Ett år siden starten på nittisju dager …

Det er snart ett år siden alt sammen skjedde.
Tiden flyr.
Det er det eneste som er sikkert her i verden.
Det skjedde så utrolig mye og alt sammen skjedde på en gang. Når det er nevnt, så skjedde det som skjedde som konsekvens av andre ting som allerede hadde skjedd og det er jo sånn det er og sånn det blir.
Everything happens for a reason.

Sommer 2016 og påfølgende nittisju dager.
Det ble bok.
Jeg skrev en tekst som endte opp som trehundreogfemti sider, publisert gjennom print on demand og det er jo det som definerer en indie-skribent som står for alt sammen uten innblanding og mas og styr fra forlag og sånne som tror de vet best om hva andre vil ha og hvordan de vil ha det.

Hun spurte om jeg ville skrive og jeg skrev den for henne, tenkte ikke så mye på om det var noen som ville lese eller noen som ville bry seg i det hele tatt.
Nesten som terapi.
Like mye for meg som for henne, egentlig.
Det ble en historie om kjærlighet, tilfeldigheter og omstendigheter.
Liv og død og krig og fred og sånt.
Alt skjer av en eller annen grunn.
Eller?
Boken handler faktisk om noe så stygt som voldtekt og hvordan det oppleves å være kjæresten til en jente som har blitt utsatt for mishandling i ung alder.
Solgte den?
Tja.
Boken ble publisert i februar og er kun markedsført gjennom sosiale medier, – jeg kjenner en del folk og en del av disse har fortalt at dette er en bra bok og selv om jeg ikke bryr meg om salgstall og sånt så er det litt kult å si at salget ligger tett oppunder tretusen.
Wow, liksom.
Men det som skjedde senere ble litt spesielt, jeg traff noen nerver og selv om jeg ikke vil strekke det så langt som å si at det ble foredrag og sånt, så lot jeg meg dra ut til en del jenter som ville snakke om det.
Ganske sterkt.
Jeg er egentlig ikke så veldig begeistret for sånne fellesskap hvor man sitter og utveksler vanskeligheter, tror det er mot sin hensikt og noe som gir bekreftelser fra andre som også har det vanskelig og som bare får dem til å oppleve hvordan det er å ha det vanskelig sammen med andre.
Men for all del.
Vi har alle våre greier.
Husker første gangen, – jeg vet ikke hva jeg forventet og vet heller ikke hva de forventet, klatret oppover knirkende trapper og kjente at det luktet pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde.
Jeg forventet røkelse, stearinlys og te.
Alternativt ferskpresset juice.
Definitivt stearinlys.
Jenta som åpnet døra var ganske snerten, pent ansikt med mørkt hår som var satt sammen i en flette som falt ned på den ene siden. Hun viste meg inn i den store stua hvor det satt fem jenter som var minst like pene og nevnt med vissheten om at et begrep som «pen» er ganske ullent og bestemmes av øynene som ser og hjernen som konverterer inntrykkene samtidig som jeg må få legge til at jeg oppfatter de fleste mennesker som ganske pene på hver sin måte. Jeg følte meg ganske liten, – det er i og for seg en greie som jeg gjør ganske ofte, men når det er nevnt så vet dere som kjenner meg og mitt litt bedre enn andre at jeg sier at det er følelsen av å oppleve seg selv som liten som får meg til å føle meg stor.
Hvilket paradoks.
Jeg fikk te.
De fikk bøker.
Ganske sterkt.
Det var en sånn time av livet mitt hvor jeg trakk fram noen av de kreftene som de fleste mennesker klarer å hente fra ett eller annet sted i kroppen som man vanligvis ikke vet hvor er.

Jeg fikk lyst til å rette en hilsen til dere som skjønner at det finnes mennesker som bærer på noe tungt, dere som ønsker å hjelpe selv om de som sliter har mest lyst til å klare seg selv på den måten som passer dem best.
Fortsett med det.

Men du, – hvis du er der når noen har lyst til å gråte så vit at det kan føles ganske fint for den som gråter og bare få lov til å gråte.
Bare vær der.
Det er ikke sikkert at det er mer som skal til.
Når jeg kom hjem i dag, så fant jeg kjæresten min på stuegulvet.
Hun lå og gråt.
Det var en sånn dag.
Jeg la meg ved siden av henne.
Jeg har gjort det noen ganger før.
Som om det er vår greie, liksom.
Det er da også noe.
Vi har alle våre greier.
Husk at de fleste menneskene som du treffer på din ferd gjennom livet har noe ved seg og vet noe som du ikke vet eller noe som du ikke har noe med, – noe som du i hvert fall ikke trenger å bry deg med hvis du vet at du ikke takler det.
Vær snill.
Alltid.

Stor takk til alle dere som har sendt meldinger og kommentarer og sånne greier.
Dere vet hvem dere er.
Hvis innholdet i denne teksten er ukjent for deg, så vil boken være i salg ut juni, –
info finner du på Facebook: @mortenbessho97


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s