Lukk øya så ser du bedre

– «Hvor har du vært hele livet mitt?»
– «Her og der», smilte jeg og la til at jeg hadde vært opptatt med å gjøre disse tingene som har formet meg til å bli den som satt foran henne akkurat nå.
Ting som hun liker.
Ting som hun ikke liker.
Ting som jeg selv liker og ikke liker og alle de andre tingene.
– «Jo», fortsatte jeg og lot det bli en pause mens hun tok en slurk av kaffen.
– «Det er jo alltids noe som man gjerne skulle vært foruten …»
Hun så på meg.
Hun ventet på at jeg skulle si noe mer.
– «Det hender jo at det skjer noe som man ikke liker og sånt», fortsatte jeg omsider.
– «Ting som man gjerne … ja, sånt som kommer litt skeivt ut og som man gjerne kunne tenkt seg å få slippe, for å si det det sånn … men så er det jo dette som er livet, ikke sant?»
Hun nikket.
Hun var blank i øynene sine.
– «Du må huske på at alt som skjer med deg er ting som former deg og det inkluderer i aller høyeste grad alle tingene som er litt kjipe».

Det er ikke så rent sjelden at jeg stusser litt over hvorfor folk ikke ser seg selv som et resultat av alle disse greiene som inkluderer omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som venter på en som deg.
Noen skjønner hva jeg mener.
Noen skjønner det ikke.
Jeg har ikke tall på hvor mange jeg treffer som ikke er i stand til å formidle historien sin med visshet om at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så til de grader på et annet.
Det tar litt tid før man skjønner det.
Det tar litt tid før man skjønner at det er nettopp disse tingene som gjør deg til den som du er her og nå.
– «Det er kjipt», fortsatte jeg.
– «Og vet du hva som er det kjipeste?»
– «Nei», nølte hun.
– «Det kjipe er at man omsider skjønner at man snakker med feil folk».
– «Feil folk?»
– «De som ikke skjønner det», sukket jeg.
– «De som streber etter å kopiere en mal fra sånne som ikke tør å løfte på rævva av falsk frykt for at det kanskje kan finnes noen som ikke liker deg og fy faen som jeg hater sånne folk som gjør alt de kan og gjerne litt til for å passe inn i et bilde som det ikke er meningen at de skal passe inn i».
– «Strebere», nikket hun.
– «Strebere og patetiske perfeksjonister», nikket jeg og ble sittende og snurre litt på kaffekoppen før jeg omsider tok den siste slurken.
– «De som i virkeligheten kommer til å se opp til morgendagens vinnere og hyller dem som stjerner når de har bygget ferdig glitterburene sine … uten tanke på at det er dem selv som kan gå ut og finne materialene som ligger rett foran nesa deres men som er så jævlig redd for at noen skal se dritten i midten».
– «Jo», flirte hun.
– «Nå er ikke det så lett i det samfunnet som vi har konstruert, da».
– «Er det ikke?»
– «Nei».
– «Hvorfor ikke?»
– «Det bare er sånn», sukket hun og lot det bli en liten pause i det serveringsdamen dukket opp og fyllte på kaffekoppene våre.
– «Og da bare må du være med, liksom?»
Hun svarte ikke.
Hun tenkte.
Det så i hvert fall sånn ut.
– «La meg si det sånn», fortsatte jeg.
– «Det er lettere å se når du lukker øynene dine … du har hele fargekartet på innsiden av hodet ditt».
Jeg tok en ny slurk av kaffen, kjente at den var litt for varm og ble sittende og blåse litt mens jeg så at hun lukket øynene.

Jeg er ikke helt sikker for helt sikker kan man jo aldri være på noen verdens ting, men jeg føler meg ganske sikker på at denne dagen nærmer seg når jeg skal finne på noe annet. Jeg har et håp om at det skal skje i år, men tviler på at jeg virkelig vil være i stand til å slippe taket. Greia er at jeg er så møkka lei av å jobbe med noe som alle andre tjener blodpengene sine på å gjøre vanskeligere enn det er med å legge ut om en drøss med ting som skal få fine folk til å skamme seg og gjemme seg og gjøre hva de kan og gjerne litt til for å «vinne konkurransen om drømmejobben» når de i virkeligheten underbygger noe som får disse fine folka til å føle seg som et offer. Alt fra «dårlige valg» til disse dustete «hull i cv-greiene» og en rekke andre ting som hopper og danser som dritten i midten.
Det er livet, for faen.
Det er det som får det til å bli noe som får det til å handle om «oss» og det som får to mennesker til å bli «vi» og vissheten om at det også er disse tingene som man gjerne skulle vært foruten som legger grunnlaget for at det som man er i ferd med å innlede kan bli til noe mer.

Jeg kan si til et menneske som jeg liker at jeg liker deg for den du er.
Her og nå.
Jeg trenger ikke å vite om alt det andre som skjedde før det ble noe som vi kanskje kan definere som «oss» med mindre du har lyst til å si det og jeg opplever at de fleste tør å si det til meg fordi jeg allerede har gjort dem kjent med at jeg er rigget sammen sånn at jeg vet at alle mennesker bærer på noe som ingen andre vet eller som ingen andre har noe med, – noe som man i hvert fall ikke trenger å bry seg om hvis man ikke takler det.
Dårlige valg fører også fram til noe, – kanskje det neste dårlige valget ditt fører fram til noe som du kan gjøre fint.
Tenk litt på den.

Svart sjel med blå tanker
Framtiden er uklar, men øynene ser fargene
Kom
La oss male

Jeg gir deg MESHELL NDEGEOCELLO med «Free My Heart»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s