Redemption Song

Jeg har fått et par kommentarer om at bloggen min har sklidd litt ut i det siste, disse sidene som opprinnelig ble konstruert for å gi karrieretips med satiriske blikk mot arbeidslivet og krydret med liv og død og krig og fred og sånt. Av og til skriver jeg tekster om andre ting, og det har blitt såpass mange av dem at jeg har tenkt tanken på å sette opp en nettside til.
Men.
For det er jo alltid et «men» som jeg pleier å skyte inn der det måtte passe og som regel så passer det ganske ofte, – det gidder jeg ikke.
Det som kommer ut av meg kommer ut fra de samme stedene.
Jeg legger inn et aldri så lite «men» til, og det er fordi jeg også har fått noen kommentarer om at jeg er ganske god til å skrive om døden selv om det faktisk ikke er derfor jeg denne dagen fikk lyst til å skrive noen ord om kjærlighet, mest som en slags «oppfølger» og nevnt med visshet om at jeg avsluttet den forrige teksten min med en påstand om at den fikk bli den siste rundt denne aktuelle tematikken.

Vi har kjent hverandre en stund, men så skjedde det noe mens jeg lå nede i sommer.
Hun kom.
Hun var der.
Hun sa at jeg var en av de sterkeste menneskene hun visste om og fulgte opp med å si at hun følte seg privilegert over å få lov til å se meg svak.
Det var det, egentlig.
Det skal ikke så mye mer til.
Hun er her fortsatt.
Nå kan jeg oppsummere de siste to ukene med noe som andre bruker måneder på å finne ut av, alle disse tingene som handler om baksiden av denne fasaden som ikke ses før man har pusset tennene sammen, lagt seg sammen og våknet sammen, flydd sammen og bodd på fremmede steder sammen, gått oss bort sammen og havnet i bråk sammen og fått nye venner sammen.

Det kan muligens oppfattes som en aldri så liten digresjon, men jeg har til og med holdt håret hennes mens hun har hengt over doskåla og spydd som en gris etter at vi har vært på fylla sammen. Jeg vet ikke om mange kompiser som kan si det samme, ikke om å gå på fylla sammen men om dette med å få lov til å være med en jente på do når kroppen hennes kommer på vranga.

Jeg vet heller ikke om så mange som har fått henvendelse fra et bokforlag etter at forlagskonsulenter har snappet opp de siste tekstene mine og ønsker å gjøre noe mer ut av dem.
Wow, liksom.
Det siste er jeg litt usikker på siden dette er og skal være vår historie.
Nok om det.
Klokka hadde passert ti på kvelden når hun ringte på døra. Telefonsamtalen var avsluttet noen minutter før, en samtale som inneholdt veldig mye som jeg ikke husker og det er sikkert fordi jeg ikke ønsker å huske det bortsett fra at jeg husker at hun ikke sa noe om at hun var på vei hjem til meg. Hun sto der i svart strutteskjørt og svart jakke i gummistoff og ansiktet sminket svart som Pris i Blade Runner.
Genseren under var orange.
Kanskje den var gul.
Kanskje det finnes noen små detaljer som egentlig ikke betyr så mye for denne teksten selv om alt som jeg så i døråpningen denne kvelden betydde veldig mye for meg.

Dagen etter gikk vi tur i skogen.
Veldig sakte.
Veldig stille.
Det gikk veldig lang tid før jeg i det hele tatt la merke til at hun hadde lagt hånden sin i min, det var først når vi stanset for å se på noen ender som duppet i sivet.
Jeg spurte om hun ville bade.
– «Ikke nå», svarte hun kort.
– «Kanskje senere».
Det var da jeg kjente hvordan hun strammet håndtrykket sitt, to raske trykk som kanskje ikke teller som et kjærtegn, jeg skal ikke skryte på meg det, det var bare en greie som hvem som helst kunne gjort når de skulle trekke til seg armen min for å se på at armbånd som jeg fikk av en nonne i Praha.
Det var da jeg fikk meg til å si au.
– «Au?»
– «Det skjedde noe med hjertet mitt», svarte jeg kort.
– «Alvorlig?»
– «Det er det litt for tidlig å si noe om», nølte jeg.
– «Du tøyser?»
– «Ja …»
– «Fint», smilte hun.
– «Det er en bønnelenke», fortsatte jeg.
– «Den skal bringe lykke».

Noen dager senere var vi i Budapest og danset på sølvspeil. Det var da jeg la merke til at hun har en greie med at hun lukker øynene når hun danser, åpner dem bare av og til som for å sjekke om jeg er her og selvfølgelig er jeg her. Jeg er også «der» hvor jeg liker å se på henne når hun gjør sine ting, hun er penest når hun tror at ingen ser henne. Det er da bevegelsene hennes får karakter av en dans som om hun tar trinnene etter rytmer som det bare er hun som hører i hodet sitt.
Når hun merker at jeg ser på henne, blir hun forlegen.
Det kan til og med hende at hun rødmer litt.
Brune øyne som for mange år siden ble en kilde til ubehagelige misforståelser hos menn med onde hensikter.
Alle fregnene som dekker ansiktet.
Kaneldryss.
Hun sier at hun aldri har møtt noen som kan sitte så stille og betrakte noen så lenge som jeg kan. Jeg syns det hadde vært bedre hvis hun sa at det ikke var noen som hadde tilbrakt så mye tid med å betrakte henne, men jeg vet at det vil bli helt feil.
Det er jo summen av alle hennes opplevelser som har gjort henne til den hun er nå.
Det er jo det samme med meg.
Det er jo derfor vi har funnet fram til hverandre.

Jeg pleier å si at det er et godt tegn på at man har kommet langt i disse «meningen med livet-greiene» når man ikke trenger å bevise noe. Jeg trenger ikke en gang å få noen forsikringer, men nøyer meg med at hun akkurat nå ligger ved siden meg med en jevn og knapt hørbar pust.
Jeg pleier å si at en kvinne er som vakrest når hun sover eller når hun gråter.
Da er hun fullstendig fri.
Da er hun ærlig.
Det er først når verdens fineste menneske viser seg å bare være et menneske at hun blir enda finere.

Det er lenge siden jeg ga henne armbåndet som bringer lykke, – kanskje litt feil å si «lenge siden» i denne sammenheng, men jeg føler det nesten som en evighet selv om jeg ikke vet hvor lenge en evighet varer.
Jeg har ikke sett at hun har tatt det av seg noen gang og håper at hun aldri gjøre det.

Historien rundt kjærlighet er ikke så viktig, – det som er viktig er at man er i stand til å elske og det er kanskje det eneste glimtet vi får av evigheten.
– Helen Hayes

Jeg skal innrømme at jeg fremdeles har fjortisfølelser.
Jeg skal innrømme at det er litt skummelt.
Jeg skal innrømme at jeg føler meg som en vektløs skapning som bare svever rundt samtidig som jeg også må innrømme at jeg ikke lenger føler meg så svak.
Det er kanskje det som gjør det litt skummelt.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

3 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s