The Flipside of Experience – part 2

Det hender at jeg kjeder meg litt, noe som isolert sett er en fin greie og jeg tror det er mange som kan ha godt av å kjede seg litt for det er da man kan finne på noen rare ting som gjør at man ikke kjeder seg. Sånne ting som enkelte definerer som en utvidelse av sine horisonter, – noen får seg til å kalle det nettverksbygging, og jeg har en kontakt på LinkedIn som i lang tid har signalisert at hun er veldig klar for at vi skal møte hverandre, en greie som vi ikke har funnet tid til og det er kanskje mest fordi jeg har en uggen følelse rundt virksomheten som hun er ansatt i.
The Flipside of Experience, – en greie som jeg nevner i en tidligere tekst.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Men i dag sa jeg ja.
– «Vi skal etablere en ny enhet», begynte hun.
– «Og det er der du kommer inn i bildet».

Hun sitter i Stockholm, og det var som om jeg kunne se for meg en tur over.
Et steinkast.
Jeg kaster langt.
Hun spurte om jeg ville møte en kollega som tilfeldigvis var i Oslo i dag og i morgen.
– «Greit», svarte jeg.
– «Jeg har tid i dag».

Kollegaen hennes hadde booket seg inn et rom hos en annen samarbeidspartner, – de hadde ikke kommet så langt at de hadde eget kontor, men jeg visste hvor de var og var der som avtalt og møtte en jente som smilte og virket blid.
En god start.
Jeg fikk kaffe.
De hadde en sånn kaffeautomat som bråker og som man må ha kursbevis for å betjene. Jeg ba om svart kaffe og fikk svart kaffe, – hun var heldigvis ikke den som fikk seg til å spørre om den skulle være sånn eller sånn.
Svart kaffe er svart kaffe.
Jeg er en enkel fyr og er ganske lett å ha med å gjøre, – hvis jeg får kaffe og sitter i et rom hvor det er tørt så er jeg fornøyd. Det virket som om jenta også var ganske fornøyd, jeg la merke til at hun speilet seg i de mange speilene som hang nedover korridoren på vei til møterommet og det så ut som om hun likte det hun så.
Greit nok.
Jeg kunne trukket henne noen poeng for at hun hadde vært litt for aktiv med parfymeflaska, men bordet som skilte oss på møterommet var ganske stort.
Dessuten hadde jeg fått kaffe.
– «Så», begynte hun.
– «Er du klar?»
Det var da det stoppet opp.
Hun hadde skjema.
Intervjuskjema.
Jeg sa til henne at jeg ikke var der for et intervju, men for å høre mer om hva de så for seg rundt denne nye foretningsenheten deres.
– «Nja», nølte hun.
– «Det er sånn vi gjør det her».
Hun fulgte opp med å spørre om jeg hadde en CV.
Jeg svarte nei.
Det ble en pause.
Det gikk noen sekunder som endte med at hun sa at vi kunne begynne med registrering av det som var merket med «personlige opplysninger», – navn og adresse og de greiene der.
Helt greit.
Det er mange måter å kjede seg på og jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gjøre ting ordentlig når jeg først er i gang, nevnt med visshet om at jeg kan finne på å si at «godt nok» er godt nok og disse greiene som handler om at jeg ikke er fremmed for å ta den litt ut når jeg først finner anledningen moden for å ta den ut. Det var når hun kom litt lenger ned på skjemahelvetet sitt og spurte om sivilstatus at det stoppet opp på nytt. Det som var litt kult var at hun løftet nettbrettet opp i luften og begynte å vifte langsomt fram og tilbake som for å fange wifi-signalene.
Herregud, hva er det ned sånne mennesker.
– «Der», smilte hun.
– «Der er vi …»
Hun ramset opp noen alternativer som fikk meg til å svare at jeg var skilt, men at jeg hadde ny kjæreste.
– «Hmm», nølte hun.
– «Jeg kan bare krysse av for en».
– «Kryss på kjæreste, da», svarte jeg raskt og trakk på skuldrene.
Hun så på meg.
Det ble en ny pause før hun spurte om det var formelt.
– «Formelt?»
– «Ja», svarte hun med et forsøk på å legge litt selvfølge i spørsmålet sitt før hun gjentok spørsmålet om det var formelt.
– «Hva legger du i begrepet formelt?»
– «Dokumentert samboerskap».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og la til at hun nettopp har begynt på skole i Polen.
Big mistake.
Wrong answer.
Det ble en ny pause som jeg fikk lyst til å torpedere med å si noe som lignet på at jeg oppfattet det som viktigere at jeg hadde et uformelt forhold enn det å være skilt.
Jeg dreit i det.
Jeg lurte på hvor lenge vi kom til å sitte her, – jeg sa det ikke, men tenkte tanken på at jeg kanskje burde gå ut og kjede meg med noe annet.
– «Var det sånn at du ikke hadde CV?»
– «Ja».
– «Du har CV?»
– «Nei».
– «Har du attester og vitnemål?»
– «Nei».
– «Kan du få en attest fra din siste arbeidsgiver?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei».
Det ble en ny pause.
Jeg flyttet blikket mot vinduet.
Jeg så noen fugler og lenger opp så jeg et fly.
Jeg så noen mørke skyer og hørte lyden av trikken som kjørte fordi på utsiden.
– «Jeg driver egen virksomhet», sukket jeg omsider.
– «Jeg kan godt skrive noen ord om det, men virksomheten består av meg og meg alene og da blir det litt teit å skrive om hvordan jeg oppfatter meg selv og de greiene som pleier å stå i sånne antikverte attester … kjekk og grei og at jeg vil anbefale meg selv til spennende virksomheter og sånt …. enig?»
– «Nei».
– «Du vil at jeg skal skrive min egen attest?»
– «Ehh …»
Det ble en ny pause.
Jeg tror hun var litt usikker på hvorfor jeg egentlig var her, men jeg gadd ikke minne henne på det.
Jeg lurte ikke lenger på hvor lenge vi kom til å sitte her, – mentalt sett så var jeg ute for lenge siden, men så var det noe som fikk meg til å bli sittende. Alle har en aldri så liten jævel i seg, og jeg er ikke noe unntak.
Kanskje det var fordi jeg fortsatt hadde kaffe i koppen.
Kanskje det var noe annet.
Jeg så på henne.
Jeg så at hun tastet og lurte på hva hun tastet.
Jeg sa det ikke.
Jeg bare lurte litt i hodet mitt.
Kanskje hun skrev handleliste som hun snart skulle sende til den andre siden av det formelle samboerskapet sitt.
Melk og brød og middag.
Torsdag.
Hmm.
Pasta Bolognese, kanskje.
Rundstykker og salat.
Definitivt salat.
Jeg lurte på hvem hun var.
Sånn på ordentlig, mener jeg.
Jeg så en kloning av noe som jeg ikke likte å se og lurte på hva hun hadde tenkt når hun kledde på seg i dag tidlig, stått og mønstret seg selv i helfigur i det store speilet på soverommet, hvordan hun snudde seg og betraktet seg selv fra siden, kastet litt på håret før hun samlet det opp i denne signaturfletten, så hendene som strøk nedover den tettsittende drakten, så hvordan hun bøyde seg litt fram før hun snudde seg og betraktet sitt eget speilbilde over skulderen, alle kvinners favorittposityr som antageligvis endte opp med at hun lagde kyssemunn.
Moahh.
Noe sånt.
Jeg lurte på om hun sov godt om natten.
Jeg lurte på om hun brukte lang tid på badet om kvelden for å gjøre seg klar for sex med typen sin.
Jeg lurte på hvor lenge hun kom til å være ansatt i denne jobben eller om hun ville ta snarveien til et opprykk.
Stakkars jente, hun følte seg sikkert overkvalifisert så det holdt.

Kollegaen hennes ringte meg litt senere på dagen.
Hun som satt i Stockholm og som var den som startet hele greia.
Hun spurte hvordan det hadde gått, et spørsmål som jeg fulgte opp med et kontraspørsmål:
– «Hvordan i all verden kan du jobbe der?»
– «Nei», nølte hun.
– «For å være ærlig, så ville jeg få en slags bekreftelse fra deg om at jeg bør komme meg bort».
– «Den kan du få med en gang», svarte jeg raskt.

Det begynner å bli en stund siden rekrutteringsbransjen ble dominert av sånne som hun jeg traff i dag og det er ganske sykt at de fortsatt får lov til å holde på. Det er ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange flinke folk som aldri får jobb gjennom de trange nåløyene deres, – for å si det på en annen måte, så er det ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange virksomheter som ikke klarer å ansette riktige folk når de ledes av styre og stell som forføres til å tro at ansettelser må gjøres gjennom sånne som kaller seg for eksperter på disse tingene.

Denne teksten kunne blitt jævlig lang hvis jeg skulle ramse opp navnene på virksomheter som du skal holde deg langt unna. Jeg skal ikke gjøre det, men tro meg når jeg sier at jeg har en svarteliste som ikke bare er konstruert av mine egne fordommer og forutinntatthet, men signaler fra en del av menneskene som jeg kjenner og jeg kjenner sykt mange mennesker. Jeg nøyer meg med å si at du skal styre unna sånne som har lange rapporteringsveier og som ledes av mennesker som ikke befinner seg der hvor du befinner deg.
Det er sånne ting man bare vet.
Det er The Flipside of Experience.
– «Men du», fortsatte hun omsider.
– «Vet du om noen muligheter?»
– «Samarbeid, mener du?»
– «Ja», kom det nølende.
– «Eller jobb for meg i Norge …»
– «Vi vet jo allerede om hverandre», begynte jeg.
– «Vi holder det der, og så ser vi hva som skjer».
– «Vil du ha CV?»
– «CV?»
– «Ja», svarte hun.
– «Jeg kan sende deg CV».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og fulgte opp med å si at jeg ikke så poenget med det siden jeg følger henne på LinkedIn og regnet med at det som står der er sant og relevant og ikke som røkla som tror det er smart å flæshe alt annet som ikke handler om dem selv.
Det er sånne ting man ser.
Det er sånne ting som underbygges av et trenet øye.
Det er The Flipside of Experience – part 2.

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s