Da er det bare å la høsten komme

Jeg har en kompis som har etablert seg med en som på guttespråket kalles «postordredame», en fyr som er litt eldre enn meg og som selvfølgelig deler min oppfatning om at alder ikke er noe annet enn et tall som har utspring i en fødselsattest. De fant hverandre på en russisk kontaktannonsenettside og så ble det litt sånn fram og tilbake som det ofte blir før de bare hoppet ut i den virkelige verden. Elena er en av verdens flotteste jenter og de har et forhold som enkelte av de som ikke vet bedre sammenligner med noe av det som du kan lese i den berømte boken til Nabokov.
Jeg syns det er fint å oppleve hvor glade de er i hverandre og for hverandre.
De lever.
De blåser i hva andre tror og tenker for det finnes en del mennesker der ute som tror og tenker mye rart. De er begge klar over at det kan dukke opp noen utfordringer om en del år, når han ikke lenger er «der» mens hun fortsatt er «her», men så kan man jo ikke gå rundt og tenke på alle disse vissene og vassene heller.
Samme faen, er det ikke?
Ikke minst med tanke på at disse to gir uttrykk for å stå sterkere enn de fleste av de som tror og tenker mye rart og som paradoksalt nok forherliger sin egen YOLO-tilværelse.

Fordommer ligger i mange menneskers natur.
Dessverre.
Her om dagen fikk jeg høre det selv, – jeg var i Budapest og det kom en kveld hvor jeg ble stående å snakke litt for lenge med hun som jobber i baren før jeg omsider fant tilbake til lyset som sto og blafret i mørket med gnistrende øyne og skarpe rovdyrtenner.
Suggererende rytmer fylte lokalet.
Brumlebass og drivende komp.
Min gode venn Hans Petter som døde så alt for tidlig ville sagt at magneten hadde tiltrukket seg en del jern.
F = qv x B
Det var ikke sånn at jeg så antydning til håndgemeng, det begrenset seg til at hun viftet bort en fremmed hånd fra skulderen sin som hun fulgte opp med noen gloser som jeg ikke hørte på grunn av den kule musikken da han klebet seg inntil henne som fersk bæsj i kram snø. Nå skal det sies at jeg kjenner henne ganske godt og vet at hun klarer seg selv og at hun ønsker å klare seg selv, jeg sto fire meter fra henne før hun strakk hals og fyrte av et slengkyss i min retning.
Det vil si på meg.
Det traff.
Noen mennesker liker å bråke og jeg kan godt bråke med de som liker å bråke, men i denne settingen så visste jeg at hun ville rydde opp selv. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det er ganske artig å være tilskuer på sånne episoder, nesten som påfyll til mine sosialantropologiske selvstudier, men litt senere på kvelden kom han bort til oss og snakket så godt norsk at jeg var sikker på at han var norsk og det var han.
– «Og du», begynte han.
– «Er du faren hennes, kanskje?»
Jeg skulle til å si ja, alternativet var «onkel» eller «kollega» men det er liksom ikke like mye schwung over det når man har lyst til drepe debatten fra en dåre.
– «Dette er Morten», begynte hun og kikket opp på økonomistudenten som sto og svaiet foran henne i den stygge skjorta si.
– «Han er en av Norges rikeste menn og det er derfor jeg er sammen med han».
Jeg overrasket meg selv med å strekke ut hånda for å hilse på han før han rakk i si noe mer, lot han få vinne kampen om det faste håndtrykket og så ganske raskt at han ikke var så veldig begeistret for å se meg i det han slapp et smil som lignet på noe som Ivo Caprino kunne ha konstruert.
Han virket litt brydd, litt sitron i trynet liksom.
Jeg tror ikke jeg passet inn i planene hans.
– «Ikke nok med det», fortsatte hun.
– «Han har en jævlig deilig pikk».
Det var da jeg måtte snu meg og late som om jeg fikk øye på noe i den andre enden av lokalet, et ganske godt reservetriks når man ikke har noe å tørke bort fliret med.
– «Nei», nølte han.
– «Det var kanskje ikke sånn ment».
– «Det er greit», fortsatte hun.
– «Jeg får høre sånne kommentarer hele tiden».
Jeg snudde meg tidsnok til å se at han nikket.
– «Men du», fortsatte hun.
– «Nå syns jeg du skal gå så vi kan få lov til å være kjærester i fred».

Litt senere satt vi på en fortauskant og fylte på med litt nattmat.
Brosteinene i Budapest er nesten like fine som de som er i Praha.
Nesten.
Jeg spurte om hun ville at vi skulle snakke om det.
Hun sa nei.
Hun sa at det var ferdigsnakka.

Det er først når man begynner å måle avstand på gamle kart at man skjønner hvor nær man er hverandre i virkeligheten.

Jeg tror dette får bli den siste teksten rundt akkurat dette.
Dere som følger meg og mitt vet hva jeg mener.
Da er de bare å la høsten komme …

Jeg hadde forresten gleden av å hilse på noen hyggelige italienere på en av mine favorittsjapper, en gjeng som spilte i jazz-band og som minnet meg på at jeg skal bli jazzmusiker i mitt neste liv.
Her får du GABIN med «Slow Dancing»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

One comment

  1. «Det er først når man begynner å måle avstand på gamle kart at man skjønner hvor nær man er hverandre i virkeligheten» – for en utrolig flott setning, Morten <3

    Ønsker deg en fin og fargerik høst!

    Klem fra Lisbeth

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s