Vet du hva du betaler for?

Jeg traff en tidligere kollega på flyplassen i dag.
Lenge siden sist.
Ti år eller noe.
Tolv, kanskje.
Spiller ingen rolle, – vi ble sittende og skravle, kaffe og cookies, de er sykt gode de med lyse sjokoladebiter og sånn passe mellomting av å være litt seige og fortsatt knasende.

Ingen av oss skulle reise, – jeg skulle hente en kollega fra Praha og han hadde gjennomført to intervjuer med kandidater som ble oppfattet som «spot on» og «perfect match» fra et rekrutteringsselskap som for lengst har sett sine bedre dager.
Det siste var det jeg som sa.
– «De er ikke så gode, mener du?»
– «De har navnet sitt», svarte jeg.
– «Det er vel det som fortsatt allokerer business».
Han nikket.
– «Vi forsøker å finne en ny høvding», fortsatte han.
– «Det er derfor jeg sitter her, ikke sant … denne gangen presenterte de en fra Bergen og en fra Stockholm … ikke for det, jeg driter jo i hvor kandidatene kommer fra, men de klarer jo ikke å se hvem vi skal ansette, mennesket bak, mener jeg … de hevder at de ser vedkommende foran seg, men da bør de ta seg en tur til denne brillesjappa … Specsavers?»
– «Hvorfor kjører dere ikke rekrutteringsprosjektet selv?»
– «Godt spørsmål», nikket han.
– «Tror det skyldes noen linker mellom styret og HR … men jeg skal ta det opp i morgen, nå har vi faen meg holdt på i tre måneder og veit du hva, dette rekrutteringsselskapet sier at det er helt vanlig at prosessen kan strekke ut i tid … de har så grundige metoder, må vite … som om jeg bryr meg om hva de gjør bare de kommer opp med den ene personen vi skal ansette … vi har til og med betalt dem for at de skal starte arbeidet sitt og hvor sykt er ikke det?»
– «Oppstartshonorar», nikket jeg.
– «Ja, hva er egentlig greia med det?»
– «Det er egentlig ikke noe annet enn en form for forsikring om at dere skal binde dere til dem og ikke gå til noen andre rekrutteringsselskaper», svarte jeg og trakk på skuldrene.
– «Regner med at sluttprisen står i stil?»
– «Ja», sukket han.
– «Tretti prosent av den ansattes bruttolønn … det er helt spinnvilt, men som nevnt så er det noen linker mellom styret og HR og … ja, jeg høres sikkert litt oppgitt ut, men de får holde på … veit ikke hvor lenge jeg gidder å være her selv».

Jeg nevner i en rekke tekster og i de fleste fora som jeg frekventerer at det kan være lurt å holde seg unna rekrutteringsselskaper som legger ut om sin lange historie som egentlig ikke handler om annet enn de som i sin tid «var» historien og som er borte for lengst, etterfulgt av «prosesser» og «metoder» og hva dem ikke får seg til å si for å få lov til å holde på med det som de holder på med, begrenset til stillingspublisering på Finn hvor de benytter anledningen til å markedsføre seg selv og egen fortreffelighet med kvalitetssikrede verktøy og tester som skal garantere et arbeid som i virkeligheten ikke er noe annet enn tastetrykk fra nyutdannede masterspirer uten fnugg av forretningsforståelse der de sitter og leter etter ord i egen CV-base.
Piece of cake.
Hvem som helst kan gjøre det.
Hvem som helst.
Det er bare det at «hvem som helst» ikke skjønner bæret av god rekrutteringskommunikasjon.
– «Tester», nikket han.
– «Hva faen er det?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Hva faen er vel det … de får en kandidat til å fortelle om seg selv og sitt ved å krysse av noen rubrikker og så får de ut en rapport som beskriver hvordan vedkommende er … kan du tenke deg … det er vel egentlig ikke noe annet enn et vedlegg som skal forsvare den feite fakturaen deres».
– «Kunne ikke sagt det bedre selv», smilte han.
– «Da skjønner jeg ikke hvorfor du ikke sier det?»
– «Nei, du kan så si …»

Og er det ikke rart, – hver gang jeg viser at jeg jobber med spennende prosjekter ved å legge ut kildeforespørsler på LinkedIn og et par andre fora så renner det inn med henvendelser fra rekrutteringsselskaper som hevder at de kan hjelpe meg. Når jeg spør hvordan de kan hjelpe meg, så kommer hele historien om «prosesser» og «metoder» og en stor CV-base som er fylt med gammel moro.
Og dette skal de ha penger for.
Sorry, folkens.
– «Tretti prosent av vedkommendes brutto årslønn», fortsatte jeg.
– «Det blir noen kroner, det?»
– «Helt sykt», nikket han.
– «Du vet med andre ord ikke hva dere betaler for?»
– «Nei …»

Jeg kan ikke forestille meg noe mer tåpelig enn de som fakturerer rekrutteringsprosjektene sine etter hvor vedkommende skal plasseres på organisasjonskartet. Det er ikke vanskeligere å finne riktig leder enn riktig systemprogrammerer eller regnskapsfører eller et annet menneske som de savner i sin bedrift, – denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
Mitt første spørsmål til nye kunder er hvorfor de ikke gjør det selv.
Da blir det som regel stille.
Deretter forteller jeg hvordan de kan gjøre det selv og hvorfor.
Da vil de treffe meg.

Folkens, – verden blir et bedre sted å være når man køler på med litt funk.
Du får BLACKNUSS ALLSTARS med «It Should Have Been You»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s