Who Are You?

Det hender at jeg i jobbsøkerkurs og enkelte foredrag trekker paralleller mellom rekrutteringskommunikasjon og kontaktannonser.
Noen syns det er rart.
Noen syns det er uhørt.
Jeg sier at det går ut på det samme når jeg viser til hvordan mennesker presenterer seg i forhold til en forhåndsdefinert målgruppe.
Søknadsdokumenter har en tendens til å være blablabla.
Selvskryt fra kandidater som møter seg selv i døra.
Ja, noen av dem møter meg, men du skjønner kanskje hva jeg mener. De lurer seg selv ved å fremstå som kvalifisert og ramser opp «nøkkelkvalifikasjoner» som i de fleste tilfeller ikke er noe annet enn synonymer til hva enkelte på den andre siden av ansettelsesprosessen får seg til å skrive i en dårlig stillingsannonse.

I dag har jeg snakket på en skole om disse tingene, fikk en hastetelefon fra en som lurte på om jeg kunne komme og si noen ord på en karrieresamling siden hun som egentlig skulle gjøre det hadde blitt syk. Nå – sett i ettertid – så vet jeg hvem hun er og da må jeg legge til at jeg finner det betenkelig at «veiledere» uten relevant arbeidserfaring fra det virkelige arbeidslivet får lov til å snakke om hva som venter der ute.
Nok om det.
Jeg kjørte min greie og den funker hver gang.
De fleste nikket.
De fleste kjente seg igjen.
De fleste fikk seg samtidig til å innrømme at de ikke drister seg til å kjøre på ved å presentere sine egne rytmer i stedet for å sitte og nynne med på de samme kjedelige sangene.
De tør ikke.
De frykter at de ikke «får» jobben …

Her om dagen fikk en en bonus fra en kontaktannonsenettside som jeg registrerte meg på for en stund siden, mest for å underbygge tematikken i nevnte jobbsøkerkurs og enkelte foredrag, – en greie som endte opp med noe helt annet, men det har ingen betydning for denne teksten. Det var en dude som fortalte at profilen min allokerte så mange treff og positive tilbakemeldinger at de ville oppgradere den for at jeg kunne se og svare og gjøre en rekke andre ting som antageligvis er mulig på sånne sider.
Jeg var en av de få utvalgte.
Jeg var «the chosen one».
OK.
Jeg gjorde det samme som jeg alltid gjør når jeg går ut.
Jeg går ut som meg selv.
Bilde og navn.
Noe annet syns jeg er dust.
Jeg logget meg inn og så at jeg plutselig hadde tilgang til disse damene som fortalte at de var «perfect match», data som underbygges av systemsvikt og som et resultat av kopiering av tall og symboler.

De fleste jentene skriver at de er veldig opptatt av å lage mat og trene, de skriver ikke bare at de «trener» men de ramser opp hele katalogen til det ene treningssenteret etter det andre, nesten som når nyutdannede jobbsøkere kopierer tekster fra studiekatalogen inn i søknadsdokumentene sine.
Jeg trigges ikke av sånt, jeg.
Det var nesten ingen som kunne fortelle noe fra sitt virkelige liv og veien de har gått og hvorfor de ville treffe meg eller skrive noe fra sin egen innside, det begrenset seg til pjatt selv om de hevdet at de var «spesielle», – nesten som jobbsøkere som forteller at de «ønsker å gjøre en forskjell» …
Grøss.
De fleste er oppatt av tall, som om det er viktig å være 171 cm høy eller veie 56 kilo.
Det var null poesi.
Det var null innlevelse.
Det var null hjerteføde.

Dette er for øvrig hva jeg skrev i min egen profil for å beskrive min drømmepartner, – for det er jo tydelig at det er det som er poenget.
Drømmepartner.
Det er et begrep som er like dust som «drømmejobb».

Jeg vil gjenkjenne «drømmepartneren» hvis hun dukker opp med sin særegne identitet og intellekt, men må innrømme at jeg har en greie med nerdedamer og emos og damer som står for noe og som står for noe fordi de har erfart hvordan det er å stå i det.
Jeg tror hun er slank, i hvert fall sånn passe, men hun er ikke medlem i treningsstudiomafiaen. Utseende er egentlig bare emballasje, men desto høyere krav til det som du har inni deg.
Jeg liker damer som er så trygge på seg selv at de klarer å sette pris på å bare være til, – også for andre enn bare seg selv. Alder er bare et tall som har utgangspunkt i en fødselsattest, så det bryr jeg meg ikke noe om.
Brune øyne er bonus.

Og så bilder, da.
Seriøst.
Det er som om jeg kunne fornemme tankemønsteret når de bladde seg gjennom det ene albumet etter det andre før de ender opp med tanken på at de tror de kjører safe med selfiepose.
Trist.
Jeg finner det lett å sammenligne det med dårlig rekrutteringskommunikasjon.
Det var et annet punkt hvor jeg skulle beskrive en «drømmedate» og da skrev jeg dette:

Vi sitter og skravler, – hvor som helst, egentlig. Av og til kan vi rett og slett bare holde kjeft og bare sitte ved siden av hverandre uten å si noe.
Nyte stillheten.
Og så kan vi ta noen øl.
Le.
Danse.
Se på stjernene og konkurrere om hvem av oss som tror vi kan flest stjernenavn. Vi krysser gater ved å bare tråkke på det hvite i fotgjengerfeltet før vi balanserer på fortauskanten uten at vi egentlig bryr oss så mye om hvor vi ender.

Jeg syns det er kjipt at vi har konstruert et samfunn hvor det er så få som tør å være seg selv og stå fram som seg selv i stedet for å forsøke å kopiere en mal som er utviklet av nisser som tjener pengene sine på å utforme maler.
Grøss.
Jeg syns det er like kjipt når jeg treffer sånne som hevder at de jobber med det samme som meg og som proklamerer viktigheten av å skille seg ut i et tøft marked ved å ramse opp en drøss med tåpelige eksempler.
Sorry, folkens.
Det handler ikke om det.
Det er tull og tøys.
Det er bare det at det ikke er så mange som tør å si det, for da forsvinner inntektsgrunnlaget deres.

Neste gang du skal søke på en jobb eller går ut på eget initiativ for å presentere deg for en forhåndsdefinert målgruppe som passer for deg og ditt, så bør du vite hvordan du skal presentere deg.
Sannheten svir.
Men for all del, arbeidslivet renner over at sånne som sitter der takket være de som av merkelige grunner får lov til å jobbe med rekruttering og som er mer opptatt av prosess og ikke resultat.
Akkurat som de som finner reserveløsning gjennom kontaktannonser.
Det går ut på det samme.
Det går som det går.
Hu hei, liksom …

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s