Smile is my favourite makeup

Klokka var litt over halv ni på kvelden da det ringte på mobilen min.
Skjult nummer.
Litt sent for å være telefonselgerjævel, men man vet jo aldri.
Jeg svarte.
Hun sa at hun ringte fra politiet.
Hun sa at de sto utenfor og lurte på om de kunne komme inn.
Jeg fortalte at jeg var på vei hjem fra kveldsbad på Nøklevann og det første jeg tenkte på var at leiligheten min var ganske rotete, deretter lurte jeg på hva jeg kunne ha gjort som fikk lovens lange arm på døra. For å gjøre en kort men vanskelig historie litt kortere, så handler det om jenta som var hos meg i sommer etter at hun ble voldtatt av sjefen sin på sommerfesten.
Den gangen forsøkte jeg å bare være en som «er der» siden det var det hun ønsket seg aller mest.
Hun ønsket ikke gnål.
Hun ønsket ikke å bli oppfattet som et offer.
Hun ønsket bare å gjemme seg bort på et sted som ingen andre visste om.
Hun ville glemme.
Hun ville fortrenge.
Vi har selvfølgelig snakket sammen siden den gang.
Hun har sagt at det går greit.
Nå ligger hun på sykehuset.
Hun har forsøkt å ta livet sitt.
Politidamen fortalte om et brev som de hadde funnet når de brøyt seg inn i leiligheten hennes, et brev som inneholdt navnet mitt og en god del penger som hun skrev at hun skyldte meg.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har vært på overvåkningsavdelingen om natten, men det er en utrolig stemning der, – det blir feil å kalle det sakralt men det er en stemning som beskriver noe som er helt for jævlig samtidig som man vet at dette er et trygt sted, kanskje det tryggeste stedet i hele verden når det handler om omstendigheter som dette.
Jeg møtte verdens snilleste sykepleier.
Vi snakket litt.
Deretter fikk jeg komme inn i det aller helligste, og det første som slo meg er hvor jævlig tøft det er å være tøff når man innerst inne vet at man ikke klarer å være tøff.
Jeg vet at hun ikke ønsker gnål.
Jeg vet at hun ikke ønsker å bli oppfattet som et offer.
Jeg vet at hun bare ønsker å gjemme seg bort på et sted som ingen andre vet om, og nå var jeg nok en gang den eneste personen i hele verden som visste hvor hun var.
Bortsett fra de som jobber her, da.
– «Hei», hvisket jeg og det var ikke fordi jeg trodde at det var noen som kunne høre oss.
– «Hei», smilte hun tilbake.
– «Du ser ikke så jævlig ut som jeg trodde», fortsatte jeg og jobbet hardt for å ikke se på bandasjene hennes.
– «Takk for det», geipet hun.
– «Smile is my favourite makeup …»

Arthur Miller skal ha sagt at det beste middelet mot hjertefeil er å skrive.
Det er kanskje derfor jeg skriver så mye.
Noen må snakke om det.
Noen må grine.
Noen gjør begge deler.
Jeg må skrive.
Jeg kaller det terapi, men akkurat nå innrømmer jeg at det er litt kjipt å være hjemme alene selv om det ikke kan måle seg med hvor kjipt det føles for henne.
Kjipt.
Det eneste ordet jeg kommer på.
Jeg er tom for ord.
Kjipt.
Jeg ble sittende å holde henne i hånden, kunne ikke finne på noe å si som ikke ville bli oppfattet som gnål før jeg omsider bestemte meg for å slippe løs denne primale urkraften som jeg tror finnes i de fleste mennesker.
Jeg vet ikke hvor mye hun har grini når hun har vært alene, men kan tenke meg at det er ganske ofte.
Jeg vet at det noen ganger kan være ganske fint å ha noen å grine sammen med.
– «Du», begynte jeg.
– «Skal du eller jeg begynne?»
– «Begynne med hva?»
– «Vi teller til tre», fortsatte jeg og visste at jeg ikke klarte å si så mye mer enn den påfølgende setningen.
– «Så gjør vi det sammen …»


Til Renate 1988-


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

5 comments

  1. Morten, du er den tøffeste fyren jeg vet om, du er faen ikke redd for noen verdens ting og du har et hjerte som er så svært at det er lett å skjønne at det av og til kan være litt tungt å bære det. Jeg når deg ikke til knæra men vit at jeg gjerne vil strekke meg høyt og langt for å hjelpe til med hva det enn måtte være.

    Anders
    – og visst faen sitter jeg og griner akkurat nå :(

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s