Måned: mars 2017

Account Manager og lignende ræl

Akkurat i dette øyeblikket sitter det veldig mange mennesker rundt omkring i verden og tenker på hvor smarte de er som klarer å finne på ting som kødder med folk. De kalles selgere og markedsførere, informasjonskonsulenter og en drøss med andre titler som de gjemmer seg bak i sin iver etter å tjene blodpengene sine.
Account Manager tar kaka.
De som konkurrerer med andre æka’nt mænædjørs om å være best i salgskonkurranser og møtebookerkonkurranser og annet tøys. Og apropos møtebooker, – det har jo blitt en egen yrkesgruppe det, også.
Kan nesten ikke forestille meg en mer patetisk yrkesgruppe.
Bortsett fra nyutdannede i HR, men de teller ikke her.
De som vil gjøre en forskjell og sånt, vet du.

Du skal ikke så langt tilbake i tid før det var du som måtte innhente informasjon og selv finne ut hvor du skulle finne den, det var ditt eget ansvar å vite hva du hadde behov for og hva du klarte deg fint uten og som regel hadde man ikke behov for så mye siden man klarte seg jævlig fint uten. Det hender at det fortsatt er noen av dem som når fram på telefonen min, noen ganger syns jeg det er morsomt å kødde med dem hvis jeg har noen minutter til overs. Jeg er ikke blant dem som pleier å ta med meg telefonen på dass, men før i dag så hadde det seg sånn at jeg faktisk gjorde det og Martine fra en eller annen mobiloperatør fikk antageligvis noe å snakke om i lunsjpausen sin med mindre hun mistet matlysten.

De fleste av disse menneskene sitter der i fullt alvor og tenker på hva de skal finne på for å overtale noen til å være med på ett eller annet faenskap.
Kan du tenke deg.
De sitter i møter og lager plan og stategi, en eller annen nisse skriver noe på en tavle. Og er det ikke rart hvor jævlig hjelpsomme de forsøker å fremstå når de ringer deg?
De har jo vært på kurs, må vite.
Visste du at mange av de som ringer til deg sitter der og ser på seg selv i speilet?
De har speil ved siden av skjermen sin for å minne seg selv på at de skal smile når de snakker til deg.
Hvis jeg noen gang skulle finne på å lage kødd for noen på den samme måten som disse folka her, så hadde jeg for faen ikke sett meg sjøl i speilet og det er nesten så disse folka skal ha kred for å ha baller til å gjøre det. Nå har jeg ikke for vane å se på meg selv i speilet så ofte siden jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet åssen jeg ser ut, men det betyr ikke så mye for denne teksten.
De må gå på kurs for å lære seg å smile.
De må gå på kurs for å vite hva de skal forsøke å prakke på andre.
Salgstrenere, folkens.
Er det mulig, liksom.
Det finnes noen som jobber som salgstrenere som skal få andre til å bli enda bedre enn best og helst enda bedre enn det, de påstår at de kan lære andre hvordan de virkelig skal ta rotta på flinke folk og bli the number one. Overraskende mange av dem er avdanka idrettsfolk, sånne som egentlig aldri presterte noe særlig i sporter som de har digga siden de var små og aldri gjort så veldig mye annet enn å digge seg sjøl i denne sporten. Jeg syns det er ganske ufattelig at man ikke blir verdensmester når man får lov til å holde på sånn, men det får også bli en annen sak.

Jeg nevnte nyutdannede i HR og hvordan de ikke teller i min verden, – akkurat i dette øyeblikket så ser jeg at det er en av dem som har sendt meg en mail som skal minne meg på at hun har sendt meg en mail før i dag. Jeg er sannelig ikke sikker på hvem som er værst, de jeg nevner lenger opp eller en HR-spire som rotter seg sammen med venninnen sin i Marked for å masseprodusere søppel som skal informere eller aller helst selge noe som de tror er sant om seg selv og sitt for det er noe de har hørt på seminar og julebord eller funnet på selv i kreativt samvær mens de slurper latte i de høye barstolene nederst i kantina eller kanskje det var noe de hørte mellom alt det andre når de var på rekvisitarommet og sugde en kjekkas fra salgsavdelingen.
Grøss.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Funny how time flies when you’re having fun

Jeg fikk spørsmål fra en tidligere kollega her om dagen om når jeg skulle fortsette med blogg.
– «Jeg vet ikke», svarte jeg kort.
– «Jeg har så mye annet».
Jeg kan ikke akkurat si at jeg jobber meg ihjel om dagen, – jeg driver med helt andre ting og det er noe som jeg tror de fleste mennesker kan ha godt av.
Gjøre noe annet.
Få ny luft i ansiktet.
Jeg har reist hit og dit, holdt noen foredrag på forskjellige steder.
Møtt spennende folk.
Flinke folk.
Jeg har skrevet et par bøker.
Jeg har lært meg et nytt språk.
I hvert fall nesten.
Jeg har fått en del nye venner.
Jeg har fått ny kjæreste.
Sånne ting.
Jeg har gjort ganske mange ting som jeg er sikker på at en eller annen som får seg til å fremme en påstand om at han eller hun jobber med det samme som meg oppfatter som noe som lager et hull i CV.
Jeg har ikke vært «aktiv».
Jeg har gått glipp av noe.
Har jeg det?
Nei.
Jeg har ikke gått glipp av en dritt.
Det finnes nemlig en god del mennesker som tror at man skal være «på» hele tiden, fra måned til måned hvis man skal følge webcruiter og en del ande søplesystemer, – man kan jo ikke bare dasse rundt på den måten som jeg har gjort.
Eller?
Selvfølgelig kan man det.
Det handler om noe så enkelt som å kunne fortelle hva man har gjort og hva det har gitt.
Som alt annet.
Når jeg dasser rundt som jeg gjør så treffer jeg selvfølgelig folk som skjønner hva jeg kan og som begynner å dele sin fortvilelse om hull i CV og utfordringene med hva de skal si hvis noen spør og annet tull og tøys.
Ehh, tull og tøys?
Yepsi.
Selv om du ikke er i jobb, så er du fremdeles økonom eller rørlegger eller systemprogrammerer eller hva du mener at du bør definere deg som. Du er definitivt ikke «in between jobs» eller «actively seeking new opportunites» eller annet ræl. Hvis du tilhører skokken som går på jobbsøkerkurs i regi av NAV, så er det noe som jeg hadde holdt kjeft om hvis jeg var deg.

Den samme dama som spurte om når jeg skulle fortsette med blogg spurte om når jeg hadde tenkt å komme tilbake til det som jeg egentlig driver med, et spørsmål som fikk meg til å stille spørsmål tilbake om hun mente rekrutteringsdelen av meg eller karriereveilederdelen av meg eller kanskje begge.
– «Begge», smilte hun.
– «Nja», smilte jeg tilbake.
– «Nå skal det sies at jeg ansatte en markedssjef i forrige uke og en personalsjef for to måneder siden, så jeg ligger ikke på latsiden selv om dette er kjente folk som gikk rett inn hos kjente kunder».
Det er sånn det går når man vet hva man driver med og sover godt om natten.
Sånn schmack-schmack, liksom.

Jeg skal kjøre to jobbsøkerkurs i sommer og det er det jeg vet.
Sommerkampus.
Like moro hvert år og dette er fjerde året.
Femte?
Nei, tror det er fjerde.
Spiller ingen rolle.
Anyways, – i dag hadde jeg faktisk sagt ja til en jente som ville ha en prat, kanskje mest fordi hun refererte til en samtale med en som jeg liker og selvfølgelig fordi jeg hadde tid. Jeg spurte hva hun ville snakke om, om det var rekrutteringsdelen av meg eller karriereveilederdelen eller kanskje begge, og da sa hun at hun ville snakke med rekrutteringsdelen av meg siden hun var ganske klar på karrieren sin.
Greit nok.
Greit for meg.

Jeg tror hun ble litt overrasket over at jeg sa at jeg ikke ønsket meg hverken CV eller attester eller noe annet da hun sa at hun skulle sende det på mail, jeg sa at jeg bare ville treffe henne og la til at jeg kunne gløtte på en CV hvis treffet ga meg gode vibber.
Det var da hun sa det.
Hun sa at hun hadde en god CV og da var jeg selvfølgelig rask til å svare at det ikke finnes noe sånt som heter «god CV» før jeg la til at det er historiefortelleren og budskapsformidleren som jeg ville treffe.
Da ble det stille i den andre enden.
– «Vil du ikke ha CV?»
– «Hva skal jeg med den?»
– «Nei», nølte hun.
– «Alle spør jo etter en CV?»
– «Jeg spør ikke etter en CV», svarte jeg og trakk på skuldrene, vet ikke hvorfor jeg gjorde akkurat det siden vi snakket i telefonen, men det har kanskje noe med min egen innlevelse å gjøre eller noe sånt.
Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at jeg vil ha gode vibber og det er ikke så ofte jeg får gode vibber av å lese søknadsdokumenter.

Det finnes en drøss med mennesker som tror at jeg har lomma full av ledige jobber, men det er bare pinglene i bemanningsbransjen som liker å si at de har det for å fylle opp en CV-base som er det eneste salgsargumentet de klarer å servere i de tørre kundemøtene sine.
Jeg har fire kunder i Norge.
Det er ikke all verden, men det er fire kunder som allokerer nok rekrutteringsprosjekter i året for å danne grunnlaget for at jeg kan gjøre det som jeg liker best å gjøre. Når det er nevnt, så må jeg legge til at jeg har mange kunder i utlandet og det er det som åpner for en digg kombinasjon av business and pleasure.

Jeg fikk ingen vibber i møtet med henne.
Jeg fikk i hvert fall ingen gode vibber, sånne vibber som gjør at man tar litt av og skjønner at dette er et menneske som passer inn her eller der eller får lyst til å dele med nettverket.
Hun var ganske tom og klinisk og ga inntrykk av at hun savnet støttedokumentene sine.
Jeg liker ikke sånne, jeg.

Folkens, – hvis du ikke klarer å formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan brukes til, så bør du definitivt forandre jobbsøkerstrategien din.
Du har en jobb å gjøre.
Søknadsdokumenter snakker ikke for seg selv, – det fantes kanskje en tid hvor de gjorde det men det var før det fantes så mange virksomheter der ute som fant ut at de kunne tjene blodpengene sine på å fortelle jobbsøkere hvordan de skal skrive dem.
De er klin like.
De er like blanke.
De klarer ikke å gi inntrykket som presenterer et menneske som skaper vibber hos den eneste personen i hele verden som kan avgjøre om dette ser bra ut eller ikke, den som skal ansette noen her og nå og som ser etter en som har noe som du mener at du har. Det er like dumt som når virksomheter tror at de skaper vibber med å kjøpe kred gjennom GPTW og spenstige forsøk på å fremstså som noe annet enn det som de virkelig er gjennom noe som de tror er «employer branding».
Grøss.

Jobbsøk er enkelt.
Hvis du slutter å lese karrieresider på nettet og slutter å legge deg på ryggen for «rekrutteringskonsulentene» som kåter seg opp med en sjablong som er utarbeidet fra et referat i møte med en burugle fra HR og en papegøye fra Innkjøp, så skjønner du hva jeg mener.
Ansettelse av riktige folk er like enkelt.
Gjør det selv så blir det gjort ordentlig.
Begge deler handler om en ting, og det er historiefortelling.

Nå skal jeg gå tilbake til det som jeg egentlig holder på med.
Vet ikke hvor lenge jeg holder på.
Nå skal du gå tilbake til det som du egentlig holdt på med, også.
Vet ikke hva det er, men det vet forhåpentligvis du.

– og så fikk jeg lyst til å gi deg litt NATTY BONG med «Yellow»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.