Stor og sterk?

Nesten som en fortsettelse på den provoserende og egosentriske teksten jeg skrev for noen dager siden.
Nesten.

Barn sier mye rart.
Barn lurer på mye.
Det er en del av det med å være barn.
Min yngste datter (14) bor mellom meg og moren hennes, vi har mange fine stunder sammen og hun kommer og går som hun vil.
Selvfølgelig.
Dette er hjemmet hennes.
Av og til setter jeg stor pris på at hun kommer uanmeldt.
Det skulle bare mangle.
Dette er hjemmet hennes.
Selv om hun har to hjem.
Men.
For det er jo alltid et «men», – mange barn sliter litt med å skjønne at foreldrene har hatt et liv før de selv kom til verden, en mamma eller en pappa har ikke hatt noe liv før barnet selv så dagens lys.
Pappa har vel aldri vært full.
Pappa har vel aldri danset på bordene.
Pappa har vel aldri vært festens midtpunkt.
Pappa har vel aldri hatt noen andre damer enn mamma.
Ehh, jo …
De som kjenner meg og mitt vet at jeg har vært med på en del kjipe ting i løpet av de siste årene, men summen av alt dette har fått fram en bedre Morten, en påstand som kanskje kan virke litt søkt, men sånn er det. Jeg sier ikke at jeg har funnet meg selv eller noe, blitt voksen eller noe, det skulle jo tatt seg ut, men jeg sier kanskje at jeg er i ferd med å bli en fyr som jeg hadde digget å være for lenge siden samtidig som jeg er i ferd med å bli en fyr som jeg kanskje er litt usikker på om datteren min digger, for å si det sånn.

Til poenget:
Jeg nevnte i en annen tekst for noen dager siden at jeg *kremt* ser etter en som kanskje kan strekke ut en hånd som jeg kan holde i og som inviterer til klemmer som varer litt lenger. Nå er jeg ikke desperat eller noe, jeg har det fint som jeg har det og vet heller ikke om jeg er klar for noe eller om det er noe å være klar for eller om jeg omsider har funnet henne, men greia er at jeg har en venninne som jeg ikke var klar over å ha som en som meldte seg på.
Vi er venner og hun skjønner hva jeg mener når jeg sier at kjærlighet ødelegger vennskap.
Det kan i hvert fall gjøre det.
Jeg kjenner mange.
Nok om det, og tilbake til poenget:
Hun får seg til å kalle meg sterk og sier at hun føler seg privilegert over at hun får lov til å se meg svak.
Kanskje en tilfeldighet.
Kanskje det kunne vært hvem som helst akkurat der og da.
Men det var det ikke.
Det var henne og nå er jeg litt redd igjen, ikke like redd som jeg skrev i en annen tekst for det er jo sånn at jeg skriver om det, som en form for terapi og for å få ut noen av de tingene som jeg av og til deler med en stubbe eller en stein på Nøklevann når jeg går tur alene. Det som skjedde i dag var at datteren min kom hjem på morgenkvisten, ikke så tidlig som et begrep som «morgenkvisten» kan virke som, klokka var kanskje elleve eller noe og hun kom hjem for å dusje og ta seg en blings etter at klassen hadde hatt utegym i skogen.
– «Hei», smilte jeg fra badet.
– «Er det du som kommer?»
Hun strålte som hun alltid gjør før hun kastet et blikk inn på sitt eget rom, rommet som bare er hennes og som jeg aldri låner bort til andre.
Selv ikke når jeg har vært full.
Selv ikke når jeg har danset på bordene.
Selv ikke når jeg har vært festens midtpunkt og det dukker opp andre damer.
Bortsett fra denne gangen.
Hun har større seng enn min egen.
Jeg ligger på nitti og hun har seng som kan slås ut og bli King Size og sånn passe stor for to som bare har lyst til å være nær hverandre uten å være så nær hverandre likevel. Jeg står i rollen som meg selv og vet at dette er den eneste rollen jeg kan stå i, men jeg skjønner at hun føler seg litt brydd og da sier jeg det som det er i det samme momentet som hun som ligger i hennes seng står opp og virker oppriktig glad for at de endelig kan få hilse på hverandre.
Alt vel.
Ingen dramatikk.
Men senere på kvelden ringte hun for å si noe som jeg er sikker på at hun ikke trengte å si men som bare var et påskudd for å snakke med meg.
– «Men pappa», begynte hun etter at vi hadde gjort oss ferdig med det som egentlig ikke betydde så mye og som i hvert fall ikke betyr noe for denne teksten.
– «Er det mulig å være så pen?»
Jeg vet ikke hva man kan svare på noe sånt så jeg svarte «ja» og trakk på skuldrene, en bevegelse som bare kommer i refleks selv om vi snakker i telefonen.
– «Hvor kommer hun fra?»
– «Ehh, hun er norsk …»
– «Ja», nølte hun.
– «Men sånn … hvordan har hun kommet inn … ja, til deg liksom?»
Wow.
Det var det første som slo meg.
Takk for den, liksom.
Pappa er kanskje ikke den seriøst kjekkeste gutten i gata, og nå har han besøk av en jente som kan oppfattes som en sjablong av drømmedama hvis det hadde vært sånn at jeg brukte sjablonger.
Noe som jeg aldri gjør.
– «Nei», nølte jeg og jobbet ganske hardt for å ikke virke usikker siden jeg sto i rollen som meg selv.
– «Jeg skal være enig i at hun er pen …»
Det var det jeg hadde å si.
Det var det eneste jeg kom på.
Jeg er en mann av få ord når det kommer til ting som handler om meg og mitt. Damebesøket satt ved siden av meg når vi snakket sammen i telefonen, hun er såpass smart at hun skjønte sammenhengen.
Nerd, ikke sant.
Jeg har kanskje en greie med nerdedamer.
– «Jeg vet hva du trenger», begynte hun når telefonsamtalen var avsluttet.
– «Du trenger en selvtillitsboost …»
– «Hva er det?»
– «Du gjør deg så jævlig liten», fortsatte hun.
– «Men du er det største og sterkeste mennesket jeg vet om …»

Noen ganger kan jeg være så naiv at jeg lurer på hvorfor det er krig i verden.
Noen ganger syns jeg det hadde vært fint hvis alle bare kunne være venner.
Verden er stor.
Verden har plass til alle.
Verden har i hvert fall plass til de som er villig til å dele på plassen.

Jeg vet om mange poeter som skriver om viktigheten av å ta det som det kommer.
Jeg vet om mange som bare lever og er til, også for flere enn seg selv.
Men.
For det er jo alltid et «men», – jeg lurer på hvorfor det er mulig å være redd for noe som er fint?
Jeg er redd for en smell.
Jeg er redd for morgendagen.
Jeg er ikke redd for at jeg ikke skal våkne eller noe sånt, eller at jeg våkner og skjønner at dette bare er en drøm for da kan jeg jo bare snu meg og sove videre.
Jeg har fri, ikke sant.
Jeg har en selvpålagt rehab.
Dette er virkelig.
Når man sier til seg selv at man drømmer, da er man våken.
Man tror vel aldri at man drømmer unntatt i det øyeblikket man våkner.
Og akkurat nå har jeg ikke så jævlig lyst til å våkne.
Jeg har lyst til å drømme i hundre år.
Akkurat som i eventyret.
– «Men du», spurte jeg etter en lang tenkepause. Det var kanskje mer som en kunstpause siden det var noe som jeg har hatt lyst til å si lenge uten at jeg har funnet den riktige anledningen til å si dette som egentlig ikke betyr en dritt for meg men som betyr bedre luft for andre:
– «Du er ti år eldre enn min eldste datter på sytten …»
– «Ja», smilte hun.
– «Og når begynte du å bry deg om sånt?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Jeg gir beng … men det kan jo være andre som bryr seg?»
– «Og så?»
– «Nei», nølte jeg og måtte nok en gang jobbe ganske hardt for å ikke virke usikker på mine egne replikker siden jeg sto i rollen som meg selv.
– «Du», fortsatte hun.
– «Kan vi ikke bare drite i akkurat det?»
– «Ehh … drite i det?»
– «Ja», smilte hun.
– «Vi driter i det».
Jeg er rigget sammen sånn at når noen sier at vi driter i det så driter vi i det.
Jeg er ganske enkel sånn.
Jeg har erfart at det ikke er så smart å henge med hodet når man sitter til halsen i dritt.

Av en eller annen merkelig grunn så fikk jeg lyst til å slenge på QUINCY JONES


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s