Starstruck

Det er kanskje et aldri så lite paradoks, men jeg er ikke så veldig begeistret for sånne som finner glede av å flæshe hvor mange mennesker de kjenner, – et paradoks med tanke på hva jeg jobber med og hvordan jeg jobber og hvor jeg selv benytter meg av gode kildetips fra andre som også kjenner en del mennesker.
Men ikke privat.
Jeg kjenner en del mennesker som jeg er sikker på at det er mange som hadde blitt overrasket over å se at jeg kjenner etterfulgt av spørsmål om gratisbilletter og autografer og sånt.
Ja, for det hender fortsatt at folk ber om autografer.
Jeg kjenner dem på en annen måte.
Jeg kjenner dem fordi jeg har blitt kjent med dem uten å la meg påvirke av alt det andre.
Hmm, – kanskje en litt diffus sammenligning, men det blir nesten på den samme måten som når jeg blir kjent med mennesker som jeg drar inn i rekrutteringsprosjekter.
Nesten.

Det var mens datteren min var på sykehus at jeg ble kjent med henne, en rosablogger som bodde litt lenger ned i korridoren og som jeg traff første gangen mens hun sto utenfor og røyka. Vi snakket antageligvis om helt andre ting enn de som forsøker å komme i kontakt med henne, og det var kanskje derfor hun syns det var fint å gå ut og snakke med meg når jeg hadde vært på sykebesøk. Det vet jeg egentlig ikke noe om siden jeg aldri har spurt, men det endte med at hun fikk boken min og jeg kan antageligvis takke anbefalinger mot hennes følgerskare for det formidable salget.
Men blås i det.
Dette handler ikke om det.
Dette handler om en venninne som har en datter som også har vært syk og som er stor fan av denne rosabloggeren, det kom fram i en eller annen samtale hvor det også kom fram at jeg kjente vedkommende. Den satt langt inne, men jeg valgte til slutt å spørre om hun ville bli med på sykehusbesøk for å si hei og kanskje legge til noen ord som kunne gi en positiv opplevelse i en krevende livssituasjon.

Vi satt og spiste lunsj.
Jeg har aldri vært starstruck, men der og da så følte jeg litt på hvordan mange har det når de ser en som de bare ser på bilder.
Skolefri, ikke sant.
Valgdag og greier.
Flusst at kids i byen.
Jeg vet at hun får mange rare henvendelser, de fleste er uskyldige og handler om selfies og sånne teite ting, men hun var ganske tidlig ute med å si at hun ville være med og treffe denne jenta som opplever kjipe ting. Hun er ganske lik meg når det kommer til dette som handler om å gjøre noe og når man bestemmer seg for å gjøre noe så gjør man det med en gang.
Det var sånn hun sa det.
Vi gjør det nå.
– «Nå?»
– «Nå», nikket hun.
– «Hvis vi ikke gjør det nå, så koker det bort … noen får vite at vi kommer og det blir bare styr».
Jeg så på henne.
Jeg så på øynene og smilet og hånden som la seg på min.
– «Vi spiser ferdig», fortsatte hun.
– «Vi spiser ferdig, og så stikker vi bort».
Vi dro innom en bokhandel, mest for at jeg skulle kjøpe en bok som jeg visste at hun ville like og som ville gi meg et slags alibi for å komme på besøk. Litt sånn «her har du denne boka som jeg har snakket om» og «jeg var tilfeldigvis på disse kanter» og så trengte jeg egentlig ikke å si noe mer siden hun så hvem som sto ved siden av meg.

Jeg fulgte med moren ut på felleskjøkkenet for å fikse kaffe og det hører med til historien at det var der vi ble sittende mens de to andre snakket om sine ting på rommet ved siden av.
Rom 701.
Det kommer til å bli tittelen på boken hennes, jenta er glad i å skrive og skriver godt og jeg har sagt at jeg skal hjelpe henne med å publisere historien som handler om hvordan hun opplever å være på sykehus og hvordan hun lever med denne sykdommen som til stadighet skremmer henne med trusselen om at dagen i dag kan være den siste.

Jeg vet ikke hvor lenge vi ble sittende.
Jeg har aldri brydd meg noe særlig om tid, – en setning som er nevnt med visshet om at jeg kan bruke et begrep som «en evighet» når jeg egentlig snakker om fire sekunder i et helvete med folk som jeg ikke liker.
Dette var noe annet.
Dette var en god evighet med to kopper kaffe og en skål med Maryland Cookies i en kjøkkenkrok med små bilder av bamser og en stor plakat med One Direction. Det gikk kanskje en halvtime før rosabloggeren viste seg i døra og fortalte at hun sov, en greie som fikk meg til å vurdere et fleipete sleivspark om hvor kjedelig praten måtte ha vært.
Jeg lot det være.
– «Hun er sliten», smilte hun tappert til moren som hadde reist seg opp for å gi en klem.
– «Jeg fikk liksom ikke sagt ordentlig ha det til henne, men du får hilse henne fra meg og så ses vi en annen gang … og beklager at jeg har snakka høl i huet på henne».
Deretter tok hun hånden min og begynte å gå på den måten som når man går sammen med noen og konkurrerer om å være den som går foran og drar den andre etter seg, nesten som om vi ikke kunne komme fort nok fram og det var kanskje sånn det var.
– «Nå må jeg ha en sigg», sukket hun når vi rundet hjørnet og var blank i øynene sine.

Faen, som jeg digger mennesker som kan få seg til å gjøre noe for andre uten å vise til hele verden at de får seg til å gjøre noe.

Dagen etter.
Jeg har nettopp sendt en tekstmelding til rosabloggeren, – jeg kaller henne bare for det for hun vil ikke at jeg skal kalle henne for noe annet i denne teksten, det var en kort og konsis melding i likhet med de fleste tekstmeldinger jeg sender og jeg sender egentlig ikke så mange tekstmeldinger.
Det var hun som begynte.
Det var hun som sendte meg en mms i går kveld, like etter at hun fikk vite det, – det var en selfie med to glade jenter og «starstruck» skrevet med rød skrift etterfulgt av en kort setning som sa at det har kommet en ny lysende prikk på stjernehimmelen.

Det er ganske vanskelig å finne mening i noe som helst når man opplever sorg og tomhet, og de som kjenner meg og mitt vet at jeg begynner å skrive.
Det er min greie.
Du har din.
Det hadde vært kult hvis det ikke blir så mange skyer i kveld.
Det hadde vært kult å se den nye stjernen.

Keyla 2004-2017


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s