Feil svar?

Jeg gikk på tur med en dame i dag, nesten som en «blind date», – jeg visste ikke så mye om henne bortsett fra uformell referanseskryt og det som hun fikk seg til å presentere i LinkedIn-profilen sin.
Det var egentlig ikke så mye.
Bildet var også feil.
Kanskje ikke «feil» men mer fra en annen tid, for å si det på den måten.
Alarm.
Alarm.
Hun var et resultat av en kildereferanse fra en som egentlig var mest interessert i å vise seg fram.
Se hvem jeg kjenner.
Vi snakket om et av mine rekrutteringsprosjekter hvor det var jeg som hadde foreslått denne søndagen siden det var så enkelt som den eneste dagen jeg hadde anledning til å treffe henne.
Litt sånn som Bjørnstjerne Bjørnson, liksom.
Jeg velger meg april.
Det var kanskje også fordi jeg ikke definerte henne som førstepri i en tid hvor jeg har sykt mye annet å holde på med i tillegg til at jeg oppfattet henne som litt på siden men likevel verdt å treffe.
Turen skulle jeg ta uansett.
Vi satt på en benk og så ned på Akerselva du gamle du grå, omringet av flotte høstfarger. Hun hadde nettopp svart på et spørsmål og virket litt urolig for at jeg ikke fulgte opp med en kommentar.
Det gikk fire sekunder.
Kanskje fem eller seks.
– «Var … var det feil svar?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Det er ikke noe som heter feil svar … men det svaret som du oppfatter som riktig er ikke det svaret som blir riktig for meg».
– «Hva … burde jeg ha svart?»
– «Du svarte på spørsmålet mitt og svarte det som du skulle svare».
– «Men … det var jo ikke riktig svar?»

For å være ærlig – og jeg er alltid ærlig – så innrømmer jeg at jeg aldri kommer til å la meg overraske over at det finnes så mange mennesker som er så redd for å bli oppfattet som noe annet enn hvem de virkelig er, de som ikke tør å si noe av falsk frykt for å si noe som kanskje kan bli oppfattet som feil og som er så sykelig opptatt av å fremstå som noe i stedet for å være noe. Og er det ikke rart, – hver gang diskusjonen dukker opp i ulike fagfora som jeg frekventerer, så kommer de som forsøker å bortforklare konstruksjonen av et samfunn som gjør det så forbanna vanskelig å være seg selv og tro på sine ting, en debatt som i de fleste tilfeller fyres opp av nissene som tjener pengene sine på sitt egendefinerte mandat til å fortelle andre hvordan de skal leve livene sine.
– «Så», begynte hun etter at det hadde blitt en liten pause mens hun fyrte opp en sigg.
– «Jeg blir ikke med videre?»
– «Nå har jeg truffet deg og blitt kjent med deg», svarte jeg.
– «Du blir feil til denne rollen men det betyr samtidig at du kan være helt riktig i forhold til en annen … alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv, vet du».

For å være ærlig – og jeg er som nevnt alltid ærlig – så innrømmer jeg også at jeg aldri kommer til å slutte å snakke om det og skrive om det og kanskje også irritere meg litt over det, til like stor forargelse for de som finner glede av å sitte på rævva og nynne med på de samme gamle sangene i stedet for å løsne på alle knutene og bevege kroppen etter sine egne rytmer.

PS:
Hvis du vet om en leder som er klar for nye utfordringer hos en av de største tekstilvaremerkene i verden, så hører jeg gjerne fra deg (LinkedIn).


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s