… and I don’t even know your name

Dette kunne vært presentert som en liten snutt om en sommerflørt, men det ville blitt feil.
Dette var noe annet.
Jeg satt på en stein i Kroatia, kikket på havet og så bare dukket hun opp med fregnete ansikt over en hvit bomullstopp med puffermer og håret klippet i Amelie-frisyre. Jeg husker ikke en gang hva vi hadde snakket om i begynnelsen, hvordan det begynte som grunnlag for de neste tolv timene. Det eneste jeg husker er at hun dro opp to ølbokser fra en lysebrun sekk med olivenmotiv og spurte om jeg ville ha.

Det er lenge siden jeg sluttet med å gjøre meg til for andre eller forsøke å tilpasse meg fremmede sjablonger, like lenge siden jeg sluttet å tro på sånne som forsøker å finne trøst ved å presentere glede over alle fellestrekkene som skal stå fram som underbyggere av forholdet deres, de som treffer hverandre på en arena som beskriver interessene deres før de følger opp med å stanse tiden med å gratulere hverandre med lykketreffet og gjensidige smaksforsterkere, nesten som sånne post-klining pre-sex-samtaler som følges opp med alle løftene man gir og alle løftene man bryter og vissheten om at verden går videre til tross for alle løftene som egentlig ikke er noe annet enn forsøk på å strekke seg mot noe som kanskje ikke er noe å strekke seg etter.

Min tilstedeværelse på denne steinen i Kroatia var resultatet av tilfeldigheter og noen skjebnebestemte greier som endte med en anledning til å sjarmere og godsnakke med en fremmed jente som om det gjaldt livet, som om det var nå eller aldri.
Jeg gjorde ikke det.
Jeg sa ikke så mye, det var hun som snakket mest og jeg er sikker på at vi så ut som et kjærestepar som satt og snakket om framtiden vår, – ikke fordi det var hun som snakket mest men fordi vi satt sammen på en måte som utelot enhver tvil om at det kunne være en greie mellom oss. Sannheten er at vi snakket om flyktninger som skylte i land foran fulle badegjester på greske ferieøyer, gassen i Aleppo og voldtekt og valgsirkuset i USA og en drøss med ting som egentlig ikke er noe hyggelig å snakke om når man er på ferie. Jeg kunne sikkert tatt meg noen kunstneriske friheter og fortalt at hun fortsatte med å dra opp ølbokser fra sekken sin, som en sareptas krukke, drakk oss fulle og danset vilt og hemningsløst til Manu Chao før jeg kysset henne på pannen og tok henne med på kveldstur gjennom trange smug hvor månen kastet lange skygger langs de honningfargede veggene og endte opp på stranden hvor de små bølgene bruste over den steinete stranden.
Jeg er ikke sånn.
Jeg kan kanskje ha vært sånn for lenge siden, den gangen det ble oppfattet som ganske viktig å snakke mye om alle damene vi hadde møtt og alle damene som vi skulle møte, alle historiene som alle ferska var løgn men som de likevel nikka anerkjennende til siden det snart skulle være deres tur til å fortelle spennende historier som de andre skulle late som de var imponert over.
Det er lenge siden jeg pugget sjekkereplikker, for å si det sånn.

Men jeg husker at vi snakket om noen av de som vi hadde truffet gjennom livet, hvordan man forventer at alle skal like deg og alle tingene man gjør og ikke gjør for å få alle til å like deg, hvordan man liker noen i begynnelsen før det skjer ting som gjør at man ikke lenger liker dem selv om man forsøker å holde fast i noe som man ikke vet hva er eller om det er noe der i det hele tatt og man kommer så langt at man til og med spør seg selv hvorfor man i det hele tatt begynte å like dette mennesket og får et svar som man innerst inne blir litt skremt av.

Det var til og med som om jeg ikke ble overrasket over hvor like vi var, ikke sånn utseendemessig, nei det skulle tatt seg ut, men hvordan vi snakket og hva vi snakket om og hvordan vi levde oss inn i de tingene som vi snakket om. Jeg kjenner et par sånne, men det er vennskap som er bygget opp over litt mer enn tolv timer hvor det ene temaet gled over i det neste som en endeløs rekke av dominobrikker. Til å begynne med hadde hele situasjonen virket temmelig uvirkelig, men det gikk ikke så lang tid før det føltes helt greit og et begrep som «helt greit» er egentlig en ganske sterk beskrivelse av en situasjon fra en fyr som oppfattes som rimelig ambivalent til sterkt klisjebruk.

Jeg husker at vi spiste gatekjøkkenmat utenfor en port, satt på fortauet med kald øl på boks og så på turistene som passerte og så ned på oss uten at jeg brydde meg om å tenke på hva de trodde at de så.

Jeg husker at jeg ikke reagerte på hvordan hun rettet seg opp når hun var ferdig med å spise, danderte det ene benet over det andre på en sexy måte så det fargerike skjørtet fulgte kurvene til rompa hennes.

Jeg husker til og med at jeg ikke tenkte tanken på å ta ansiktet hennes forsiktig mellom hendene mine, som om hun var en liten fugl, og kysse henne på leppene som hun nettopp hadde farget røde.
– «Tror du på Gud?»
– «Nei», svarte jeg raskt men fortsatte med at jeg trodde at Elvis var i live.
– «Elvis?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Tror han har det bra …»
– «Hva har han med saken å gjøre?»
– «Like mye som Gud, tenker jeg …»
Jeg så at hun slapp et smil ned i ølboksen, tok en slurk og flyttet blikket mot husveggen på den andre siden av gaten, nesten som et maleri med flassete fargespill mellom skodder og lanterner som virket som om de kunne ramle ned når som helst.

Vi avsluttet med kveldsbad etterfulgt av noen timer under en pergola på en strandbar som aldri stengte, – jeg husker til og med at jeg ikke tenkte tanken på om det smakte kaffe av tungen hennes.
Jeg husker det siste hun sa når hun gikk.

Du får MANU CHAO med «Me Gustas Tu»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

6 comments

  1. Teksten din beskriver et spennende møte mellom to mennesker som finner hverandre. Jeg har opplevd noe av det samme og skjønner i ettertid at dette er møter som har sammenheng med hvem man er og hvordan men fremstår med viljen til å være seg selv. Det er en stor egenskap, og når jeg leser teksten dine, som jeg har gjort i mange år, så skjønner jeg at du er en type som besitter denne egenskapen. Jeg har hatt noen møter med menn som jeg er redd for å gjøre mer ut av enn å betrakte dem på den samme måten som hvordan jeg tolker din opplevelse av møtet med denne kvinnen, nettopp med tanke på at kjærlighet har en tendens til å ødelegge grunnlaget for et verdifullt vennskap. Jeg har til og med venner som har «pulevenner» og hvor paradoksalt er ikke det?

    Jeg liker å reise og reiser ganske mye både i jobb og privat, treffer mennesker på den samme måten bare ved å være til og som ender opp med å ikke være noe annet enn nettopp et spennende møte som legger seg i minnebanken. Noen ganger kan jeg tenke meg å treffe de samme menneskene igjen men har ingen navn som kan trekke meg tilbake til dem, noe som jeg har venner som finner rart men som jeg opplever som helt naturlig og det er derfor jeg får denne solide gjenkjennelseseffekten av teksten din.

    Jeg har i lang tid hatt veldig lyst til å treffe deg, selv om jeg føler at jeg kjenner deg og selv om du kan bli kjent med meg gjennom en kommentar som dette som ser ut til å bli litt lenger enn jeg trodde, men se ikke bort i fra at jeg sender deg en separat hilsen med invitasjon til et møte på et sted hvor det går an å dra opp noen ølbokser fra sekken.

    Hilsen Thea

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s