Måned: februar 2017

Der

Jeg snakket med en dame her om dagen som lurte på hva jeg mente når jeg snakket om å være «der», som om hun stilte seg fullstendig uforstående til opplevelser som ikke kan beskrives med ord eller bilder.
Jeg tror det er et av mine favorittbegreper.
Det å være «der».
Det er beskrivelsen av denne «greia» når alt bare er fint, liksom.
Det er ikke sånn at jeg er «der» hele tiden og det er heller ikke sånn at det skal være noe mål i seg selv, men når man føler at man virkelig er «der» så skjønner man at dette er noe av det beste som det er mulig å oppleve.
Jeg vet ikke om det finnes noe annet ord.
Jeg kommer ikke på noen, – en eller annen kan kanskje foreslå «sjelefred» og andre høytravende ord som jeg oppfatter som litt platte. Jeg vet om noen som trekker fram beskrivelsen av siggen når de har hatt sex og noen som sammenligner det med å være «høy», – nevnt med vissheten om at vi alle har våre forskjellige greier med hvordan og hva som får oss til å føles oss høye.

Dette var en dame som beskriver seg selv som «karrierebevisst» og «målrettet» og som får seg til å bruke disse adjektivene som nøkkelkvalifikasjoner på en CV.
Kan du tenke deg.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg snakket med henne, men det var kanskje fordi hun er søsteren til en kamerat av meg og som hadde kommet «dit» hvor hun følte at hun måtte få noen nye innspill.
Jeg hadde null og niks.
Jeg snakket ikke språket hennes og ble sittende og lure på hvordan jeg skulle oversette oppfattelsen av mennesker som lever for den neste opplevelsen.
Setninger som ikke finnes på Google translate.
Veier som ikke vises på kartene du bruker når du sjekker inn på Facebook.
Jeg er fristet til å bruke en beskrivelse som jeg bruker ganske ofte når jeg snakker med sånne som har rota bort mesteparten av livet sitt i lesesaler og på studentkroer og presenterer seg som høyt utdannet når de ikke skjønner at de ikke blir vurdert som kvalifisert av de som skjønner hva rekruttering egentlig handler om:
Lyset er på, men det er ingen hjemme.

Det gikk ikke så lang tid før hun begynte å grine.
Det var da jeg skjønte hvor hun var.
Hun var «der».
Jeg sa at hun skulle kjenne på følelsen, fulgte opp med å spørre om hun syns det var fint å være der hvor hun var eller om hun hadde lyst til å komme seg til et annet sted hvor meningen med å være «der» blir oppfattet som noe fint og som til og med kan få deg til å grine fordi det er så jævlig fint.
Det var da vi begynte å snakke sammen.
Det var da jeg fikk noen sånne ekle psykologvibber, men jeg har med tiden lært meg noen teknikker for å bli kvitt noe av det tullet der, teknikker som er så enkle som det går an å være fordi det er noe som bare er der og som kommer av seg selv.
Jeg er født sånn.
Jeg er sikker på at du også er født sånn, hvis du tenker ordentlig etter og kjenner på følelsene dine og gir litt beng i hvordan du tror at du ser ut eller oppfattes fra alle andre.

Jeg kan være «der» når du er «her».
Det er det som er så fint.
Det er da vi kan sitte og vinke til hverandre og føle at vi har det fint på hver vår side.

Jeg gir deg LONDON GRAMMAR med «Strong»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det ut tekster som handler om noe helt annet.
Som denne …