Måned: oktober 2018

Du er det vakreste mennesket i hele verden

Jeg er ganske sikker på at du ikke husker det og det er kanskje derfor jeg fikk lyst til å minne deg på det, – en eller annen gang var det noen som sa at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Den som sa det først var en fullstendig fremmed som så deg en gang i noe som beskrives som spesielle omstendigheter og som siden aldri har hatt noe med deg å gjøre og da mener jeg ikke en ONS.
Jeg mener en jordmor.
Moren og faren din har helt sikkert sagt det.
Kanskje du hadde en mormor og morfar og farmor og farfar og oldemor og oldefar og søster og bror og onkel og tante og kusine og fetter og til og med noen naboer og folk som noen av de som jeg ramser opp kan ha møtt når de gikk sammen med deg som liten baby og da har de sikkert sagt det samme.
Kanskje til og med en drosjesjåfør eller en som jobbet i butikk.
En vaktmester.
En postmann.
Det finnes en hel haug med folk som har sett på deg og sett at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Du husker ikke en dritt av det og det er derfor det kan være litt kult å bli minnet på det og da kommer man liksom ikke unna det faktum at det har skjedd en del siden den gangen og det som har skjedd er noe som har gjort at du ikke får høre det så ofte som du fikk høre det når du bare lå der i barnevogna og ga fullstendig faen og nevnt med visshet om at du ikke var kapabel til å vise det på en annen måte enn å bare være deg selv.

Jordmoren sa det sikkert til noen andre så fort du var ute av verden.
Eller inne i verden.
I hvert fall din verden.
Hvis det kom en bror eller en søster etter deg, så fikk sikkert de også høre det av alle de som jeg ramser opp.
Blås i det.
Det har ikke noe med deg å gjøre.
Gamledama eller gamletypen har sikkert sagt det.
Blås i det.
De er ute av verden, ikke sant.
Hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i dag, så hadde jeg selvfølgelig skjønt at de bare skulle låne penger til en øl eller noe sånt.
– «Drit i de greiene der», hadde jeg svart.
– «Hvor mye trenger du?»
Jeg er ikke helt sikker, men hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i en seriøs setting eller i hvert fall noe som kan ligne på en seriøs setting, så tror jeg ikke at jeg hadde blitt flau eller brydd eller forsøkt å rette meg litt opp i ryggen og bøye øyebrynene mine i noe som jeg satser på er noe som kan få alt sammen til å se enda bedre ut, – jeg hadde kanskje sagt «takk» og fulgt opp med noe som ligner «det var hyggelig sagt av deg» eller noe sånt og så hadde jeg antageligvis ikke tenkt så mye mer over det.
Jeg vet ikke.
Jeg får ikke høre det så ofte, og da blir det litt vanskelig for meg å ha noe forhold til det. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så bør jeg kanskje legge til at det begynner å bli ganske lenge siden det gikk opp for meg hva som egentlig ligger i dette begreper som kalles «vakker».
Hmm.
Hvordan kom jeg inn på dette, egentlig?
Jo.
Jeg sitter og skriver på noen greier og da har jeg en del fine bilder i hodet mitt.
Jeg sitter og skriver på noe annet enn det som du leser nå, og da bygger jeg opp dialoger og forsøker å huske dem så godt jeg kan og jeg har en greie med at jeg pleier å huske dialoger. Jeg husker at jeg sto midt på gulvet i stua og husker at jeg bare sa det sånn rett fram til hun som nettopp hadde kommet inn døra og sa det som jeg ikke kunne huske at jeg hadde sagt til noen på veldig mange år, – jeg husker ikke hvor jeg tok det fra eller hvordan denne merkelige kroppen min klarte å konstruere sånne lyder som kom ut av munnen min på en sånn måte at jeg var rimelig sikker på at hun faktisk trodde på meg.
– «Fy faen, du er så utrolig vakker».
Det er nesten som om jeg blir litt flau når jeg tenker tilbake på det, – rart å tenke på akkurat det for jeg er jo ikke typen som pleier å bli flau over noe som helst, men jeg tror at jeg er litt flau for at jeg slapp dette banneordet først.
Jeg vet ikke hvorfor.
Budskapsforsterker, kanskje.
Jeg snakket jo til hun som sto foran meg og ikke til han som jobber der nede.
Ja, ikke «der nede» men mye lenger ned.
Faen i Helvete, ikke sant.
Det er jo litt seint å gjøre noe med det nå, men det var sånn jeg sa det.

Jeg har som nevnt en ganske grei oppfatning av hva jeg mener med «vakker», men den gangen sa jeg det på en sånn måte som kanskje kan ligne på den måten som du og jeg fikk høre det når vi var små og vi bare lå der og alle som var rundt oss sa det samme:
– «Du er det vakreste mennesket i hele verden …»
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Det er kanskje ikke det man sier så ofte og da kan man jo si at det er et ganske stort og trist paradoks at man ikke gjør det av frykt for at det skal miste sin hensikt. Det er greit at noen har med seg en ONS og har med seg akkurat hun eller han fordi hun eller han ser jævlig bra ut der og da, men det er antageligvis ikke det vakreste mennesket i hele verden.
De som ikke ser forskjellen kan slenge seg i veggen.
Seriøst.

Men du, – jeg er egentlig litt «ferdig» med blogging og dere som har fulgt denne bloggen har kanskje lagt merke til akkurat det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg nevner det i denne teksten.
Ta det som en digresjon.
Hvis du er sammen med noen akkurat nå eller ser hun eller han litt senere og det regner jeg med at du gjør, så syns jeg du skal si det.
Gjør dagen fin.
Gjør den vakker.

Du får ABI OCIA med «Konfyt»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.