Måned: oktober 2016

Vi kan vel være venner, kan vi ikke?

Noen ganger tenker jeg at jeg syns det er litt rart at jeg kjenner en del folk som har tusen venner på Facebook.
Noen har til og med flere tusen.
Wow.
Det er ganske mye, men det har vel en sammenheng med hva som er deres hensikt med å være på en sånn arena, – for det er jo ofte det som er poenget:
Jeg «er» på Facebook.
De vet kanskje ikke hva de «er», men de er nå der og det er da noe.

Jeg får en del venneforespørsler fra folk som jeg treffer her og der og jeg treffer jo en del folk både her og der, men jeg trenger ikke å være venn med dem på Facebook for det.
Hvis du ønsker en profesjonell relasjon, så finner du meg på LinkedIn.
Det er sånn jeg sier det.
En venn er noe annet.
Mine venner på Facebook er mennesker som har en eller annen betydning for meg og mitt og som kan være noen som har gjort noe eller sagt noe eller bare vært til på en måte som har fått meg til å betrakte vedkommende som en Facebookvenn. Det trenger ikke være store greiene, vi har alle våre «greier» og det er jo bare du som vet hva som er din greie.
Noen ganger har jeg ryddet opp litt og fjernet noen.
Noen syns det er rart, men jeg er sikker på at du også har noen hybelkaniner.

Jeg har hundreogfemti venner på Facebook, men jeg tror ikke at jeg ville invitert alle sammen hjem til meg på fredagskvelden, for å si det sånn. Det har selvfølgelig en sammenheng med at jeg ikke har plass til hundreogfemti mennesker i leiligheten, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det hender at jeg tenker som så at noen av mine venner på Facebook er mennesker som jeg gjerne skulle sett litt oftere, men det er derfor jeg har dem på Facebook.
Noen tastetrykk så er vi «der» hvor vi ønsker å være.
Jeg fikk for øvrig en venneforespørsel fra en nabo som jeg har satt litt på vent, ikke naboen men venneforespørselen. Jeg vet hvor vedkommende bor og vet at jeg kan gå opp trappa og banke på døra hvis det skulle være noe spess.

Jeg kjenner mange som er Facebookvenn med eksisterende klassekompiser og arbeidskollegaer, noen er til og med Facebookvenn med sjefen sin.
Jeg syns det er rart, men som nevnt så har vi jo våre greier.
Lag en gruppe, da vel?
Litt paradoksalt å si det på den måten med tanke på hva som var den opprinnelige intensjonen til Facebook, men det er jo sånn det blir når ting tar litt av og vokser ut av sine proporsjoner.
Nok om det.
Jeg har lagt merke til at mange av de som har mange venner på Facebook – nevnt med visshet om definisjonen på «mange» er noe som er relativt individuelt – er mennesker som ikke pleier å legge ut noe særlig fra seg selv og sitt men de er ganske aktive på likertrykking og deling av noe som allerede er delt en del ganger i sin egen krets. Det er da det er lett å tenke tanken på at det kanskje er det som er hensikten med å ha så mange Facebookvenner som mulig så alle kan se at du liker ditt og datt med håp om at det som er ditt og datt er noe som får dere til fortsatt å være Facebookvenner.
Det er jo sånn det har blitt, er det ikke?
Det handler ikke om å være noe, men å fremstå som noe.

Jeg ble sittende å snakke med en dame i dag som ble litt overrasket over at jeg ikke hadde flere venner enn det som jeg har på Facebook. Vi hadde snakket litt om sosiale medier i forbindelse med et foredrag som jeg skal holde på seminaret hennes.
– «Du kjenner jo sykt mange mennesker».
– «Ja», svarte jeg.
– «Men hva har det med saken å gjøre?»
Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde en profesjonell profil på LinkedIn.
– «Trenger ikke det», smilte hun.
– «Jeg misbruker nok tid på Facebook».

Jeg kjenner for øvrig en del mennesker som fortsatt tror det er mulig å være privat på sosiale medier, det er for øvrig noe av tematikken på nevnte foredrag hvor enkelte i salen vil bli overrasket over hva «en som meg» kan finne ut om vedkommende. Men jeg sier det selv i de fleste fora som jeg frekventerer, – noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg på et annet sted hvor du vil få det mye bedre.
Spørsmålet som du må stille deg er om det er verdt det.
Jeg syns det er det.
Men det er fordi jeg er sånn som jeg er.

Jeg ble kjent med en jente for et par år siden som var rimelig aktiv på likertrykking og kommentering på noe av det som jeg kunne finne på å dele med mine Facebookvenner, deretter gikk det en evighet før vi begynte å se hverandre så ofte som hver dag, i hvert fall nesten, og dermed fikk likertrykking og kommentering en litt annen dimensjon, det ble liksom litt mer fysisk på en måte og noe som har fått meg til å tenke tanken på at jeg ikke lenger trenger å være venn med henne på Facebook.
Men.
For det er jo alltid et «men» som jeg pleier å si i de fleste settinger som jeg befinner meg i, – det kan kanskje bli oppfattet som litt rart siden det er så mange som oppfatter ditt eller datt på ulike måter uten at de egentlig skjønner hvordan eller hvorfor de oppfatter ting bortsett fra at de ønsker å vise at de oppfatter noe ved å trykke på en likerknapp.
Eller?

Jeg fikk for øvrig en melding fra en som jeg var Facebookvenn med for lenge siden, en som lurte på hvorfor jeg hadde fjernet henne som Facebookvenn. Jeg svarte at jeg ikke husket hvorfor vi i det hele tatt ble venner på Facebook, og deretter hørte jeg ikke noe mer og det er kanskje like så greit.

Uten sammenligning til teksten, men tør du klippe videolinken inn i statusfeltet ditt på Facebook med kommentaren «Always be prepared to be Rickrolled»?

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Kjære leser – I am Alive and Kicking

Noen tekster sitter lenger inne enn andre.
Når det er nevnt, så har jeg kanskje skrevet noen sånne tekster.
Skrevet?
Skrivd?
What ever.
Det er en stund siden jeg var i et møte med en forlagskonsulent i forbindelse med publisering av en ny bok, en berte som følger nettsidene mine og som spurte om vi skulle «finne på noe».
– «Ja», svarte jeg.
– «Vi kan godt finne på noe».
Jeg er jo en fyr som liker å finne på noe og gjøre morsomme ting, men nå befinner jeg meg i denne berømte tenkeboksen hvor jeg sitter med en tekst som handler om flere enn meg selv og hvor den andre parten har lyst til å slippe taket fra en historie som ikke er så hyggelig.
For å si det mildt.
– «Det vil jo komme for en dag …»
– «Vil det?»
– «Vil det ikke det?»
– «Ikke hvis du ikke vil det …»

Trenger man å fortelle alt?
Trenger andre å vite noe om deg som de ikke trenger å vite?
Klarer du å holde på en hemmelighet?
Kors på halsen?
Mor og far i døden?
Ti kniver i hjertet?
Det er ganske lenge siden jeg følte at jeg har kommet «dit» i livet hvor jeg sier til folk at dette er noe som jeg ikke trenger å vite, dette er noe som ikke handler om «oss» og dette er noe som jeg også sier i mitt daglige virke hvor jeg har en tendens til å få vite en del ting om mennesker som andre mennesker ikke får vite om og som de heller ikke har noe med. Når det er nevnt, så sier jeg samtidig at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg på et annet og det kan gjerne være noe som enkelte definerer som en hemmelighet hvor det nettopp er denne hemmeligheten som er avgjørende for at det i det hele tatt blir snakk om noe som man kan kalle «oss» – enten vi snakker arbeidsliv og karriere eller det som går i den store kategorien som man kan kalle liv og død og krig og fred og sånt.
Skjønner du?
Da må hemmeligheten ut og det er ikke lenger en hemmelighet.
Skjønner du?
Jeg skjønner det hvis du ikke skjønner det.

Jeg har skrevet noe som kalles «pilot», et utkast på seksti sider som handler om noen av disse tingene som dere som følger sidene mine kjenner fra før, historien er klar og den har jo fått balle på seg, for å si det sånn.
Nå skriver jeg mer.
Nå skriver jeg om alle disse tingene som ligger i mellom hvor jeg fyller på med karakterer og koloritter og disse tingene som skal få en bok til å bli bærekraftig.
Da kommer det kanskje ikke så mye på denne siden.
Kanskje.
Det er det tidlig å si noe om, siden det til stadighet dukker opp andre ting som fortjener noen ord og setninger.
Men da vet du det.
Da vet du hvorfor publiseringsfrekvensene mine kan drøye.
Da vet du at jeg skriver på andre ting i et annet format.
Det var vel bare det, egentlig.

Men.
For det er jo alltid et «men» som jeg pleier å si og skrive på de fleste stedene som jeg frekventerer, – jeg innrømmer at jeg tenker som så at denne forlagskonsulenten bare er et menneske som ønsker å tjene pengene sine og hvordan jeg selv – nesten som et slags surrealistisk paradoks – opplever hvordan skriving blir som terapi som også i dette tilfellet kanskje til og med kan være overførbar til bokens hovedperson som følger med på hva jeg skriver og som kanskje kommer til å bli den eneste som skal lese den.
Men da vet du det.
Da vet du som nevnt hvorfor publiseringsfrekvensene mine kan drøye.
Ikke noe mer enn det, egentlig.

Takk for at du leser.
Takk for at du av og til kommenterer.
Takk for at du lar deg provosere og reflektere.
Takk for alt, egentlig.
Den siste høres kanskje litt høytravende ut, men du skjønner kanskje hva jeg mener.

Du får SIMPLE MINDS – rent og strippet – «Alive and Kicking»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Motivasjon?

Jeg har holdt et motivasjonsforedrag i dag, en dustete greie som jeg egentlig ikke liker å gjøre, – jeg hadde glemt hele greia og det sier jo litt om hvor motivert jeg er for å gjøre sånne ting.
Jeg fikk en tekstmelding:
Skal vi ta en kaffe først?
Eller etter?

Jeg ble litt usikker på om det var før eller etter hva, men google kunne fortelle hvem som var avsenderen og da skjønte jeg at det var på tide å komme seg ut.

Det er ikke så veldig mange tiltaksarrangører jeg har respekt for, men dette var en av få som jeg kunne tenke meg å besøke.
– «Så», begynte jeg da jeg sto foran den forventningsfulle klassen.
– «Dere sliter litt med motivasjon?»
Nikk her og der.
En hånd i været.
– «Det stopper opp», forsøkte hun.
– «Jeg kommer i gang og … ja, så klarer jeg ikke fullføre … kommer ikke i mål, liksom?»
– «Du kommer ikke i mål?»
– «Nei».
– «Og hva er målet?»
– «Få en jobb, selvfølgelig …»
Ahh, tenkte jeg.
Selvfølgelig.
Det er jo derfor de sitter her.
De skal lære seg hvordan de skal bli gode jobbsøkere så de kan «få» en jobb. Jeg kom samtidig til å tenke på at det ikke er så lenge siden jeg leste et intervju med arbeidsministeren som ønsket flere tiltaksarrangører for å gi plass til arbeidsledige som trengte å fylle et hull på en CV.
Grøss.
– «Vet dere hva», fortsatte jeg.
– «Jeg har skikkelig problemer med å skjønne at det finnes folk som ikke finner motivasjon til sitt eget mål … vet dere hvorfor?»
Nikk her og der, sånne nikk som bekrefter at de sikkert kan tenke seg svaret men ønsker å høre det fra meg.
Ingen hender denne gangen.
– «Motivasjon er et begrep som har blitt ødelagt av sånne avdanka idrettsfolk som reiser fra firmafest til firmafest for å fortelle hvordan de følte det når de sto på pallen … det er bare piss, med andre ord».

Motivasjon er en greie som best kan defineres som kreftene og viljen som driver vår adferd. Det finnes en del mennesker som tjener pengene sine på å si at motivasjon handler om å gutse og stå på og kline til og gjerne gjøre litt mer enn det. Jeg syns at det meste bare er tull og tøys, og strekker den litt lenger ved å si at det ikke er håp for alle og at det ikke er alle som kan gjøre alt som andre vil at de skal gjøre. Jeg vet at det finnes en del mennesker der ute som syns at det er en påstand som høres ganske rå og brutal ut, men virkeligheten er faktisk ganske rå og brutal.

Det finnes noen som bruker motivasjonsbegrepet i sammenheng med mentale ferdigheter som defineres av selvtillit, viljestyrke, fokus og evne til å mestre stress på ulike arenaer.
Bullshit.
Det skal ikke ende opp som et maskespill hvor du tvinger deg inn i en rolle hvor du må gutse og stå på og kline til og gjerne gjøre litt mer enn det. Det er antageligvis flere grunner til at man har ulike «komfortsoner», og jeg innrømmer at jeg rett og slett er litt lei av sånne som forteller om viktigheten av å komme seg ut av denne. Dette har blitt et merkelig begrep som brukes flittig av salgstrenere og mentale trenere, mentorer og hva dem ikke får seg til å kalle seg, de som tar seg godt betalt for å få folk til å skjønne hvordan man tømmer et fullt vannglass ved å snu det på hodet.

Jeg er sikker på at det finnes flere enn meg som syns det er litt rart at det oppfattes som helt greit at man bør lære seg hvorfor det er viktig å sette ord på følelsene sine og kanskje få en eller annen diagnose, som om det er veldig viktig å forstå alle tankene som surrer rundt i topplokket og som får det til å rumle i tumlern men som egentlig ikke er noe annet enn en flaue fluktkommentarer som skal få alle til å nikke forståelsesfullt når du forteller at du skal gjøre noe som du gruer deg til eller ikke har lyst til. Det finnes til og med noen som tror at dette som handler om å utvide komfortsonen handler om å gjøre de tingene som du alltid har drømt om eller til og med perfeksjonere deg i noe som du har lyst til å bli god på.
Det er feil.
Det handler om å gjøre det motsatte.
Det handler om å utfordre deg selv i forsøk på å bli bedre kjent med dine begrensninger og forutsetninger og til og med komme så langt at du klarer å leve med dem, – det er faktisk mulig å komme langt og til og med litt lenger hvis man er villig til å gjøre seg kjent med baksiden og vite at denne baksiden er en del av deg.
Det handler ikke om å gjøre tåpelige ting for å synliggjøre seg selv.

Jeg rakk å si ganske mye, fokuserte selvfølgelig på de eneste tingene som betyr noe når man befinner seg på utsiden av arbeidslivet, presset inn i en tidsramme på femti minutter før jeg avsluttet med å si at det ikke handler om motivasjon i det hele tatt.
De som skjønner hva jeg mener, er de som jeg oppfatter som seriøse jobbsøkere.

Du får GROOVE ARMADA og RICHIE HAVENS med «Going Back to My Roots»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Synergi og balanse – eller mangel på sådan

Noe av det morsomste jeg gjør i jobben min er dette som handler om alle menneskene som jeg treffer.
Her og der.
Noe av det morsomste er inntrykkene og samtalene.
Respons.
Resultat.
Blikk og bevegelser.
Det er lenge siden jobben min var åtte til fire. Jeg jobber døgnet rundt samtidig som jeg kan si at jeg har fri døgnet rundt, som en glidende overgang og som et paradoksalt mantra for det endelige målet til de fleste menneskene jeg treffer, tanken på å jobbe med noe som ikke oppfattes som en jobb – eller «bare en jobb» som det dessverre er alt for mange som kaller det – og som gir en god balanse i livet.
Mennesker som har glemt å leve.
Mennesker som lever livene sine gjennom andre.
Mennesker som har satt seg selv på vent uten at de vet hva de venter på eller om det er noe å vente på.

I går kveld ble jeg sittende å se på «The Beach», en film som handler om det som veldig mange filmer handler om selv om bildene kan variere og som stiller spørsmålet om hvorfor det blir sånn og hvorfor det ikke funker. Svaret ligger i menneskets natur og det som begrenser videre ferd mot dette som de som av en eller annen grunn får lov til å snakke litt høyere enn alle andre kaller fremskritt. Mennesker med savn og søk etter noe annet, ikke nødvendigvis som en flukt – det er bare et konspiratorisk begrep – men savn og søk etter lek og moro. Si det høyt foran andre mennesker og de ler av deg, flirer deg opp i trynet før de snur ryggen til med håp om at det er respons som bekrefter seriøsitet for alle andre mens de i virkeligheten snur seg bort for å skjule et ansiktsuttrykk som innrømmer at du egentlig har rett.

Det er ikke så lenge siden jeg fikk spørsmålet om hva jeg selv hadde lyst til å finne på. Jeg kunne ikke finne på noe annet svar enn at jeg syns det var fint å bare sitte her.
Sammen.
Du og jeg.
– «Ja», smilte hun.
– «Det syns jeg, også … men sånn ellers?»
Jeg strakk meg etter vinglasset som var fylt med en dyprød fylde og smak av fine tretoner, krydder, vanilje, mørke frukter, jordsmonn og eksotisk trepreg.
Castillo Ygay Gran Reserva Especial.
Rioja.
– «Den er god i kveld», smilte jeg etter å ha tatt en slurk, snurret litt på glasset og tok en ny slurk før jeg satt glasset tilbake på bordet.
– «Men den tåler å lagres i en del år til …»

Man har kommet ganske langt i disse «meningen med livet-greiene» når man skjønner at man ikke har behov for å bevise noe. Det er akkurat det jeg sier til alle de flinke menneskene som jeg treffer som tvinger seg til å tro på sånne som tjener blodpengene sine på å fortelle deg hva som skal til.
Greia er at jeg har visst det lenge.
Jeg har visst det så langt jeg kan huske samtidig som jeg også har visst at livet dreier seg om omstendigheter og tilfeldigheter og ikke minst det som handler om begrensninger hvor sistnevnte er veldig tøff å innrømme for de fleste. Det er hverken politisk korrekt eller etisk eller rettferdig eller noe annet som man finner på å si i patetiske forsøk på å glatte over at den virkelige verden er litt tøffere enn man ønsker å tro.

Jeg traff en sånn «gründertype» i dag. Det er nesten så jeg spyr hver gang jeg hører om noen som kaller seg for det.
– «Hva gjør du?»
– «Nei», nølte han.
– «Akkurat nå gjør jeg ikke noe, og det er jo derfor jeg vil snakke med deg».
– «Hva skal vi snakke om?»
– «Nei …»
– «Hva har du gjort for noe, da?»
– «Nei … litt forskjellig … startet opp noe her og der og … ja, jeg er vel en sånn gründertype som er god på å starte opp ting … eller virksomheter … og så blir det en sånn … ja, nesten som en slags sirkel».
– «Du har ikke fått til noe særlig, med andre ord?»
– «Det er jo sånn det er å … ja, det er i hvert fall nesten sånn det er å være gründer, er det ikke?»
– «Legge fra seg mye dritt som andre skal rydde opp?»
– «Det … er vel å ta litt i …»
– «Er det?»

Jeg fortalte at jeg sammenligner veldig mange av de som definerer seg selv som en «gründer» med de som klistrer på seg en «bachelor» eller en «master», – det er bare et konstruert begrep som dekker fribilletten til et glitterbur og som kan gi dem en viss legitim tyngde når de sitter og sipper i fora som de tror det er smart å vise seg fram i mens de snakker om viktigheten av hardt arbeid og mye slit.
Da vil du nå langt.
Bullshit.
Sannheten er at vi har konstruert et samfunn som domineres av folk som fryder seg over en utvikling som reduserer menneskets evner til å jobbe og som hiver seg på debattene om alle jobbene som forsvinner uten at de egentlig har peiling på hva de snakker om.

Vi forherliger de som jager etter mer tid men som ikke fyller tiden med annet enn tull og tøys og som til og med tar bilder av det, skryter av sånne som forteller med stump stolthet i stemmen at det er de som skal vise vei selv om det ikke spiller noen rolle at de ikke en gang vet hvor de skal.

Vi jobber mot målet om å tjene ganske bra, men bruker ikke pengene på noe annet enn å fylle garasjen med overfladisk forbruksmateriell for å imponere andre.

Nå skal det sies at dette er en «utvikling» som kommer sånne som meg til gode, vi som jobber som gråteputer og rompesparkere for mennesker som omsider forstår at alt sammen bare er dumt. Mennesker som må bli fortalt hva de skal spise og ikke spise, hvor mye de skal sove og drikke og ikke drikke og hvordan det skal se ut på kjøkkenet deres og hva de må gjøre når de tror at de ikke vet svaret på hva de må gjøre når det omsider går opp for dem at de faktisk må gjøre noe.
Grøss.

Du får CIGARETTES AFTER SEX med «Keep on Loving You»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.