Måned: april 2019

Emosjonell energi

– «Du», hvisket jeg.
– «Hvor lenge tror du vi kommer til å stå sånn?»
Hun svarte ikke.
Jeg kjente at grepet bak ryggen min flyttet på seg.
Ikke mye.
Bare litt.
Fire centimeter, kanskje.
Det hender at hun får noen sånne øyeblikk hvor alt bare går i svart og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å bare være der. Jeg vet hva jeg skal gjøre og det fine er at hun vet at jeg vet det og da bare kommer hun mot meg og gir meg dette tegnet som bare jeg skjønner.

Det kan være en lukt eller en lyd eller noe som hun ser eller som hun tror at hun ser og da er det som om det er noe som knekker inni kroppen hennes. Det begynner å bli ganske lenge siden jeg fryktet disse greiene, og det var kanskje mest fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller hva hun ville at jeg skulle gjøre eller om jeg skulle gjøre noe i det hele tatt.
Det er så lett å tråkke feil, liksom.
Det er så lett å si noe eller gjøre noe som får det til å bli værre.
Hun sier at jeg klarer meg bra.
Det er da også noe.
Det er lenge siden jeg sa det som det var og sa at hun måtte hjelpe meg.
Si hva jeg skal gjøre.
Si hva jeg skal si.
Si en eller annen hemmelig kode som bare vi skjønner.
– «Bare vær der», svarte hun.
– «Bare … vær der».

Litt senere løsner grepet og og det løsner som regel på en sånn måte at hendene hennes glir ned langs armene mine og helt ut til fingertuppene som hun fletter inn i sine og klemmer hendene våre sammen i noen raske trykk og så er vi ferdig for denne gang.
Det er egentlig ganske enkelt.

Denne gangen hadde vi stått sånn ganske lenge og litt lenger enn det som vi pleier å gjøre og det var derfor jeg hadde spurt.
Hun trakk seg litt tilbake og så på meg.
– «Jeg er ikke ferdig», hvisket hun og kjente at jeg trakk på skuldrene i en bevegelse som jeg er sikker på at noen andre kunne misoppfatte.
– «Du», fortsatte jeg.
– «Jeg må tisse …»

Det var en gang en hemmelighet, men så kom tiden hvor vi bestemte oss for å fortelle det og det gikk ganske bra. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kan det være ganske tungt å bære på enkelte hemmeligheter.
Vi har alle våre greier.
Noen har noe som ingen andre vet om og som de i hvert fall ikke trenger å få vite om hvis de ikke klarer å takle det som kommer.
Jeg gjorde det.
Jeg taklet det.
Jeg bare er sånn og jeg kommer tilbake til det litt lenger ned i denne teksten. Har du forresten lurt på hvor mange som kan dele den samme hemmeligheten?
Jeg tenker på sånne som er med på noe som kanskje kan oppfattes som en hemmelig klubb eller noe som ligner og som gjør ting som bare de som er med i denne «klubben» får vite og som er en sånn hemmelighet som skjules som en pakt som har blitt markert med blod.
Ti kniver i hjertet.
Mor og far i døden.
Noen vet noe som du ikke vet og som du aldri får vite.
Noen skjønner noe eller tror at de skjønner noe.
Noen tenker sitt og lar det være med det og så finnes det noen som gjør noe ut av det som de tror at de vet og som liker å spille denne viktige rollen som den som vet noe som ingen andre vet og som får seg til å slippe en lyd som skaper en gjenklang som kan tolkes på forskjellige måter når den blir til en søt vind som skjelver under rytmen.

Jeg tror at hun syns det er litt kjipt at jeg ikke vil fortelle hvem som er den spesielt utvalgte som skal fikse alle de greiene som skal fikses når jeg dør.
– «Det blir feil», svarte jeg når hun spurte.
– «Du kjenner meg på en helt annen måte enn det som vedkommende gjør og det er noe som kan få det til å handle om deg og ikke meg».
Hun tar ikke den.
Hun er med andre ord ikke så veldig ulik alle andre som ikke tar den og som gir inntrykk av å være en sånn som vil spille hovedrollen i den siste filmen.
Jeg er ganske klar på akkurat det.
Jeg er ganske klar på at døden handler om den som er død og ikke hvordan de etterlatte skal ta regi og bestemme scenografien.
– «Det blir bra», fortsatte jeg.
– «Det blir dødsbra …»
Jeg er ikke helt sikker for det er jo nå en gang sånn at man aldri kan være helt sikker på noen verdens ting, men jeg tror at det er den eneste hemmeligheten jeg skjuler for henne. Alt annet kan hun spørre om og det hender at hun gjør det og da får hun svar selv om jeg kan finne på å si at dette er noe som ikke handler om oss.
Hvor mye vil du vite?
Hvor mye trenger du å vite?
Jeg pleier å si det på den måten at alt som ikke handler om oss er noe som det ikke er noe poeng å snakke om før jeg strekker den litt lenger og sier at det er noe som har formet meg til å bli den som er hos deg akkurat nå.
Jeg sier det samme til de fleste jeg møter.
Jeg sier at det eneste som betyr noe er det som handler om oss, og da sier det seg nesten selv at jeg kjenner en del mennesker som bærer på tunge tanker og som finner ut at jeg er en sånn som tåler å høre det.
Jeg bryr meg ikke om hva du gjorde for fire år siden.
Jeg bryr meg ikke om du er en eks ditt eller eks datt.
Noen skal vite alt.
Noen skal snakke om alt.
Noen skjønner ikke poenget med det og jeg er en av noen som ikke skjønner det.
Noen skal borre i ting som ikke handler om det som skjer her og nå og det hender ganske ofte at jeg snakker om sånne ting når jeg snakker om sånne jobbeting og trekker fram de som graver i gammel moro som skjedde for fjorten år siden.
Valg eller handling som senere blir oppfattet som feil.
Jeg syns det er tull.
Jeg syns det er viktigere å være åpen i møte med fremmede mennesker og jeg bruker det som får meg til å like dette mennesket for alt det er verdt.
Det som handler om oss.
Det som handler om det som fikk oss til å komme nærmere hverandre og holde sammen og holde sammen i noe som kanskje ikke blir noe mer enn denne kvelden eller denne timen og som er påvirket og fremprovosert av tilfeldigheter og omstendigheter og noen andre greier som egentlig ikke betyr noen verdens ting og spesielt ikke hvis vi skal dø i morgen.
Det er sånn jeg lever.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg egentlig tenkte når Andrea slapp alt hun hadde i fanget mitt på en fredag kveld for noe som føles som en evighet siden.
Det hender at jeg forsøker å spole tilbake.
Det hender at jeg forsøker å skjønne noe av det som jeg kanskje tenkte eller som jeg tror at jeg tenkte, men så ender jeg opp med å tro at det ikke er noe å tenke på.
Det er egentlig ganske enkelt og det er faktisk så enkelt at jeg skal skrive om det.
Han ringte på torsdag.
Han er psykolog og skal skrive en bok om alle disse tingene som noen tenker på og som tenker så mye på disse tingene at det skaper nye tanker som ødelegger for alle de andre tankene og som også skal skrive ganske mye om de som klarer å blokkere eller tenke sånn som jeg tenker når jeg tenker på det. Han er riktignok psykolog, men han kombinerer noe av det med kinestetiske greier som dessverre kan gi en risiko for funn som ikke kan verifiseres.
Det er kjipt.
Det er sånn han sa det.
Det er kjipt.
Det er kjipt at alt skal verifiseres og falsifiseres og stemples som en diagnose. Han snakket ganske mye om evolusjon og soner og kompensering og alt som førte fram til ulike reaksjonsmønstre og komplikasjoner og konsekvenser.
Noen bare er sånn.
Det er sånn han sier det.
Noen bare er sånn og det virker som om du er sånn.
Hmm.
Det er ikke så ofte at jeg får høre at jeg er sånn eller sånn og dette gleder jeg meg til å være med på. Det skal handle om noe som han kaller for emosjonell energi og emosjonelle reaksjoner og emosjonelle paradokser og noen andre greier som egentlig ikke betyr så mye for meg som var «på» fra den første tilnærmelsen.
Emosjonell energi.
Det er en energi som i likhet med alle andre former for energi er sånn at den ikke er nedbrytbar, men den kan overføres til noe annet og det er noe av det som denne boken skal handle om.

Hun sto der når jeg kom tilbake fra do.
Hun sto der i det samme bildet og som om bildet var fryst. Det var bare tårene som rant nedover kinnene hennes som røpet at hun var et levende menneske som lot meg kysse dem bort.
– «Det går bra», hvisket hun.
– «Nå er jeg ferdig».

Du får LONDON GRAMMAR med «Strong»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?
Godt spørsmål, ikke sant?
Det finnes en drøss med apper og innovative rekrutteringsløsninger som skal få det til å virke enkelt samtidig som det finnes en drøss med folk som tjener penger på å si hvor vanskelig det er og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg har skrevet en liten bok om disse greiene, – tohundreogsekstifire sider med bokstaver som ikke er satt sammen på den måten at de fremstår som jobbsøkertips, men snarere som en slags transkribering fra noen av de mange samtalene som jeg har hatt med jobbsøkere og de som sitter i den andre enden av jobbsøkerprosessen din i tillegg til en del av mine egne opplevelser og oppfatninger.

Det var en jente på slippfesten som sa noe som jeg syns var ganske kult, – jeg husker ikke ordrett hvordan hun sa det, men det var noe som ligner på at den handler om greier som får alt sammen til å stå fram i et litt klarere lys og gjør det lettere å se det som man skal se.
Hmm.
Alternativet er enkelt.
Alternativet er å lukke øya og høre på alle tipsene som får deg til å ligne på alle de andre som har gått på kurs for å lære seg hvordan man skal skille seg ut og gjøre en forskjell.
Grøss.

Jeg har ventet noen dager med å legge ut en snutt på sosiale medier om at denne boken er klar, og det er basert på et morsomt eksperiment for å se hvor mange som følger med eller som vet at det har vært noe som de burde følge med på når jeg allerede har signalisert at boken er klar.
Jeg har sett at noen av dere antageligvis har fått det med seg.
Jeg har sett at noen av dere allerede har bestilt den med visshet om at den vil ligge i postkassen deres når påskeferien er over.
Noen av dere var på slippfesten og så kan det jo være at noen av dere har fått referat fra noen som var der.
Noe sånt.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er en bok som inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppfatte som støtende.
Det er jo min historie, ikke sant.
Det er med andre ord akkurat sånn som det skal være når det er du som skal fortelle historien om deg selv og ditt på et språk som bekrefter din integritet og identitet.

Hvis du klikker på kaffesølet så kommer du til bestillingsiden.


Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.