I Wanna Give You Devotion

Det får nesten bli som et spørsmål til meg selv i mine sosialantropologiske selvstudier, men jeg lurer på hva som får en fremmed jente til å sette seg ved siden av en fremmed fyr på t-banen når det er flusst av andre plasser i vogna?
Hmm.
Jeg ser kanskje ikke ut som verdens kuleste fyr, men der sitter jeg – minding my own – kikker ut av vinduet og har propper i ørene mens jeg tenkte på hun som jeg skulle treffe for en karrieresamtale, presset sammen knærne for at det skulle bli litt bedre plass selv om låret hennes var så tett mot mitt at jeg tenkte tanken på om hun var en av dem som betraktet dette som en god arena for tilnærmelser siden dette er noe så sjeldent som et sted hvor det går an å sette seg tett inntil et annet menneske uten at motivet gjøres kjent for alle.
Hmm.
Jeg så ut av vinduet og lot som om hun ikke eksisterte – minding my own, ikke sant – minuttene tikket mens vi satt ved siden av hverandre på en måte hvor hvem som helst ville stilt spørsmål om hvilken asosial og fjern type jeg må være som sitter der ved siden av henne med propper i ørene.

Minuttene hadde kanskje tikket i fem eller seks runder da hun prikket meg på armen.
Jeg dro ut proppene og så på henne.
Jeg sa «hei».
Mest som i en slags refleks.
Det er sånn jeg er.
– «Du», begynte hun.
– «Hva spiller du?»
– «Oj», nølte jeg.
– «Spiller jeg så høyt?»
– «Det går bra», smilte hun med et sånt smil som kanskje kan smelte det meste som lar seg smelte.
– «Hva spiller du?»
– «Akkurat nå har jeg kommet fram til en gammel godbit i en mix som jeg har satt sammen til et arrangement som jeg skal spille på», begynte jeg og gikk rett i den vanlige fella med å ikke gi korte og konsise svar.
– «Nomad».
– «Ahh», smilte hun.
– «Nomad …»
– «I wanna give you devotion», fortsatte jeg.
– «Den river skinn».
– «Det hører jeg», svarte hun og lot fingrene gli over skjermen på telefonen sin, tastet opp skjermlåsen før hun trykket på Spotify og søkte den opp.
– «Der», smilte hun.
– «Devotion».
– «Du må ta den lange versjonen», foreslå jeg og lente meg litt på siden for at jeg skulle se bedre på skjermen hennes og ikke for å legge hodet mitt mot hodet hennes.
– «Det er et parti på midten der som … ja det er det som får den til å rive litt ekstra, liksom …»
– «Jeg danser», fortsatte hun.
– «Ikke nå, men sånn ellers … jeg er danser, mener jeg … og da liker jeg å søke opp nye spor og finner dem på de rareste plasser … som nå».
Jeg nikket.
Jeg kom til å tenke på at jeg digger mennesker som ikke er redd for å ta initiativ til å by på seg selv og som er åpen i møte med fremmede mennesker. Samtidig kom jeg til å tenke på at jeg snart skulle gå av selv om jeg hadde lyst til å kjøre litt lenger.

Jeg kommer i snakk med mennesker på de merkeligste steder.
Noen får sine minutter.
Noen får mer.
Omstendigheter og tilfeldigheter.
Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men jeg har ganske lett for å komme i kontakt med nye folk som ender opp i denne ubestemmelige gruppen som jeg i ettertid ikke husker hvordan eller hvorfor vi kjenner hverandre, mennesker som bare dukker opp i forskjellige settinger, som nå, helt tilfeldig, folk som handler i butikker jeg pleier å handle i eller folk jeg treffer utenfor en bar eller naboen til verten på en fest som jeg treffer hvis jeg av en eller annen grunn føler for å komme meg videre.

Vi rakk å si ganske mye som ikke får bli med i denne teksten, før jeg valgte å avbryte med å si at jeg skulle av for å ikke komme for sent til et møte.
– «OK», smilte hun og vridde på bena sine for at det skulle bli enklere for meg å komme forbi uten at hun skulle bli tråkket på.
– «Takk for sangen».
– «Takk for praten», smilte jeg og trakk på skuldrene.
– «Jeg heter forresten Alba», fortsatte hun.
– «Morten», smilte jeg.
Pass for dørene.
Dørene lukkes.

Magical moments
Moments are magical
Star call, mystical, logical, lyrical
Magical moments are meant to be kept
Don’t erase them from your brain
I need to inject

Noen timer senere satt jeg på en benk i Spikersuppa og tenkte tilbake på karrieresamtalen med en papirflink og ganske stiv jente som egentlig ikke trengte annen hjelp enn å løsne litt på skuldrene og slippe seg litt løs. Praten ble avsluttet med noen av mine kunstneriske friheter, det er som regel de som pleier å funke.
Jeg spurte om hun danset.
– «Nei», nølte hun.
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «Jeg bare lurte», smilte jeg.
– «For all del», nølte hun.
– «Jeg sier jo ikke nei hvis noen skulle be meg opp til en dans».
– «Men du danser ikke når du er alene?»
– «Nei …»
Jeg fikk lyst til å gi henne en alternativ resept, sende henne en spilleliste fra Spotify eller noe.
Jeg kommer antageligvis ikke til å gjøre det.

Jeg var tidlig ute til en annen avtale med en kompis, for øvrig en av de som jeg ikke husker hvordan vi hadde blitt kjent, ikke at det spiller noen rolle, men bare som et apropos. Det ble litt senere enn noen av oss hadde sett for oss, men det er jo sånn det ofte blir med mennesker som liker å snakke med andre mennesker.
Det var flusst av ledige plasser i vogna på veien hjem.
Det satt en fremmed jente på en treseter.
Hun satt med propper i ørene og kikket ut av vinduet mens hodet hennes gikk opp og ned.
Jeg lurte på hva hun hørte på.
Jeg fikk lyst til å sette meg ved siden av henne, men klarte ikke å gjøre det, valgte toseteren på motsatt side og stappet proppene i ørene.
Play.



Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s