Lommene fulle av steiner

Jeg har lommene fulle av steiner, runde og hvite og glatte steiner som går rett inn i favorittsouvenirsamlingen min når jeg kommer hjem.
Garantert kortreist.
Definitivt ikke plastikk fra Kina.
Jeg har en venninne der hjemme som spurte om jeg kunne ta med noen til henne, hvis jeg har plass, en som samler like mye men som ikke reiser like mye, hun foretrekker å sitte i en krok å gjøre sine ting og gjør sine ting ganske bra uten å gjøre så mye ut av seg. Jeg vet at hun en og annen gang pleier å legge brillene på hylla og løsner hårstrikken før hun vrenger seg ut av skallet sitt og lever ut noen greier som jeg ikke har noe med, noen kaller det behov og andre kaller det hva dem vil. Jeg syns hun er ganske fasinerende og syns hun er veldig søt når hun sitter med steinene i hånda og hører på historiene bak funnene mine.
Jeg legger aldri på.
Jeg vet at hun vet det.
Jeg forteller det som det er og vet at hun vil ha det som det er.
Jeg tror det er derfor vi er venner selv om jeg en gang for lenge siden kom til å si at jeg har inntrykk av at hun setter livet sitt på vent.
Ikke som et spørsmål.
Ikke som en anklage.
Hun har denne evnen til å leve seg inn i gode historier, som om hun ikke trenger å være der fysisk.
– «Jeg fornemmer», smilte hun.
– «Jeg lukter og føler og … får opplevelsen i hodet mitt, for å si det sånn».
Hun liker historiene mine.
Jeg tror det er derfor vi er venner.

Jeg har lommene fulle av steiner, og hvis jeg ramler ned fra favorittplassen min på denne strandbaren så vil jeg gå rett til bunnen av dette krystallklare vannet som slår mot klippene og lurer alle til å tro at det er grunt.
Ingen vet hvor jeg er.
Det er først når fiskene begynner å spise på meg at klærne mine vil gli av skjelettet mitt og lager spor og bevismateriale som får UD til å tro at de har en sak i fanget. Jeg sitter i enden av noe som kan oppfattes som en strandpromenade, en strandbar som man ikke ser før man nesten ramler ned i den. Bandet hadde avsluttet en grådig god versjon av «Hedonism» og sto og tørket svette mens de småpratet seg i mellom og så ganske fornøyde ut, kastet små blikk mot servitøren som stod ved siden av meg og som nettopp hadde fortalt at øya som jeg myste over til blir oppfattet som russisk territorium, kjøpt av en eller annen oligark som ønsket seg et gjemmested fra styre og stell og sikkert også fra en kone som ikke skjønner seg på mannens alternative business. Servitøren fortalte at hun pleier å hjelpe til med å plukke opp russiske jenter i vannet, søte lykkejegere som har blitt overtalt til å la seg fylle opp i troen på noen timer med moro og håp om å få en pixel på wiz. Jenter som rømmer fra noe annet, men som ender opp i noe som ligner på den samme esken bortsett fra at emballasjen er annerledes.
– «Ganske sært, er det ikke?»
– «Jo», smilte hun og satt en duggfrisk pivo på bordet sammen med to små glass med noe som jeg ikke vet hva er men som smaker ganske godt.
Vi skålte.
– «Søte jenter som blir behandlet som småfisk», fortsatte hun.
– «De trekkes opp og herjes med før de kastes tilbake på sjøen …»
Jeg spurte hva som skjedde med dem etter at de ble plukket opp fra vannet.
Hun trakk på skuldrene.
– «Ingen spørsmål» smilte hun.
– «Ingen anklager …»
– «Men hvor blir det av dem?»
Hun svarte ikke.
Det ble en liten pause hvor stillheten bekreftet en felles rytme.
– «Jeg tror de klarer seg», smilte hun omsider.
– «Jeg tror de fleste klarer seg når man vet at man må klare seg selv …»

I hope you’re feeling happy now
I see you feel no pain at all it seems

Jeg lot blikket følge henne tilbake til bardisken, tunge dreads som danset nedover ryggen hennes, jeg var sikker på at hun visste at jeg så på henne før jeg flyttet blikket mot paret som passerte langsomt forbi med armene rundt hverandre, veldig sakte som nye kjærestepar gjør mens jeg tenkte hvor lett det er å finne ut hvor lenge et par har vært sammen ved å se hvor fort de går. Etablerte par nådde galoppstadiet rimelig fort, når de var ute og gikk var de mer motivert av et ønske om å komme seg fram til noe annet enn av muligheten til å tilbringe tid sammen.

Jeg tømte ølen og gikk bort til disken for å takke for meg.
Lommene fulle av steiner.
Det var da hun spurte om jeg syns det var greit at jeg sjekket ut av rommet klokka åtte.
Hun vet at jeg er morgenfugl.
– «Det kommer noen nye», blunket hun.
Jeg trakk på skuldrene og spurte om hun kunne si det på fransk.
– «Jeg visste ikke at du var fransk?»
– «Det er jeg ikke», smilte jeg tilbake.
– «Men det får det til å høres mye bedre ut …»

Vas-y fonce
Dans la nuit vers l’amazone

Du får SKUNK ANANSIE med «Hedonism»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s