Jeg er en løs kanon på dekk

Jeg satt i sofaen og viftet med beina på bordet, så bort på mine nye Dr. Martens og ventet på at telefonen skulle ringe. Det hadde vært på den andre feriedagen i Kroatia at jeg fikk en henvendelse fra en hodejeger som spurte om jeg var interessert i en rolle som nasjonal rekrutteringsansvarlig hos en ledende virksomhet.
Jenta i den andre enden ville ikke fortelle hvem som var kunden hennes.
Jeg svarte at det var helt greit.
God rekrutteringskommunikasjon inkluderer ikke Employer Branding.
Det ble litt sånn fram og tilbake som det ofte blir før hun spurte om jeg kunne sende henne min CV.
Jeg sa nei.
Jeg sa at jeg ikke hadde noen CV tilgjengelig siden jeg var på ferie, men fulgte opp med å si at hun kunne spille meg inn på bakgrunn av hva hun allerede visste om meg og som dannet grunnlaget for at hun hadde funnet meg og tatt kontakt. Jeg la merke til at den innledende praten som hadde gitt meg et ganske godt inntrykk av henne endret seg til å bli til et inntrykk som gjorde henne litt vanskeligere å håndtere.
– «Da får du vente til jeg kommer hjem», avsluttet jeg.

Noen dager etter at jeg kom hjem fikk jeg en ny henvendelse fra henne hvor hun takket for mottatt CV.
– «Den er bra», fortsatte hun.
– «Den beskriver kvalifikasjonene som vi ser etter».
Nå er jeg ikke tilhenger av søknadsdokumenter, men ble litt overrasket over at hun ikke ønsket at jeg skulle presentere det som jeg listet opp som «personlig informasjon» og «digitale spor».
– «Greit nok», svarte jeg.
– «Jeg er lett å google, men tanken er at dere skulle slippe å gjøre det».
Jeg tror ikke hun tok den.
Deretter ble det litt mer fram og tilbake rundt rollen før hun avsluttet med at hun skulle spille meg inn for kunden sin som forespeilet et snarlig telefonintervju.
Jeg spurte hvem som skulle ringe meg.
Det kunne hun ikke si.
Jeg fulgte opp med å påpeke at vi hadde kommet dit hvor det hadde en viss betydning, men hun ville fortsatt ikke fortelle hvem hun jobbet for.
Greit nok, tenkte jeg.
Jeg kan alltids ta en prat.

Omsider ringte det.
Det var ikke fra den aktuelle virksomheten, men den samme jenta som jeg kjente fra før.
– «Forandring i planene», smilte hun.
Nå vet jeg ikke om hun smilte, men det hørtes sånn ut.
– «De har valgt å gå for en annen», fortsatte hun.
– «OK», svarte jeg kort.
– «Vil du ikke vite hvorfor?»
– «Trenger jeg det?»
– «Jeg tenkte at du kanskje ville vite det …»
– «Det betyr ikke så mye for meg», svarte jeg men la til at hun gjerne måtte si det hun hadde på hjertet.
– «Vet du at du blir oppfattet som en løs kanon på dekk?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Det kan sikkert være noen som oppfatter meg sånn».
– «Hva sier du til det?»
– «Jeg har ingen problemer med det».
– «Men om det er noe som gjør deg uaktuell for den aktuelle virksomheten?»
– «Hvis de ikke liker meg, så liker jeg sikkert ikke dem», svarte jeg og trakk på skuldrene. Jeg vet ikke hvorfor jeg trakk på skuldrene siden vi snakket i telefonen og hun ikke kunne se at jeg gjorde det.
Det var kanskje bare en refleks.
Deretter ble det enda mer fram og tilbake og så mye fram og tilbake at det endte med at hun fortalte hvem som var oppdragsgiveren hennes.
– «Helt greit at jeg ikke er med videre», svarte jeg.
– «Der kan jeg ikke jobbe».
– «De er et ledende selskap», forsøkte hun.
– «De fremstår som et selskap som de fleste kan tenke seg å jobbe for».
– «Desto viktigere for meg å ikke være med», svarte jeg og så for meg en virksomhet i kjedelige farger og et miljø hvor riktige rammetekster på syklene er viktigere enn moralsk ryggrad. De hevder at de er opptatt av mangfold – gud, som jeg hater det begrepet – men kverner sine ansatte gjennom onboardingsprogrammer som skal få dem til å fremstå som like grå og kjedelige som røkla.

Personal branding is about managing your name in a world of misinformation, disinformation and semi-permanent google records …
– Tim Ferriss

Jeg treffer en del jobbsøkere som lurer på hvordan hodejegere oppsøker spor på digitale flater og hvordan det kan påvirke prosessen. Jeg pleier som regel å riste på hodet og si at flinke folk benytter seg av alle kanaler og at alle kanaler påvirker det totale bildet. Det er da det er viktig å tenke på at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg på et annet.
Du skal aldri gi slipp på den du er.

Jeg sier det så enkelt som at det brukes for alt det er verdt og blåser i de som mener at det kan oppleves som urettferdig, stigmatiserende eller til og med dømmende. Jeg legger til at jeg oppfatter de fleste kanaler og arenaer som like viktige, noe som får diskusjonen til å vri seg over til hvor mye jeg sjekker opp fra Google eller Facebook eller en blogg eller noe annet.
Noen kaller det privatliv.
Jobb er jobb og fritid er fritid.
Det er mange som fremdeles tviholder på denne teorien.
Det er mange som fortsatt ikke forstår at dette brukes av sånne som meg når vi ser etter det som vi kaller uformelle referanser. Når noen spør hvorfor, for det hender at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er noe som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker noe som kan fortelle ganske mye om evner, verdier og intellekt.
Det dreier seg om identitet.
Det dreier seg om at skillet mellom privatliv og yrkesliv flyter i hverandre.
Lik det eller ikke.
Det er sånn det har blitt.
Hvis du får spørsmål eller kommentarer om dine digitale bevegelser, så må du gjøre rede for deg.
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.

Jeg innrømmer at jeg skremmes litt av «eksperter» som serverer formaninger om hvordan du som jobbsøker bør tilpasse deg virksomhetens profil.
Grøss.
Hvis du ikke får lov til å være deg selv, så vil du ikke trives med å jobbe der.
Jeg er heller ikke så begeistret for å differensiere de ulike arenaene med tanke på at profesjonelle hodejegere er interessert i å verifisere alle bevegelsene til kandidatene som ligger på blokka. Jeg leser tekster fra noen som tydelig viser en form for angst for at «noen» skal se hvilke spor de legger fra seg på digitale arenaer og husker en debatt, selvfølgelig på sosiale medier, som handlet om at det var noen som mente at data fra disse kildene kunne oppfattes som diskriminerende.
Det er feil.
Det er ikke noe som heter «diskriminerende» når man utfører et stykke arbeid som handler om en utvelgelse. Virkeligheten er den beste referansen, – det er hele totalbildet som skal stemme, og det betyr en miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første punktene er mer eller mindre målbare mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research og gode samtaler.

Jeg må samtidig få si at jeg har stor sans for mennesker som byr på seg selv og pleier alltid å informere kandidatene mine om sporene jeg finner med mindre det er informasjon fra en uformell referanse som ikke vil røpes, deretter snakker vi om det og finner som regel ut av det.

Løs kanon, flirte jeg når samtalen var avsluttet.
Der har du meg, liksom.

Du får BILLY IDOL med «Rebel Yell»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s