Vi kan vel være venner, kan vi ikke?

Noen ganger tenker jeg at jeg syns det er litt rart at jeg kjenner en del folk som har tusen venner på Facebook.
Noen har til og med flere tusen.
Wow.
Det er ganske mye, men det har vel en sammenheng med hva som er deres hensikt med å være på en sånn arena, – for det er jo ofte det som er poenget:
Jeg «er» på Facebook.
De vet kanskje ikke hva de «er», men de er nå der og det er da noe.

Jeg får en del venneforespørsler fra folk som jeg treffer her og der og jeg treffer jo en del folk både her og der, men jeg trenger ikke å være venn med dem på Facebook for det.
Hvis du ønsker en profesjonell relasjon, så finner du meg på LinkedIn.
Det er sånn jeg sier det.
En venn er noe annet.
Mine venner på Facebook er mennesker som har en eller annen betydning for meg og mitt og som kan være noen som har gjort noe eller sagt noe eller bare vært til på en måte som har fått meg til å betrakte vedkommende som en Facebookvenn. Det trenger ikke være store greiene, vi har alle våre «greier» og det er jo bare du som vet hva som er din greie.
Noen ganger har jeg ryddet opp litt og fjernet noen.
Noen syns det er rart, men jeg er sikker på at du også har noen hybelkaniner.

Jeg har hundreogfemti venner på Facebook, men jeg tror ikke at jeg ville invitert alle sammen hjem til meg på fredagskvelden, for å si det sånn. Det har selvfølgelig en sammenheng med at jeg ikke har plass til hundreogfemti mennesker i leiligheten, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det hender at jeg tenker som så at noen av mine venner på Facebook er mennesker som jeg gjerne skulle sett litt oftere, men det er derfor jeg har dem på Facebook.
Noen tastetrykk så er vi «der» hvor vi ønsker å være.
Jeg fikk for øvrig en venneforespørsel fra en nabo som jeg har satt litt på vent, ikke naboen men venneforespørselen. Jeg vet hvor vedkommende bor og vet at jeg kan gå opp trappa og banke på døra hvis det skulle være noe spess.

Jeg kjenner mange som er Facebookvenn med eksisterende klassekompiser og arbeidskollegaer, noen er til og med Facebookvenn med sjefen sin.
Jeg syns det er rart, men som nevnt så har vi jo våre greier.
Lag en gruppe, da vel?
Litt paradoksalt å si det på den måten med tanke på hva som var den opprinnelige intensjonen til Facebook, men det er jo sånn det blir når ting tar litt av og vokser ut av sine proporsjoner.
Nok om det.
Jeg har lagt merke til at mange av de som har mange venner på Facebook – nevnt med visshet om definisjonen på «mange» er noe som er relativt individuelt – er mennesker som ikke pleier å legge ut noe særlig fra seg selv og sitt men de er ganske aktive på likertrykking og deling av noe som allerede er delt en del ganger i sin egen krets. Det er da det er lett å tenke tanken på at det kanskje er det som er hensikten med å ha så mange Facebookvenner som mulig så alle kan se at du liker ditt og datt med håp om at det som er ditt og datt er noe som får dere til fortsatt å være Facebookvenner.
Det er jo sånn det har blitt, er det ikke?
Det handler ikke om å være noe, men å fremstå som noe.

Jeg ble sittende å snakke med en dame i dag som ble litt overrasket over at jeg ikke hadde flere venner enn det som jeg har på Facebook. Vi hadde snakket litt om sosiale medier i forbindelse med et foredrag som jeg skal holde på seminaret hennes.
– «Du kjenner jo sykt mange mennesker».
– «Ja», svarte jeg.
– «Men hva har det med saken å gjøre?»
Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde en profesjonell profil på LinkedIn.
– «Trenger ikke det», smilte hun.
– «Jeg misbruker nok tid på Facebook».

Jeg kjenner for øvrig en del mennesker som fortsatt tror det er mulig å være privat på sosiale medier, det er for øvrig noe av tematikken på nevnte foredrag hvor enkelte i salen vil bli overrasket over hva «en som meg» kan finne ut om vedkommende. Men jeg sier det selv i de fleste fora som jeg frekventerer, – noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg på et annet sted hvor du vil få det mye bedre.
Spørsmålet som du må stille deg er om det er verdt det.
Jeg syns det er det.
Men det er fordi jeg er sånn som jeg er.

Jeg ble kjent med en jente for et par år siden som var rimelig aktiv på likertrykking og kommentering på noe av det som jeg kunne finne på å dele med mine Facebookvenner, deretter gikk det en evighet før vi begynte å se hverandre så ofte som hver dag, i hvert fall nesten, og dermed fikk likertrykking og kommentering en litt annen dimensjon, det ble liksom litt mer fysisk på en måte og noe som har fått meg til å tenke tanken på at jeg ikke lenger trenger å være venn med henne på Facebook.
Men.
For det er jo alltid et «men» som jeg pleier å si i de fleste settinger som jeg befinner meg i, – det kan kanskje bli oppfattet som litt rart siden det er så mange som oppfatter ditt eller datt på ulike måter uten at de egentlig skjønner hvordan eller hvorfor de oppfatter ting bortsett fra at de ønsker å vise at de oppfatter noe ved å trykke på en likerknapp.
Eller?

Jeg fikk for øvrig en melding fra en som jeg var Facebookvenn med for lenge siden, en som lurte på hvorfor jeg hadde fjernet henne som Facebookvenn. Jeg svarte at jeg ikke husket hvorfor vi i det hele tatt ble venner på Facebook, og deretter hørte jeg ikke noe mer og det er kanskje like så greit.

Uten sammenligning til teksten, men tør du klippe videolinken inn i statusfeltet ditt på Facebook med kommentaren «Always be prepared to be Rickrolled»?

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s