Måned: april 2017

Til de som skal ut og møte veggen

Jeg har snakket med en fin gjeng som klargjører seg for overgangen mellom skole og arbeidsliv i dag, – disse tingene som jeg egentlig er litt lei av å snakke om men som jeg fikk lyst til å gjøre siden det var en greie som er initiert fra en venn. Jeg blir like skremt hver gang over hvordan de har fått halsen stappet full av svada fra skolens egne karriereveiledere og rådgivere og hva de ikke liker å kaller seg.
Grøss.
Det dreier seg stort sett om gammel moro med søknadsdokumenter som underbygger skolens egen påtatte fortreffelighet, aktivitetspress og nettverk og alle disse andre tingene som flytter fokus fra dem selv.
Og LinkedIn.
Ready for new opportunities, liksom?
Ha, det er jo bare så 2012.
LOL.

Jobbsøk er enkelt.
Sett deg ned i en stille og rolig krok og se på livet rundt deg, se om du klarer å skille det som du ikke liker fra det som du liker. Finn dine egne ord og ikke tenk på at det finnes folk som ikke skjønner en dritt av hva sier, – de skal du holde deg langt unna likevel og jo flere folk du holder på avstand desto lettere blir det å skru seg inn der hvor du virkelig passer.
Gå alene.
Stol på deg selv.
Hvis du liker å synge og danse foran vennene dine, så vær klar over at de smiler til deg uansett hvordan du oppfører deg. Med andre ord, – venner er ikke verdt en dritt når du er jobbsøker med mindre du trenger tåpelig trøst eller en kjapp en.
Gå uten kart.
Husk at gamle kart ikke rimer med et landskap i endring.
Se på fargene.
Det som var hvitt for noen måneder siden, er antageligvis grønt i dag.

Når det går opp for deg at ingen vil ansette deg, så skal du gå videre.
Du skal i hvert fall ikke gå tilbake til lesesalen.
Du skal heller ikke sutre i mediene og det var det faktisk en jente som jeg egentlig hadde planer om å møte til krystallkulesamtale i dag som har gjort. Det var helt tilfeldig at jeg så det siden jeg pleier å ta sånne samtaler med blanke ark, gløtter kanskje på bilder fra googlesøk for å forberede meg på hvem jeg skal se etter når jeg sitter der med kaffekoppen, men det er det. Jeg leste en sutretekst som fikk meg til å ringe henne og si at jeg ikke hadde lyst til å møte henne, ikke bare fordi jeg ikke vil bli identifisert som hennes reddende engel som fikk henne tilbake til arbeidslivet, men fordi jeg rett og slett ikke liker sånne mennesker og alle vet jo hva man skal gjøre med mennesker som man av ulike grunner ikke liker?
Riktig, – man kan i hvert fall begynne med å holde seg unna, og så får tiden vise om det blir behov for ytterligere tiltak.

Jeg gir deg noe av det fineste av det fine av musikk fra vår tid, – fremført av mennesker som ikke bryr seg om å gjøre så mye ut av seg med sånne narsisisstiske vulgæriteter men mennesker som står støtt som seg selv.
Du får LONDON GRAMMAR med «Truth is a Beautiful Thing»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Brosteiner i Praha

Jeg fikk et spørsmål fra en fyr i Praha om jeg ville dele en historie i magasinet deres, en blekke som kan minne litt om det som du antageligvis kjenner som =Oslo.
Selvfølgelig.
Dette er ikke et reisebrev.
Dette er en hyllest til de vakre brosteinene i Praha med varme tanker til de som kjenner dem litt bedre enn andre.

Det er lett å la seg imponere av hus og broer og statuer og mennesker og mat og drikke når man er i Praha, men mitt tips er at man ikke må glemme å se ned.
Se hvor du går.
Se hvor du tråkker.
Brosteinene i Praha er kunstverk.
Brosteinene i Praha fortjener stiletthæler og lakksko, men det er det siste du har på føttene når du vandrer rundt i disse gatene.

Jeg husker et av mine første besøk hvor jeg kom i snakk med en steinlegger med yrkesstolthet fra en annen verden og en samtale som endte opp med at jeg fikk en stein.
Hvilken lykke.
Han var akkurat i ferd med å ta seg en kaffepause, men sa seg villig til å late som om han la på en stein for at jeg skulle få et fint bilde.
Og så fikk jeg kaffe, – han dro opp den feite kanna og der satt vi på fortauskanten og drakk av sånne plastkopper i forskjellige farger fra Ikea som du helt sikkert har i skapet ditt. Nå skal det sies at det er mange kule kaffesjapper i Praha, men dette ble noe helt annet.
Vi bare satt der.
Rett ned på brosteinene.

Hvis du strekker den litt lenger, så kan du se fangehullene langs den vakre elven som flyter dovent gjennom denne perlen av en by og som bindes sammen av en rekke broer hvor broen over alle broer er Karlsbroen som i sin tid ble konstruert etter innspill fra religiøse teologer og astronomiske mestere. Du kan se stedet hvor to unge studenter satt kroppene sine i brann og dannet grunnlaget for fløyelsrevolusjonen, markert av et kors som bryter det vakre brosteinsmønsteret som et minne om deres smertefulle offer.
Du kan se de hjemløse som puster forsiktig mot brosteinene.
Du kan ikke unngå å se dem.
Gi dem en peng og de vil se deg, også.
Jeg har sett mange av dem og mange har sett meg, og det var på min seneste tur at vi la merke til jenta som satt med pappkruset sitt foran seg og ansiktet som speilet seg mot brosteinene.
Vi satt oss ned ved siden av henne og ventet på at hun skulle se opp.
Blå øyne.
En eller annen gang og lenge før alt det andre så hadde det antageligvis vært noen som hadde sagt at hun var pen og hun var pen.
De fleste mennesker er pene på sin måte.
Vi hadde spurt henne om hun ville bli med og spise, så at hun fikk et uttrykk som sa at hun kanskje ikke trodde på oss, men så nikket hun når vi spurte en gang til.
Vi fikk blikk fra betjeningen.
Litt reservert, på en måte.
Jeg sa det som det var.
Jeg har det med det.
Jeg sa at vi ønsket å gi henne et avbrekk.

En time senere hadde hun sagt at hun måtte på do.
Vi regnet med at hun ville bli borte fra oss.
Forsvinne.
Sånn uten videre.
Vi satt på en fortausrestaurant og drakk øl, maten var spist opp for lenge siden.
Et godt måltid.
Kjæresten min lot fingrene gli over armbåndet som skulle bringe lykke, – dere som har lest boken vår vet hva dette armbåndet betyr for oss.
– «Hva syns du?»
– «Det går greit», smilte hun og strøk en finger under det ene øyet for å tørke bort litt av det våte.
– «Hun sa at det var så fint og da … ja, da er det greit, liksom».
Vi rakk en slurk til før hun viste seg.
Vi så at hun var blank i øynene sine.
Vi sa ikke så mye.
Noen ganger er det fint å bare sitte stille og bare være til.
Det var da det skjedde, – jeg nikket på servitøren som tegn på at vi var klar for regningen og regningen kom. Han smilte og så kom det en annen servitør med et serveringsbrett med tre is.
– «På huset», nikket han.
Kjæresten min lot fingrene gli over armbåndet som skulle bringe lykke før hun rullet det av håndleddet med langsomme bevegelser, tok hånden til Karolina og rullet det over på hennes hånd.
Det ble litt mye, for å si det sånn.
Karolina var den første til å begynne å gråte før kjæresten min flyttet seg inntil henne og holdt rundt henne og så gråt de sammen.
Jeg fikk rusk i øyet.

En time senere sto vi alene på broen over alle broer i Praha og kikket ned mot vannet med alle svanene.
– «Det gjør så jævlig vondt», sukket hun og tok hånden min.
– «Hvorfor i helvete er det sånn at noe som egentlig burde føles fint gjør så jævlig vondt …»
Jeg svarte ikke.
Jeg trengte ikke svare.
Jeg visste at hun kjente at jeg følte det samme.

Morgentur i Praha står høyt på min liste over anbefalinger til venner som har lyst til å reise ned.
Alternativt kveldstur.
Det er da det er lettest å komme i kontakt med menneskene og tro meg, – dette er en form for kontakt som gir deg de beste minnene i form av et blikk og et takknemlig smil i total ydmykhet.
Du får lyst til å grine, men du gjør det ikke.
Du kjenner klumpen i halsen, men svelger den bort for å vise deg stolt når du gir han eller henne noen kroner og et klapp på skulderen.
Se hva som skjer hvis du gir en sigg.
Se hva som skjer hvis du gir en bolle eller et eple.

Morgentur eller kveldstur lar deg slippe synet av kinesiske turister som fekter seg fram med selfiestengene sine og lever forestillingen om at det er den gule økonomien som vil ta over verdensherredømmet, de som ikke tar fem flate for å rette linsene sine helt oppunder hakene på menneskene som ligger der. Men for all del, – det er ikke bare derfor jeg ikke er så begeistret for plastikksuvenirene de produserer gjennom resirkulering av vårt eget søppel, men jeg er typen som samler på små ting som minner om opplevelser og omstendigheter og omgivelser og sånne ting som har en historie for meg og mitt.
Sånn er jeg, liksom.
Jeg reiser lett.
Jeg har kun håndbagasje.
Jeg har aldri med meg mer enn jeg trenger og jeg trenger ikke så mye, har med meg mindre og mindre for hver gang, – nevnt med visshet om at jeg kan kjøpe det som jeg eventuelt måtte mangle hvis det skulle knipe. Det kjipe med det er at det kan være litt vrient å få med seg noe på hjemveien som man kanskje ikke burde ta med seg, og denne gangen traff jeg en toller på flyplassen som så noe på skjermen sin som fikk han til å spørre hva jeg hadde i sekken min.
– «Nja», nølte jeg.
– «Et par sko og noen klær og sure sokker, ledninger til PC, mobil og kamera».
Jeg ble trukket til side og bedt om å åpne sekken min, han visste hva han så etter og hva han ville finne og han fant den, – en vakker brostein som jeg fikk av jenta som bodde på gaten.
Han spurte hva dette var.
Jeg fikk lyst til å spørre han tilbake om han virkelig var tsjekkisk, men lot det være med å si at det var et vakkert smykke og et minne fra en opplevelse i en av mine desiderte favorittbyer.
Nei.
Det holdt ikke, gitt.
Det er ulovlig.
Det er straffbart.
Men det gikk bra, da.
Det går som regel bra.
Jeg er rigget sammen sånn at jeg klarer å snakke meg ut av de fleste situasjoner, fikk en reprimande fra to unge tollere som virket så unge at de antageligvis ikke hadde kommet så veldig mye lenger enn at de fortsatt trodde på viktigheten av å vise seg fram for alle andre enn de som det er viktig å vise seg fram for. Men for all del, hvis alle turistene i Praha – og de er det veldig mange av – hadde gjort som meg, så hadde ikke Praha vært Praha.
Jeg tar den.
Flaut?
Nei, vil ikke si det.
Men det jeg kan si, er at jeg har flere steiner hjemme.
Jeg sa selvfølgelig ikke det til tollerne, – ha, det skulle jo tatt seg ut.

Litt senere satt vi med kald Urquell fra smilende servitører som for lengst har kommet dit at de skjønner viktigheten av å vise seg fram for de riktige menneskene. Vi har til og med fått sånne små glass ved siden av som er fylt opp med noe som man aldri får vite hva er men som smaker godt.
Something special.
From me to you.
Jeg ser ikke bort i fra at de små glassene kommer til å skli ned i sekken min, det er plass i siderommet sammen med to rørepinner fra Starbucks og et ikke forstyrr-skilt fra hotellrommet.

Fun fact, – INXS er det første bandet som ikke kom fra østblokk og som fikk lov til å spille inn en musikkvideo i denne vakre byen mens den fortsatt var underlagt kommunismen.
Du får «Never Tears Us Apart»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Hjemmets Påskenummer

Jeg kom over en tekst som handlet om det som i virkeligheten er alle jenters værste mareritt, men som også viser seg å være ganske høyt opp på listen over en kvinnes hemmelige sexfantasier. Teksten viste til en undersøkelse med firetusen kvinnelige deltakere hvor litt over halvparten fantaserer om å bli tvunget med vold for å bli knulla mot sin vilje. Den ble etterfulgt av en sexolog som poengterte viktigheten av å se forskjellen på en «voldtektsfantasi» og en virkelig voldtekt.
Ja ja.
Det var da noe.
– «Det er stor forskjell på å fantasere om at partneren din holder fast hendene dine samtidig som han trenger seg inn i deg og hvor man faktisk blir voldtatt av en fremmed selv om denne fantasien kan fungere som en god opphisselsesfaktor».

Jeg leste om kvinner som faktisk blir så opphisset av tanken om å være så deilig at mannen bare må ha henne, en form for kontroll som underbygges av en mann som ikke klarer å kontrollere sitt begjær. Det finnes faktisk en drøss med kvinner som tenner på slike fantasier fordi tankene gir dem lov til å sette seg selv som verdens midtpunkt og leke med det som er forbudt og farlig. Det var til og med en paneldeltager som likte å kåte seg opp med denne pirrende skyldfølelsen som gjorde henne full av spennende opplevelser.
Hva skal man si til noe sånt?
Get a life, liksom?
Sexologen avsluttet teksten med oppfordringen om å nyte disse tankene, men sa ingen ting om at hun håpet at det ville begrense seg til en tanke.

Jeg skal innrømme at jeg har et aldri så lite habilitetsproblem siden jeg er mann og ikke har peiling på hva som skjer i hodene på sånne damer eller om det skjer noe der i det hele tatt. Dessuten er jeg en fyr som ikke digger damer som går rundt og tror de er deilige og kanskje det viktigste av dem alle, – jeg kan kontrollere mitt begjær. Når det er nevnt så bør jeg kanskje trekke fram enda et habilitetsproblem, og det handler om at jeg har en kjæreste som ble voldtatt i ung alder og som har levd med påfølgende angst og frykt for alt som kan oppleves som noe som vekker demonene i hodet hennes, de som bare ventet på en anledning til å reise seg opp og ødelegge fine ting og få dem til å bli ting som ikke lenger er noe fint, anledninger som følge av en eller annen bevegelse eller ett eller annet som fanges opp av de klassiske fem sansene eller de to øvrige som forteller hvor vi er i forhold til omgivelsene.

Dette eksemplaret av Hjemmets påskenummer er seksogtjue år gammelt, jeg fant det på hytta til en kompis som skal benytte de gule dagene til snekring og annet som kan gjøre hytta i litt bedre stand og kanskje i så god stand at det går an å finne på noe kult der til sommeren.
Gamle blader er kult.
Nå er det ikke sånn at jeg syns det er kult å lese og høre om sånne ting som handler om voldtekt, men innrømmer at dette er en tematikk som har tatt litt plass i livet mitt det siste året. Nå går det jo nesten ikke en dag uten at man kan lese om jenter som skriver innlegg hvor de lurer på om de har blitt voldtatt, de var på en fest i helgen og våknet ved siden av en kjekkas og kjente at det klødde litt i tissen, de får likerklikk og five seconds of fame og kommentarer fra sånne som mener at tekster som dette er fint for å rette fokus på voldtekt. Jeg skal ikke bruke begreper som «rart» eller «merkelig» eller noe sånt, jeg klarer egentlig ikke å komme på hvilket begrep jeg egentlig hadde lyst til å bruke, men greia er at jeg har møtt en del jenter i senere tid som alle sier det samme:
– «Hvis du ikke vet at du har blitt voldtatt, så har du antageligvis ikke blitt det».
Dette er jenter som har sett sementflassende tak i gamle portrom og kjent hard asfalt som river huden fra ryggen deres, de har kjent de spisse kantene fra søplebøtter mot lårene, noen av dem begrenser kolorittene til lyden av tung bassgang fra rommet ved siden av som er avsperret av en låst dør og to gutter som liksom bare står på utsiden og chillern, – de vet at en voldtekt koker opp så utrolig mye adrenalin i kroppen din at det faktisk går opp for deg hvilket helvete du er i ferd med å oppleve. Når det er nevnt, så har jeg ikke snakket med firetusen jenter, det er vel ikke snakk om flere enn nitten eller tjue som har delt sine egne historier med meg etter at de har lest boken min.

Sex er kult og vi har alle våre greier. Noen liker gummiklær og håndjern og kanindrakter og til og med bind for øya mens andre liker å bare være nær hverandre og bare kjenne lyden av pust og hjerteslag. Jeg syns det er kult med en kjapp en på kjøkkenbenken eller opp langs et tre i skogen og sånne ting, men alt vi gjør er noe som vi gjør sammen.
Soul, mind and body, liksom.
Noen liker til og med og bli tatt litt hardt.
Fuck me hard.
Fuck me blue.
Noen liker å bli tisset og bærsjet på og enda flere vil ha satsen i ansiktet.
Greia er at de faktisk liker det og det er helt greit.
Folk er rare.
Men seriøst, – voldtekt?
Spontan sex er en ting, men voldtekt?
Seriøst?

Jeg bladde meg over til en side med litt hyggeligere lesing og en tekst som handlet om jenter som tenkte på sex hele tiden og de tenkte på sex som en fin ting selv om de ikke hadde fast partner.
Vi puler litt her og der.
Det er helt greit, liksom.
Det var i bilen på veien hjem at kompisen kommenterte at jeg så litt tankefull ut, han hadde sett at jeg nettopp hadde lest en tekstmelding fra kjæresten min og spurt om alt var bra.
– «Ja», smilte jeg og minnet meg selv på hvor jeg var.
– «Jeg bare kom til å tenke på en tekst fra et av de gamle bladene som ligger under stuebordet ditt».
– «Mamma var en bladsamler», smilte han.
– «Kryssord er kryssord, ikke sant?»
Jeg nikket.
– «Verden har ikke kommet så langt som mange skal ha det til».
– «Verden står stille», gliste han tilbake og pekte spørrende på en avstikker med skilt fra McDonalds.
– «Det er alt det andre som snurrer rundt oss».

Du får SIMPLE MINDS med «East at Easter»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Boken som denne teksten refererer til heter for øvrig «97 dager» og lever sitt eget liv på Facebook.
Sjekk @mortenbessho97