med en jente som sitter høyt oppe i en virksomhet som jeg har hatt en del med å gjøre, visste ikke at hun var single og på partnerjakt men det har jeg jo heller ikke noe med, hun refererte til karrieremål og inntektspreferanser.
Seriøst?
Alderspreferanser er også bare tull.
Alder er bare et tall med utgangspunkt fra en fødselsattest.
Jeg er så barnslig som det går an å bli.
Jeg liker å le og kan le av det meste selv om det er en stund siden.

Jeg er en fyr uten viktige sosiale sperrer, jeg stoler på min indre hippie samtidig som jeg innrømmer at disse greiene sitter langt inne for meg. Jeg har opplevd kjipe ting i nyere tid som preger meg litt, alt fra en skilsmisse som egentlig var som forventet og som burde vært gjennomført mye før og som i etterpåklokskapens navn har skapt en mye bedre Morten og det er da noe. Men så har det vært noen dødsfall i familie og vennekrets i tillegg til noen andre ting som gjør meg klar for en rehab som kanskje inkluderer et nytt bekjentskap.
Jeg har lyst til å holde en hånd og gi klemmer som varer litt lenger.
Jeg har lyst til å sitte stille og rolig og bare være til for en annen enn bare meg selv og mine aller nærmeste.
På den annen side så har jeg en iboende frykt for at jeg oppfattes som den sårbare, i hvert fall sånn som jeg er nå, og hvem vil vel egentlig ha en sånn?
Kanskje jeg utsetter hele greia til neste år.
Kanskje jeg venter på at kroppen responderer på en rehab.
Ha, jeg reiser bort om ikke så lenge, langt bort, – jeg reiser til Costa Rica for å hjelpe skilpadder.
Kanskje jeg treffer henne der?
Hmm.
Kanskje jeg ikke kommer tilbake?
Hmm.
Det kan være meg det er noe i veien med og det er jo noe i veien med meg for tiden.
Det viser seg at det finnes jenter som digger sånt, også.
Det viser seg i meldingsboksen min.
Jeg vet ikke hva som er i veien med meg, men på fredag skal jeg treffe en venninne som jobber med sånne ting som jeg vet at det er mange som oppfatter som «alternativt».
Reading.
Hun skal lese meg og forhåpentligvis tolke meg så jeg kan få hjelp til noe av dette som jeg ikke skjønner hos meg selv, hele pakka med fokus på reaksjonsmønstre og energi og balanse og en drøss med ting som jeg ikke kan så mye om selv om jeg føler det hele tiden. Jeg har hørt hvordan hun beskriver det og lest meg litt opp, ikke for å forberede meg, jeg skal jo bare være meg selv og det er jeg ganske god til.

Jeg nevner i en annen tekst at jeg har en ukjent beundrer der ute som nesten fikk meg til å legge ut en tekst som beskriver «drømmedama», noe som jeg ikke gjorde fordi jeg ikke har noen spesiell oppfatning av hvordan drømmedama er selv om jeg sikkert vil kjenne det hvis hun dukker opp med sin særegne identitet og intellekt.
Lurer på om hun leser denne.
Det har ikke dukket opp noen nye kort eller blomster på en stund.
Hmm.
Senest i dag snudde jeg meg etter en jente på gaten.
Det er ikke noe galt i det.
Jeg har en greie med nerdedamer og emos, raddiser, husker en god venn som het Hans Petter som døde så alt for tidlig og som brukte begrepet «Morten-dame». Det høres kanskje litt søkt ut, ikke minst med tanke på dette med at jeg ikke selekterer etter utseende, men vi hadde så mange fine stunder sammen at han fort skjønte hvem jeg kunne komme til å se litt ekstra på og som jeg klarte å forholde meg til på en sånn måte som fikk dem til å skjønne at jeg er en fyr som det er like lett for dem å forholde seg til.

Jeg har mange og lange historier men har ikke lenger så mange å dele dem med.
Jeg vet at det er sånn det blir.
Mennesker kommer og går og de fleste av mine har gått.
Jeg skal bli her en god stund til.
Kanskje jeg har det best alene?

Sånn.
Det var kontaktannonsen sin, det.
Denne teksten var vel egentlig ikke beregnet som det, men det gjør meg ingen verdens ting hvis det finnes en stille og rolig og snill og søt jente der ute som oppfatter den som det …


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Denne teksten er sånn «midt i mellom» …

I Wanna Give You Devotion

Det får nesten bli som et spørsmål til meg selv i mine sosialantropologiske selvstudier, men jeg lurer på hva som får en fremmed jente til å sette seg ved siden av en fremmed fyr på t-banen når det er flusst av andre plasser i vogna?
Hmm.
Jeg ser kanskje ikke ut som verdens kuleste fyr, men der sitter jeg – minding my own – kikker ut av vinduet og har propper i ørene mens jeg tenkte på hun som jeg skulle treffe for en karrieresamtale, presset sammen knærne for at det skulle bli litt bedre plass selv om låret hennes var så tett mot mitt at jeg tenkte tanken på om hun var en av dem som betraktet dette som en god arena for tilnærmelser siden dette er noe så sjeldent som et sted hvor det går an å sette seg tett inntil et annet menneske uten at motivet gjøres kjent for alle.
Hmm.
Jeg så ut av vinduet og lot som om hun ikke eksisterte – minding my own, ikke sant – minuttene tikket mens vi satt ved siden av hverandre på en måte hvor hvem som helst ville stilt spørsmål om hvilken asosial og fjern type jeg må være som sitter der ved siden av henne med propper i ørene.

Minuttene hadde kanskje tikket i fem eller seks runder da hun prikket meg på armen.
Jeg dro ut proppene og så på henne.
Jeg sa «hei».
Mest som i en slags refleks.
Det er sånn jeg er.
– «Du», begynte hun.
– «Hva spiller du?»
– «Oj», nølte jeg.
– «Spiller jeg så høyt?»
– «Det går bra», smilte hun med et sånt smil som kanskje kan smelte det meste som lar seg smelte.
– «Hva spiller du?»
– «Akkurat nå har jeg kommet fram til en gammel godbit i en mix som jeg har satt sammen til et arrangement som jeg skal spille på», begynte jeg og gikk rett i den vanlige fella med å ikke gi korte og konsise svar.
– «Nomad».
– «Ahh», smilte hun.
– «Nomad …»
– «I wanna give you devotion», fortsatte jeg.
– «Den river skinn».
– «Det hører jeg», svarte hun og lot fingrene gli over skjermen på telefonen sin, tastet opp skjermlåsen før hun trykket på Spotify og søkte den opp.
– «Der», smilte hun.
– «Devotion».
– «Du må ta den lange versjonen», foreslå jeg og lente meg litt på siden for at jeg skulle se bedre på skjermen hennes og ikke for å legge hodet mitt mot hodet hennes.
– «Det er et parti på midten der som … ja det er det som får den til å rive litt ekstra, liksom …»
– «Jeg danser», fortsatte hun.
– «Ikke nå, men sånn ellers … jeg er danser, mener jeg … og da liker jeg å søke opp nye spor og finner dem på de rareste plasser … som nå».
Jeg nikket.
Jeg kom til å tenke på at jeg digger mennesker som ikke er redd for å ta initiativ til å by på seg selv og som er åpen i møte med fremmede mennesker. Samtidig kom jeg til å tenke på at jeg snart skulle gå av selv om jeg hadde lyst til å kjøre litt lenger.

Jeg kommer i snakk med mennesker på de merkeligste steder.
Noen får sine minutter.
Noen får mer.
Omstendigheter og tilfeldigheter.
Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men jeg har ganske lett for å komme i kontakt med nye folk som ender opp i denne ubestemmelige gruppen som jeg i ettertid ikke husker hvordan eller hvorfor vi kjenner hverandre, mennesker som bare dukker opp i forskjellige settinger, som nå, helt tilfeldig, folk som handler i butikker jeg pleier å handle i eller folk jeg treffer utenfor en bar eller naboen til verten på en fest som jeg treffer hvis jeg av en eller annen grunn føler for å komme meg videre.

Vi rakk å si ganske mye som ikke får bli med i denne teksten, før jeg valgte å avbryte med å si at jeg skulle av for å ikke komme for sent til et møte.
– «OK», smilte hun og vridde på bena sine for at det skulle bli enklere for meg å komme forbi uten at hun skulle bli tråkket på.
– «Takk for sangen».
– «Takk for praten», smilte jeg og trakk på skuldrene.
– «Jeg heter forresten Alba», fortsatte hun.
– «Morten», smilte jeg.
Pass for dørene.
Dørene lukkes.

Magical moments
Moments are magical
Star call, mystical, logical, lyrical
Magical moments are meant to be kept
Don’t erase them from your brain
I need to inject

Noen timer senere satt jeg på en benk i Spikersuppa og tenkte tilbake på karrieresamtalen med en papirflink og ganske stiv jente som egentlig ikke trengte annen hjelp enn å løsne litt på skuldrene og slippe seg litt løs. Praten ble avsluttet med noen av mine kunstneriske friheter, det er som regel de som pleier å funke.
Jeg spurte om hun danset.
– «Nei», nølte hun.
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «Jeg bare lurte», smilte jeg.
– «For all del», nølte hun.
– «Jeg sier jo ikke nei hvis noen skulle be meg opp til en dans».
– «Men du danser ikke når du er alene?»
– «Nei …»
Jeg fikk lyst til å gi henne en alternativ resept, sende henne en spilleliste fra Spotify eller noe.
Jeg kommer antageligvis ikke til å gjøre det.

Jeg var tidlig ute til en annen avtale med en kompis, for øvrig en av de som jeg ikke husker hvordan vi hadde blitt kjent, ikke at det spiller noen rolle, men bare som et apropos. Det ble litt senere enn noen av oss hadde sett for oss, men det er jo sånn det ofte blir med mennesker som liker å snakke med andre mennesker.
Det var flusst av ledige plasser i vogna på veien hjem.
Det satt en fremmed jente på en treseter.
Hun satt med propper i ørene og kikket ut av vinduet mens hodet hennes gikk opp og ned.
Jeg lurte på hva hun hørte på.
Jeg fikk lyst til å sette meg ved siden av henne, men klarte ikke å gjøre det, valgte toseteren på motsatt side og stappet proppene i ørene.
Play.



Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Tilbake på skolen

Jeg snakker ikke bare til de store barna på høyskolen, for dagen etter var jeg hos de litt mindre barna på videregående. Det var en dame i nabolaget som spurte om jeg ville komme på besøk og si noen ord om hva som venter der ute og hvordan elevenes videre valg kunne bli påvirket av dette.
Spennende.
Jeg valgte å innlede med å si at mine tips og råd fremstår som litt annerledes enn hva som de har lest og hørt fra andre, ikke minst fra karrieremesser hvor utskremte medarbeidere fra ulike høyskoler får lov til å leke karriererådgiver for en dag mens de forsøker å lokke barna med leker og smågodt.
Grøss.

Denne gangen stilte jeg uten lysark, denne gangen var det bare meg siden dette er barn som fortsatt har et snev av egenrådighet over seg i motsetning til disse indoktrinerte akademiaspirene på høyskolen.
Men jeg skriver litt på tavla, da.
Det er morsomt.
Jeg husker en tid hvor jeg ikke syns det var like morsomt, men nå går det helt fint.

Jeg snakket litt om arbeidslivet og jobbsøking og de tingene der, dristet meg til å pense innom mastersyken før jeg glei over til det som jeg egentlig hadde lyst til å snakke om.
Nesten som mine ti bud.
Nesten.

Livet består av tilfeldigheter og omstendigheter.
Deal with it!
Everything happens for a reason.

Ta sjanser!
Ikke utsett eller vent med å gjøre noe som hjertet ditt sier er riktig. Hvis det går til helvete så er det ikke nødvendigvis din skyld, men det ville du ikke visst hvis du ikke tok sjansen på å finne det ut før det er for sent.

Finn din egen rolle og stå fram som den beste utgaven av deg selv.
Ikke hør på sånne som kveler originaliteten din og tvinger deg til å bli en dårlig kopi.

Smil
Vit at du aldri vil skjønne kraften av din skjønnhet før noen tar deg for gitt.

Du skal aldri være redd for å ikke vite hva du vil gjøre med livet ditt.
Livet er langt.

Ikke vær redd for å drite deg ut.
Slipp deg løs og ikke tro at du eller noen andre kan få kontroll over livet ditt.

Do not read beauty magazines.
They will only make you feel ugly.

Venner kommer og går.
Kjærlighet kveler forhold, – vær åpen og hjelpsom i møte med fremmede mennesker og skap dine egne referanser.

Ikke vær redd for å slippe taket.
Det er høyere opp en det er langt ned.

Vit at du må ha mange farger for å lage en fin regnbue.

Jeg innrømmer at det er litt morsomt å servere noe som ikke er forventet, – nevnt med visshet om at det ikke er derfor jeg gjør det. Jeg er kanskje ikke så glad i overraskelser selv, men kan godt være den som presenterer nye rytmer i stedet for å se et publikum som sitter stille og nynner på de samme kjedelige sangene.

Barne- og ungdomsskolen overlater jeg til andre.


Du og alle andre får JAMIE LOU & DRASTIC med «Royals»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Når man mister gleden ved å leve

Jeg tror jeg kan ha nevnt i noen tekster og i enkelte samtaler at jeg ikke er redd for noen verdens ting.
Det er feil.
Det er noe jeg har funnet ut nå.
Jeg er redd meg selv.

Fredag kveld, – jeg var selskapssyk, og følte et stort behov for å treffe noen nye folk eller noen gamle folk som jeg ikke har sett på en stund og som kan gi meg litt ny input. Jeg trodde jeg var klar for det meste, håpet på en telefon fra noen som kunne dempe selskapssyken, men fikk i stedet en telefon fra verdens snilleste sykepleier som håpet at jeg ville komme fram i tide.

Vi kjente hverandre ikke så godt, – hun var en venninne av en venninne, men jeg har egentlig aldri vært så veldig opptatt av hvor man har noen fra.
Hun kom til meg i sommer.
Hun kom i tro og tillit og lot meg være den eneste som var der på slutten.
Det er tillit.
– «Jeg har det bra», smilte hun på fredag morgen.
– «Jeg kommer over dette, også …»

Hun ønsket ikke gnål.
Hun ville glemme.
Hun ville fortrenge.
Hun ville gjemme seg bort på et sted som ingen andre visste om.
Nå er hun der.
Jeg vet ikke hvor det er, men tror det er sånn hun vil at det skal være.
Hun gjemmer seg på et sted som ingen andre vet om.

Verdens snilleste sykepleier sa at hun mistet gleden ved å leve.
Verdens snilleste sykepleier sa at hun ikke hadde det vondt, men jeg skjønner ikke at det er mulig å ikke ha det vondt når man mister gleden ved å leve.

Jeg sto i rollen som den som bare «var der».
Det var det eneste hun ville.
Det var det som gjorde meg litt glad for å komme fram i tide og kjenne at hun slapp taket.
Det var det som gjorde meg så jævlig redd når jeg litt senere gikk ut i natten.

Renate 1988-2016



Den vanskelige teksten om sommergjesten min
Smile is my favourite makeup


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.