Brosteiner i Praha

Jeg fikk et spørsmål fra en fyr i Praha om jeg ville dele en historie i magasinet deres, en blekke som kan minne litt om det som du antageligvis kjenner som =Oslo.
Selvfølgelig.
Dette er ikke et reisebrev.
Dette er en hyllest til de vakre brosteinene i Praha med varme tanker til de som kjenner dem litt bedre enn andre.

Det er lett å la seg imponere av hus og broer og statuer og mennesker og mat og drikke når man er i Praha, men mitt tips er at man ikke må glemme å se ned.
Se hvor du går.
Se hvor du tråkker.
Brosteinene i Praha er kunstverk.
Brosteinene i Praha fortjener stiletthæler og lakksko, men det er det siste du har på føttene når du vandrer rundt i disse gatene.

Jeg husker et av mine første besøk hvor jeg kom i snakk med en steinlegger med yrkesstolthet fra en annen verden og en samtale som endte opp med at jeg fikk en stein.
Hvilken lykke.
Han var akkurat i ferd med å ta seg en kaffepause, men sa seg villig til å late som om han la på en stein for at jeg skulle få et fint bilde.
Og så fikk jeg kaffe, – han dro opp den feite kanna og der satt vi på fortauskanten og drakk av sånne plastkopper i forskjellige farger fra Ikea som du helt sikkert har i skapet ditt. Nå skal det sies at det er mange kule kaffesjapper i Praha, men dette ble noe helt annet.
Vi bare satt der.
Rett ned på brosteinene.

Hvis du strekker den litt lenger, så kan du se fangehullene langs den vakre elven som flyter dovent gjennom denne perlen av en by og som bindes sammen av en rekke broer hvor broen over alle broer er Karlsbroen som i sin tid ble konstruert etter innspill fra religiøse teologer og astronomiske mestere. Du kan se stedet hvor to unge studenter satt kroppene sine i brann og dannet grunnlaget for fløyelsrevolusjonen, markert av et kors som bryter det vakre brosteinsmønsteret som et minne om deres smertefulle offer.
Du kan se de hjemløse som puster forsiktig mot brosteinene.
Du kan ikke unngå å se dem.
Gi dem en peng og de vil se deg, også.
Jeg har sett mange av dem og mange har sett meg, og det var på min seneste tur at vi la merke til jenta som satt med pappkruset sitt foran seg og ansiktet som speilet seg mot brosteinene.
Vi satt oss ned ved siden av henne og ventet på at hun skulle se opp.
Blå øyne.
En eller annen gang og lenge før alt det andre så hadde det antageligvis vært noen som hadde sagt at hun var pen og hun var pen.
De fleste mennesker er pene på sin måte.
Vi hadde spurt henne om hun ville bli med og spise, så at hun fikk et uttrykk som sa at hun kanskje ikke trodde på oss, men så nikket hun når vi spurte en gang til.
Vi fikk blikk fra betjeningen.
Litt reservert, på en måte.
Jeg sa det som det var.
Jeg har det med det.
Jeg sa at vi ønsket å gi henne et avbrekk.

En time senere hadde hun sagt at hun måtte på do.
Vi regnet med at hun ville bli borte fra oss.
Forsvinne.
Sånn uten videre.
Vi satt på en fortausrestaurant og drakk øl, maten var spist opp for lenge siden.
Et godt måltid.
Kjæresten min lot fingrene gli over armbåndet som skulle bringe lykke, – dere som har lest boken vår vet hva dette armbåndet betyr for oss.
– «Hva syns du?»
– «Det går greit», smilte hun og strøk en finger under det ene øyet for å tørke bort litt av det våte.
– «Hun sa at det var så fint og da … ja, da er det greit, liksom».
Vi rakk en slurk til før hun viste seg.
Vi så at hun var blank i øynene sine.
Vi sa ikke så mye.
Noen ganger er det fint å bare sitte stille og bare være til.
Det var da det skjedde, – jeg nikket på servitøren som tegn på at vi var klar for regningen og regningen kom. Han smilte og så kom det en annen servitør med et serveringsbrett med tre is.
– «På huset», nikket han.
Kjæresten min lot fingrene gli over armbåndet som skulle bringe lykke før hun rullet det av håndleddet med langsomme bevegelser, tok hånden til Karolina og rullet det over på hennes hånd.
Det ble litt mye, for å si det sånn.
Karolina var den første til å begynne å gråte før kjæresten min flyttet seg inntil henne og holdt rundt henne og så gråt de sammen.
Jeg fikk rusk i øyet.

En time senere sto vi alene på broen over alle broer i Praha og kikket ned mot vannet med alle svanene.
– «Det gjør så jævlig vondt», sukket hun og tok hånden min.
– «Hvorfor i helvete er det sånn at noe som egentlig burde føles fint gjør så jævlig vondt …»
Jeg svarte ikke.
Jeg trengte ikke svare.
Jeg visste at hun kjente at jeg følte det samme.

Morgentur i Praha står høyt på min liste over anbefalinger til venner som har lyst til å reise ned.
Alternativt kveldstur.
Det er da det er lettest å komme i kontakt med menneskene og tro meg, – dette er en form for kontakt som gir deg de beste minnene i form av et blikk og et takknemlig smil i total ydmykhet.
Du får lyst til å grine, men du gjør det ikke.
Du kjenner klumpen i halsen, men svelger den bort for å vise deg stolt når du gir han eller henne noen kroner og et klapp på skulderen.
Se hva som skjer hvis du gir en sigg.
Se hva som skjer hvis du gir en bolle eller et eple.

Morgentur eller kveldstur lar deg slippe synet av kinesiske turister som fekter seg fram med selfiestengene sine og lever forestillingen om at det er den gule økonomien som vil ta over verdensherredømmet, de som ikke tar fem flate for å rette linsene sine helt oppunder hakene på menneskene som ligger der. Men for all del, – det er ikke bare derfor jeg ikke er så begeistret for plastikksuvenirene de produserer gjennom resirkulering av vårt eget søppel, men jeg er typen som samler på små ting som minner om opplevelser og omstendigheter og omgivelser og sånne ting som har en historie for meg og mitt.
Sånn er jeg, liksom.
Jeg reiser lett.
Jeg har kun håndbagasje.
Jeg har aldri med meg mer enn jeg trenger og jeg trenger ikke så mye, har med meg mindre og mindre for hver gang, – nevnt med visshet om at jeg kan kjøpe det som jeg eventuelt måtte mangle hvis det skulle knipe. Det kjipe med det er at det kan være litt vrient å få med seg noe på hjemveien som man kanskje ikke burde ta med seg, og denne gangen traff jeg en toller på flyplassen som så noe på skjermen sin som fikk han til å spørre hva jeg hadde i sekken min.
– «Nja», nølte jeg.
– «Et par sko og noen klær og sure sokker, ledninger til PC, mobil og kamera».
Jeg ble trukket til side og bedt om å åpne sekken min, han visste hva han så etter og hva han ville finne og han fant den, – en vakker brostein som jeg fikk av jenta som bodde på gaten.
Han spurte hva dette var.
Jeg fikk lyst til å spørre han tilbake om han virkelig var tsjekkisk, men lot det være med å si at det var et vakkert smykke og et minne fra en opplevelse i en av mine desiderte favorittbyer.
Nei.
Det holdt ikke, gitt.
Det er ulovlig.
Det er straffbart.
Men det gikk bra, da.
Det går som regel bra.
Jeg er rigget sammen sånn at jeg klarer å snakke meg ut av de fleste situasjoner, fikk en reprimande fra to unge tollere som virket så unge at de antageligvis ikke hadde kommet så veldig mye lenger enn at de fortsatt trodde på viktigheten av å vise seg fram for alle andre enn de som det er viktig å vise seg fram for. Men for all del, hvis alle turistene i Praha – og de er det veldig mange av – hadde gjort som meg, så hadde ikke Praha vært Praha.
Jeg tar den.
Flaut?
Nei, vil ikke si det.
Men det jeg kan si, er at jeg har flere steiner hjemme.
Jeg sa selvfølgelig ikke det til tollerne, – ha, det skulle jo tatt seg ut.

Litt senere satt vi med kald Urquell fra smilende servitører som for lengst har kommet dit at de skjønner viktigheten av å vise seg fram for de riktige menneskene. Vi har til og med fått sånne små glass ved siden av som er fylt opp med noe som man aldri får vite hva er men som smaker godt.
Something special.
From me to you.
Jeg ser ikke bort i fra at de små glassene kommer til å skli ned i sekken min, det er plass i siderommet sammen med to rørepinner fra Starbucks og et ikke forstyrr-skilt fra hotellrommet.

Fun fact, – INXS er det første bandet som ikke kom fra østblokk og som fikk lov til å spille inn en musikkvideo i denne vakre byen mens den fortsatt var underlagt kommunismen.
Du får «Never Tears Us Apart»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s