De som føkker opp arbeidsmarkedet

Det hender både titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som har skjønt at jeg jobber med spennende rekrutteringsprosjekter hos kule virksomheter og da mener jeg sånne virksomheter som er kule på ordentlig og ikke sånne som forestiller seg at de er kule med tåpelige forsøk på noe som de tror handler om «employer branding» eller ved å kjøpe kred gjennom dustete kåringer og konkurranser. Jeg kan for øvrig ikke tenke meg noe som føkker opp arbeidsmarkedet så til de grader som «Great Place to Work» og «karrierebarometere» og pleier å si at rekrutteringsfolk som tror på dette er rekrutteringsfolk som du skal holde deg langt unna.
Men blås i dem.
Det gjør i hvert fall jeg.
Forsøker, i hvert fall.
Det er ikke så enkelt siden de er over alt og får lov til å være over alt og gudene vet hvorfor, legg til alle som får seg til å kalle seg for «hodejegere» og som er hellig overbevist om at jobben deres handler om å hente noen ut fra et annet sted, så er du der. Det er dessverre sånn at det finnes alt for mange som tror at en eller annen som kanskje kan ha fått til noe på et sted kan få til det samme eller noe som ligner på et annet sted.
Som regel så gjør dem ikke det.
Noe som funker på ett sted kan suge som faen på et annet. Det blir nesten som ledere som tror at ledelse er et fag som kan utøves på den samme måten uansett hvor dem er og hvem dem er sammen med.
Grøss.
Noen av de som har blitt fora opp med disse vrangforestillingene føler seg kanskje forbigått eller noe sånt og det er kanskje ikke så rart når de maskerer seg så godt som de gjør og fremstår som noe helt annet enn hva som rimer med virkeligheten. Jeg vet egentlig ikke hva det er med dem bortsett fra at det er en grunn til at jeg ikke ofrer dem en tanke før de ber om at jeg skal overbevise dem om noe, – hvorfor skal jeg slutte her for å begynne der og en drøss med tull og tøys om snøen som falt i fjor.
Hva i all verden er det med sånne folk?

Jeg har vært på seminar med en del morsomme mennesker som deler min oppfatning rundt dette, mennesker som vet hva rekruttering handler om og som selvfølgelig har erfaring fra faget som de skal rekruttere til og som klarer å forestille seg hvem som passer inn i de aktuelle rollene i motsetning til kåte krumelurer som fokuserer på salg og mersalg og håp om å finne folk som kan skvises i sjablonger som de har spikka selv.
Det som på nynorsk kalles «kvalitetssikrede prosesser».
Grøss.
Eller seminar og seminar, fru Blom, – det var snarere en samling med folk som syns det er kult å jobbe sammen når vi først jobber sammen, og det hender at det er en som får seg til å legge fram argumenter som skal underbygge et ønske om at vi burde lage Europas kuleste rekrutteringsvirksomhet, som regel i denne overgangen mellom dagslys og skumring og gjerne over noen pils.
Nesten som fyllerør, med andre ord.
Nesten.
Grunnen til at vi er så gode som vi er på det som vi er så utrolig gode på er jo nettopp dette som handler om at vi jobber på den måten som vi gjør.
Uten regler.
Uten styring.
Flinke folk klarer å gjøre jobben sin i fred.
Flinke folk vet hvorfor de jobber med det som de jobber med.
Flinke folk bare gjør det.
Hos oss er det fritt fram og fritt fram i forhold til det som ligger foran oss her og nå, – vi vet at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som med hånda på hjertet kan si at de rekrutterer for fremtidig vekst eller som tør å si noe om den virkelige årsaken til hvorfor de tar seg bryet med å dra inn fremmede frukter når den eneste effekten bunner i et ønske om å sette farger på matbloggene sine.
De tror det er kult.
De tror de får klikk og klikk er viktig for klikkere i klikker.
Attracting the best talents for awesome companies.
Yeah, right …
Hvis det skulle henge noen over oss og si at vi skal gjøre sånn og sånn og gjerne i henhold til ditt eller datt eller nevnt som noe som nissene kaller «best practice», så hadde det gått til helvete. Eller helvete og helvete, fru Blom, – det hadde kanskje ikke gått så langt, men kanskje til et sted som ligner og som til og med kan ligne på sånne steder som huser de som egentlig burde jobbe med noe helt annet.

Mennesker ansetter mennesker og de som ikke har baller til å snakke med mennesker på den måten som man skal snakke med mennesker på bør ikke jobbe med mennesker. Mitt tips til jobbsøkere er å holde seg langt unna ansettelsesprosesser som styres av sånne som bekrefter at de ikke skjønner seg på rollen eller som ikke har klare bilder i hodet sitt av hvem den kan passe for.
Kanskje de løser floka med en test?
Nei, det gjør de ikke.
Trynefaktor og intuisjon derimot, – der har du «metode» og «verktøy» som kvalitetssikres av virkeligheten. Alt sammen bunner i det som kalles personlig egnethet og det er et «kvalifikasjonskrav» som man ikke lærer noe om på skolen.

Vi har til og med snakket om fremtidens arbeidsmarked, nevnt med den paradoksale vissheten om at det ikke er noen mennesker i hele verden som kan påberope seg noe som helst om morgendagen.
Meteorologer, kanskje.
De prøver, i hvert fall.
Du har sikkert lagt merke til at de som liker å snakke om sånne ting er sånne som egentlig snakker om seg selv og sin egen virksomhet, legg på en dæsj «innovasjon» og få DN til å publisere en tekst som de har skrevet selv, så nærmer du deg.
Det er da det er kult å ikke tilhøre en virksomhet.
Det er da man kan snakke litt løsere og friere og nevnt med vissheten om at vi snakker om det som vi opplever og det som vi opplever er hvordan økende bruk av selvstendige fagspesialister viser hvordan virksomheter kan fokusere på seg selv og sitt og gjøre det som de skal og hvor det mest nærliggende for sånne som oss er nedlatenhet i forhold til HR.
Vi liker ikke HR og det er ikke bare fordi HR ikke liker oss.
Vi liker ikke HR fordi vi vet at det ikke er så veldig mange virksomheter som egentlig trenger HR og i hvert fall ikke i sin nåværende form som oppsamlingspost for alle disse tåpelige BI-fagene som får HR til å fremstå som pain in the ass. Vi snakket til og med om «endringsledelse» og vet vel egentlig ikke hvorfor vi begynte å snakke om det, – antageligvis bare for moro skyld for det eneste man kan få ut av noe sånt er jo bare å le av det og vi liker å le og ha det hyggelig når vi jobber sammen og sånn sett så er vi faktisk ikke noe bedre enn alle andre som finner glede av å le av sånne som sklir og faller og går på trynet i søledammene.
Endringsledelse?
Det er et begrep som brukes når HR eller en leder har driti seg ut, gjerne ved å ansette feil mennesker og manglende evne til å behandle mennesker som mennesker.
Det er der det begynner.
Alt handler om menneskene som du har rundt deg.
Alt.
Lærer ikke sånt på BI, vet du.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s