Boller og bananer

Det var varmt, – jeg satt på en klippe i Kroatia og myste på menneskene som beveget seg langsomt i det varme vannet mens jeg spisset ørene mot samtalen mellom mor og datter som handlet om penger og forbruk.
– «Du kan ikke kjøpe alt som du syns er fint», sa moren.
– «Du har jo så mange armbånd».
– «Men det var så fint», sukket datteren.
– «Det var så fine farger … »
– «Du kan få lov til å gå og kjøpe deg en is».

Jeg kjente at jeg begynte å bli litt fysen, klar for en banan eller en bolle og visste at det var flere som ikke orket å gå den bratte bakken mot butikken som solgte digg.
Jeg luktet forretningsmulighet.
Jeg hadde snakket med dem tidligere, brutt isen og introdusert fortrolighet ved å mate fiskene for at det skulle bli litt lettere for jenta å se de fine bildene med dykkemaske under vann.
– «Jeg blir med deg», smilte jeg og fikk et bekreftende nikk fra moren.

– «Du kan tjene dine egne penger», begynte jeg når vi sto i butikken.
– «Vi kjøper en drøss med boller og bananer som du kan selge til alle de andre som sitter rundt oss … da tjener du dine egne penger så du får kjøpt det fine armbåndet som du har lyst på».
Hun så på meg.
Blå øyne med litt grønt.
– «Kan jeg det?»
– «Du kan hvis du vil», smilte jeg.
– «Men jeg har jo ikke penger til å kjøpe en drøss med boller og bananer?»
– «Jeg kjøper en drøss med boller og bananer», fortsatte jeg.
– «De koster to kroner i butikken og du selger dem på stranda for ti … da tjener du nok penger til å kjøpe armbåndet ditt og betale tilbake det som du låner fra meg».
– «Kan jeg det?»
Jeg nikket.
– «Du er snill».
Jeg nikket igjen.

Litt senere satt moren og gliste, ristet på hodet og flirte av datterens ukjente kremmerinstinkt.
– «Er det mulig, liksom».
Jeg trakk på skuldrene og så hvordan boller og bananer gikk unna som boller og bananer på en varm strand med mennesker som ikke orket å gå den bratte bakken mot butikken som solgte digg men som selvfølgelig benyttet anledningen når en våken jente på ti år serverte varene med barnslig glød og entusiasme og nytt armbånd i fine farger.
– «Man må se mulighetene», smilte jeg.
– «Det finnes jo ingen konkurrenter her hvor vi ligger …»
– «Du, ass …»



Du får EMILIANA TORRINI med «Unemployed in Summertime»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.


4 comments

  1. Ja man skal tidlig krøkes, tror du har satt spor hos den vesle jenta :) Du kan hvis du vil, en god påminnelse om utfordringene som ligger foran henne i livet.

    VG ;)

    Lik

  2. Jeg syns det er så kult hvordan du switcher fra rå og til dels brutale tekster når du skriver om jobbsøkertips til små og søte snutter som dette. Det hadde vært spennende å kikke inn i hodet ditt for der tror jeg det er mye fint, Takk for en fin tekst og fortsatt fin sommer.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s