Noen ord om vekst

Virksomheter har en tendens til å være opptatt av vekst og da er det lett for sånne som meg å tenke på at vekst er en greie som gjør noe med kjernen i tingene og som medfører en konsekvens som gjør at noe blir borte hvor et begrep som «noe» kan defineres som så mangt.
Det er ikke så mange som kan gi et godt svar på hvorfor det er sånn.
Det bare er sånn.
Det er det beste svaret på det meste.
Det bare er sånn.

Vekst er isolert sett et positiv begrep når man snakker om trær og planter og øvrig organisk materiale og positivt så lenge det ikke skygger for sola.

Vekst vil medføre en endring som ikke nødvendigvis rimer med omstendigheter og omgivelser og de andre greiene som er viktig for at man skal ha det bra eller for å bli oppfattet som bra og hvor det er det som egentlig er det viktigste.
Oppfattelsen, mener jeg.
Oppfattelsen fra de andre.
Oppfattelsen som bunner i noe som man kanskje ikke vet hva er før man pøser på med kroner for å leie inn noen markedskonsulenter med en fersk pensumplan i minne som inkluderer fine ord som «benchmarking» og «return of investment» og som omsider finner ut at alle de gode tingene som man spiser faktisk kommer ut som dritt.
Neste steg er enkelt.
Neste steg inkluderer en analyse av dritten som kommer ut før prosessen konkluderer med at dritten er brun.
Hmm.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men dritten som kommer ut av meg er svart og det er fordi jeg er på en sånn kur som inkluderer jerntilskudd. Det var en periode hvor det var rødt og rødt er en farlig farge på disse greiene.
Men den er hard og fin, da.
Dritten, mener jeg.
Det er da også noe og spesielt i en verden som domineres av suppe og kliss som det er jævlig vanskelig å tørke bort med mindre man får noen andre til å gjøre det.
Nok om det.

Vekst fører til endring og endring kan være positivt.
Endring kan være en nødvendighet for videre eksistens.
Ja, – det er bare det at man må ta høyde for (!) at man kan vokse fra noe annet og til og med vokse fra noe som man egentlig ikke har så veldig lyst til å vokse fra, og det er da man kommer til dette som handler om kjernen i tingene.
Det har vært sånn siden tidenes morgen.
Klanen klarer seg bra.
Klanen blir større.
Klanen klarer seg bedre enn andre klaner og så ender det med en merkelig form for fred og ironisk idyll hvor enkelte føler at de vil ha noe mer eller føler at de ikke er med eller ikke får lov til å være med og da flytter de til et annet sted når det går opp for dem at fraksjonen ikke funker og tar med seg et kjernemateriale som ligner eller som de i hvert fall tror er noe som ligner på det som var og det som var fint og hvor det fine var noe som litt senere dannet grunnlaget for vekst.
Paradoks.
Nå skal alt bli så mye bedre.
Nå har vi lært av våre feil.
Nå har vi til og med lært av andres feil og det er i og for seg en dårlig måte å lære på, – en greie som det ikke er så mange som tenker på eller som tør å tenke på, og det har kanskje en sammenheng med at de har latt seg forføre av sånne som får seg til å bruke enda finere ord enn de som jeg nevner litt lenger opp.
Humankapital.
Progresjon.
Prosess.
Det finnes flere ord som er finere eller som i hvert fall oppfattes som finere og som blir enda finere når de legges inn i et excel-ark med fine farger.
Grønt, kanskje.
Oransje.
Jeg slenger inn en digresjon til og det er fordi jeg kom til å tenke på en batikkdundre som forsøkte å rakne et kundemøte med å si at ord er sterke saker og ord er som våpen.
Det er feil.
Det er ingen som kan drepe noen med ord.
Det er mulig at ørene til den som lytter vil falle av, men man dør ikke av det.
Hvis du ikke tåler å høre det, så får du gå ut.
Det var sånn jeg sa det.
Dama gikk.
Dama sluttet litt senere, men det får bli en annen sak.
Nok om det.
Vekst har som nevnt en tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene og det var dette jeg snakket om med en hyggelig dame som har lyst til å slutte der hvor hun jobber for å begynne å jobbe hos en virksomhet som ser etter en som henne. Det var like etter at jeg hadde sagt at det var hun som var den nye markedsdirektøren at hun sa det:
– «Ordene».
Det var som om det ikke var så mye mer å si.
Det var kanskje derfor det ble en liten pause og som ble en sånn pause som jeg benyttet til å ta en ny slurk av kaffen mens hun så en annen vei og lot fingrene fjerne noe bøss eller noe annet fra øynene sine.
– «Ordene», fortsatte hun og fulgte opp med å si noen ord om hvordan jeg hadde sagt disse ordene som hadde fått henne til å gå opp på en stein for at hun kunne få en litt bedre oppfattelse av klanen som preget omgivelsene og omstendighetene.
– «Ordene som fikk meg til å skjønne at jeg ikke gjør det som jeg syns er morsomt og gjør det som jeg gjør for å bli oppfattet som morsom …»

Litt senere kom jeg til å tenke på Facebook og hvordan Facebook har vokst ut av seg selv. Det er nesten som om jeg savner kattepusbildene og gamle klassevenner som poserer i dagens outfit, vinglass i solnedgang og barna deres med syltetøy i trynet.
Nesten.
Facebook har tatt kvelertak på seg selv og puster av gammel vane og det kommer en tid for alle hvor man ikke hører forskjellen på hikst og hyl som følge av kåthet og glede eller en pinefull smerte som ikke skal vises til andre av falsk frykt for at det kommer noen som finner ut at de skal bryte ut og gjøre noe av dette til noe annet.
Nå kommer de andre.
Nå kommer de andre som lukker øya for alle de som har daua på veien.
The Next-Gen Social Networking.
Særlig.
Det er lett å overføre denne tanken til mye annet som berører det samme og det minner meg på hvordan en nabodame vokste i skoa når hun fikk rollen som ansvarlig for en plantedugnad i borettslaget.
Nå var hun sjef.
Nå kunne hun komme til sin rett.
Nå kunne hun endelig få glede av sine bortkastede år på BI.
Det var bare det at dama ikke hadde peiling på planter og plantevalget passet ikke med omstendigheter og omgivelser.

Jeg finner det ganske lett å sammenligne en virksomhet med et parforhold og spesielt i de tilfellene hvor alt for mange benytter rollen i den aktuelle virksomheten til å utvikle et parforhold. Noen går den andre veien og det går jo som det går og det går som regel ikke i det hele tatt.
Vi skal vokse og vi skal vokse sammen.
Vi tenker ikke på at vi ender opp med å vokse fra hverandre med mindre vi klarer å beholde fokus på kjernen i tingene.

Du får SERSHEN & ZARITSKAYA med litt øs og pøs

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s