Måned: mars 2018

Valg av rekrutteringspartner

Det finnes en drøss med rekrutteringsvirksomheter som forfører det kalde kundemarkedet sitt med gjalla om hvor flinke de er til å finne den beste kandidaten til deg som plutselig befinner deg i en situasjon hvor du trenger en ny person som du savner i virksomheten din, – denne spesielt utvalgte som har kunnskap og erfaring som du er i ferd med å miste eller har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at dere skal komme dere videre med det som dere har planer om å komme dere videre med. Markedet domineres av sånne som forteller hvor jævlig vanskelig det er og det er nesten som om vi som er tørre bak øra og visse andre steder bør være takknemlig for at disse ekspertene får verden til å fortsette med snurringen.
Hvem skal du velge?
Det er lettere å si hvem du ikke skal velge, for å si det sånn. Du merker det allerede i den første setningen når du er i kontakt med dem, – vel og merke når det er du som skal ansette vedkommende som er i kontakt med dem og at du ikke er en sånn som sender en kjapp mail til burugla på HR som skal rigge opp et møte med bistand fra en papegøye på Innkjøp og fjorten slides fra venninnen i Markedsavdelingen.

La oss si at du drar representanten fra rekrutteringsvirksomheten inn til et møte og det er her det kommer, – kunsten å holde kjeft. Du skal si en eneste ting om kandidaten som du ønsker deg og det er hva vedkommende skal gjøre for å funke i virksomheten din. Sannsynligheten er stor for at selgeren du møter vil slenge opp en hjemmesnekret kravspesifikasjon og da skal du si at møtet er over. Det er ganske morsomt med sånne som sitter der og tegner hangman før de går ut på lageret og sier at de skal ha en «sånn», det er nesten like morsomt som sånne som hevder at de bare er så veldig opptatt av mangfold og emloyer branding og annet vås samtidig som de får seg til å spørre om du vil ha en «han» eller «hun» eller en som røyker eller enda værre, – hvor mange år vedkommende har svettet skinkene sine i en studiesal.

La oss si at møtet går bra og dere bestemmer dere for å gå en tur for å sjekke omgivelsene, – hvis dette er et initiativ fra selgeren selv, så skal du klype deg selv litt i armen og sette et kryss i taket.
Jeg bare hallo, liksom.
Hvis du treffer en selger fra en rekrutteringsvirkomhet som virker genuint interessert i faget som det skal rekrutteres til, så er du på god vei.
Du kan faget ditt.
Det er en grunn til at du sitter i den jobben som du sitter i.
Du vet hva du vil ha, men vet at det er ganske kult å bli utfordret litt når du først skal ha inn noe nytt. Vel og merke hvis vedkommende som henger etter deg har litt peiling på hva som vises i omgivelsene dine. Snakk med folka dine på den samme måten som du alltid snakker med dem og si at det kanskje kommer en eller annen som skal vise seg fram og at det er da det er viktig at det er de som jobber der som viser seg fram.

Tid er viktig og du skal selvfølgelig spørre hvor lang tid de vil komme til å bruke. Hvis det kommer noe vås med «annonsering» og «cv-baser» og sånt, så har vedkommende sjekket seg ut selv.
Annonsering?
Det kan du gjøre selv.
Du skal ikke betale for at en rekrutteringsvirksomhet skal flagge aktiviteten sin og kandidater som ligger i cv-baser er ikke noe så samle på. Det er heller ingen grunn til at prisen er annerledes for en leder enn en person som virkelig kan noe.
Rekrutteringsjobben går ut på det samme.
Når du har kommet så langt, så er sannsynlighet stor for at du kan ha hørt noen ord som ligner på «kvalitetssikrede prosesser» og dette er ord som du ikke vil høre. Det er nesten like jævlig som «humankapital», – ord som kamuflerer at de ikke har peiling på hva de driver med og da kan du spørre om de finner veien ut selv eller om du skal vise dem veien.
2-4 uker.
Det er tiden det skal ta før tilbudet ditt skal rettes til den heldige utvalgte.
– «Nei», kommer det nølende.
– «Vi trenger nok litt lenger tid enn som så …»
Det er da du skal spørre hvorfor og nevnt med visshet om at hvis det virkelig er sånn at de har så mye annet å gjøre som er viktigere enn deg og ditt, så finner du en annen.
– «Kandidaten må jo få lov til å tenke litt, da».
– «Bullshit», svarer du da.
Det er lov å bruke andre ord som ikke er på nynorsk, men det er ordet som jeg pleier å bruke.
Kulturell appropriasjon, ikke sant.
Kandidater som trenger betenkningstid på om de vil jobbe hos deg er ikke noe å samle på.

En annen morsom ting er vissheten om at denne selgeren som du møter vil presentere virksomheten sin, og dette er vel strengt tatt noe som du rett og slett driter i.
Historie og tall og kundereferanser betyr ingen verdens ting.
Kundereferanser har for øvrig en tendens til å være like kunstige som referansene som kandidatene presenterer i sine egne søknadsdokumenter.
De er ikke verdt noen verdens ting.

Det bør være en selvfølge, men jeg nevner det likevel:
Du skal ansette et menneske og dette er en som du og dine skal tilbringe mer tid med enn alle de andre som du og dine av ulike grunner bruker tid på.
I hvert fall i våken tilstand.
Rekrutteringsvirksomheter som pusher søknadsdokumenter med tall og symboler er sånne som du bør holde deg unna. Du skal ansette et menneske og dette skal være et menneske som passer inn med det som kreves for å passe inn med deg og ditt og dine. Tester og profilanalyser og hva faen dem får seg til å kalle det er ikke verdt en dritt. Dette er sånne greier som du finner ut over en kaffekopp med stjerna som har blitt hengt opp foran deg, og hvis stjerna lyser som den skal så skal du ikke gå tilbake til selgeren for å be om en hel stjernehimmel.

Rekruttering er enkelt og så enkelt at du egentlig bør gjøre hele greia selv. Hvis du likevel har lyst til å gjøre noe helt annet mens du lar noen andre finne noen til deg, så skal du vite at rekruttering handler om rekrutteringskommunikasjon og når du snakker reint til noen som gidder å lytte så finner dere ut av det. Det er som nevnt en grunn til at du selv sitter der du sitter og da er det ganske lett å skjønne hvem som skjønner seg på en som deg.
Du vet hva du liker og hva du ikke liker.
Du vet hvorfor du har blitt ansatt og hvorfor alle de andre som er rundt deg har blitt ansatt.
Rekruttering er enkelt.
Rekruttering er enkelt.
Repeat and fade.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Lukk øya så ser du bedre

– «Hvor har du vært hele livet mitt?»
– «Her og der», smilte jeg og la til at jeg hadde vært opptatt med å gjøre disse tingene som har formet meg til å bli den som satt foran henne akkurat nå.
Ting som hun liker.
Ting som hun ikke liker.
Ting som jeg selv liker og ikke liker og alle de andre tingene.
– «Jo», fortsatte jeg og lot det bli en pause mens hun tok en slurk av kaffen.
– «Det er jo alltids noe som man gjerne skulle vært foruten …»
Hun så på meg.
Hun ventet på at jeg skulle si noe mer.
– «Det hender jo at det skjer noe som man ikke liker og sånt», fortsatte jeg omsider.
– «Ting som man gjerne … ja, sånt som kommer litt skeivt ut og som man gjerne kunne tenkt seg å få slippe, for å si det det sånn … men så er det jo dette som er livet, ikke sant?»
Hun nikket.
Hun var blank i øynene sine.
– «Du må huske på at alt som skjer med deg er ting som former deg og det inkluderer i aller høyeste grad alle tingene som er litt kjipe».

Det er ikke så rent sjelden at jeg stusser litt over hvorfor folk ikke ser seg selv som et resultat av alle disse greiene som inkluderer omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som venter på en som deg.
Noen skjønner hva jeg mener.
Noen skjønner det ikke.
Jeg har ikke tall på hvor mange jeg treffer som ikke er i stand til å formidle historien sin med visshet om at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så til de grader på et annet.
Det tar litt tid før man skjønner det.
Det tar litt tid før man skjønner at det er nettopp disse tingene som gjør deg til den som du er her og nå.
– «Det er kjipt», fortsatte jeg.
– «Og vet du hva som er det kjipeste?»
– «Nei», nølte hun.
– «Det kjipe er at man omsider skjønner at man snakker med feil folk».
– «Feil folk?»
– «De som ikke skjønner det», sukket jeg.
– «De som streber etter å kopiere en mal fra sånne som ikke tør å løfte på rævva av falsk frykt for at det kanskje kan finnes noen som ikke liker deg og fy faen som jeg hater sånne folk som gjør alt de kan og gjerne litt til for å passe inn i et bilde som det ikke er meningen at de skal passe inn i».
– «Strebere», nikket hun.
– «Strebere og patetiske perfeksjonister», nikket jeg og ble sittende og snurre litt på kaffekoppen før jeg omsider tok den siste slurken.
– «De som i virkeligheten kommer til å se opp til morgendagens vinnere og hyller dem som stjerner når de har bygget ferdig glitterburene sine … uten tanke på at det er dem selv som kan gå ut og finne materialene som ligger rett foran nesa deres men som er så jævlig redd for at noen skal se dritten i midten».
– «Jo», flirte hun.
– «Nå er ikke det så lett i det samfunnet som vi har konstruert, da».
– «Er det ikke?»
– «Nei».
– «Hvorfor ikke?»
– «Det bare er sånn», sukket hun og lot det bli en liten pause i det serveringsdamen dukket opp og fyllte på kaffekoppene våre.
– «Og da bare må du være med, liksom?»
Hun svarte ikke.
Hun tenkte.
Det så i hvert fall sånn ut.
– «La meg si det sånn», fortsatte jeg.
– «Det er lettere å se når du lukker øynene dine … du har hele fargekartet på innsiden av hodet ditt».
Jeg tok en ny slurk av kaffen, kjente at den var litt for varm og ble sittende og blåse litt mens jeg så at hun lukket øynene.

Jeg er ikke helt sikker for helt sikker kan man jo aldri være på noen verdens ting, men jeg føler meg ganske sikker på at denne dagen nærmer seg når jeg skal finne på noe annet. Jeg har et håp om at det skal skje i år, men tviler på at jeg virkelig vil være i stand til å slippe taket. Greia er at jeg er så møkka lei av å jobbe med noe som alle andre tjener blodpengene sine på å gjøre vanskeligere enn det er med å legge ut om en drøss med ting som skal få fine folk til å skamme seg og gjemme seg og gjøre hva de kan og gjerne litt til for å «vinne konkurransen om drømmejobben» når de i virkeligheten underbygger noe som får disse fine folka til å føle seg som et offer. Alt fra «dårlige valg» til disse dustete «hull i cv-greiene» og en rekke andre ting som hopper og danser som dritten i midten.
Det er livet, for faen.
Det er det som får det til å bli noe som får det til å handle om «oss» og det som får to mennesker til å bli «vi» og vissheten om at det også er disse tingene som man gjerne skulle vært foruten som legger grunnlaget for at det som man er i ferd med å innlede kan bli til noe mer.

Jeg kan si til et menneske som jeg liker at jeg liker deg for den du er.
Her og nå.
Jeg trenger ikke å vite om alt det andre som skjedde før det ble noe som vi kanskje kan definere som «oss» med mindre du har lyst til å si det og jeg opplever at de fleste tør å si det til meg fordi jeg allerede har gjort dem kjent med at jeg er rigget sammen sånn at jeg vet at alle mennesker bærer på noe som ingen andre vet eller som ingen andre har noe med, – noe som man i hvert fall ikke trenger å bry seg om hvis man ikke takler det.
Dårlige valg fører også fram til noe, – kanskje det neste dårlige valget ditt fører fram til noe som du kan gjøre fint.
Tenk litt på den.

Svart sjel med blå tanker
Framtiden er uklar, men øynene ser fargene
Kom
La oss male

Jeg gir deg MESHELL NDEGEOCELLO med «Free My Heart»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.