Måned: juni 2019

Gullrekka, – en spennende historie om ukjent opphav

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Det begynner å bli en stund siden jeg snakket med en dame som har denne genuine interessen for slektsforskning, – hun er en sånn som finner stor glede av å lese gamle kirkebøker og sånt og det var på denne måten at hun klarte å spole sammen noe av historien min. Hun har jobbet ganske lenge og vel og jeg har ikke brydd meg om å mase på henne for å sjekke hvordan det går og om det går i det hele tatt og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun mistet mannen sin som egentlig tok på seg oppgaven. Hun ringte meg for noen dager siden og inviterte oss hjem hvor hun serverte kaffe og eplekake med krem.

Jeg pleier å si det ganske ofte og sier det i de fleste settinger hvor samtalen kommer inn på det som handler om hvem vi er, – din historie er formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre greier som av ulike grunner har fått deg til å bli som du har blitt. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så fortsetter denne «prosessen» så lenge man lever. Jeg pleier å legge til at jeg egentlig ikke er så veldig interessert i alt som skjedde før det ble noe som handler om «oss» og hvor det er det som fikk oss til å komme sammen og finne glede av å være sammen som er det eneste som betyr noe.
Du kan være eks ditt eller eks datt.
Du kan være hva som helst eller hvem som helst.
Du kan til og med heie på et annet møkkalag eller stemme på et annet parti når det er valg og sånt, men det er disse ubestemmelige greiene som førte oss sammen og som gjør at vi fortsatt holder sammen som er avgjørende.
Sånn er jeg.
Jeg er kanskje ikke en sånn som liker å flæshe at man bare er så opptatt av mangfold og sånt, liksom. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kjenner jeg en del folk som enkelte kan finne på å spørre hvordan jeg kjenner eller til og med hvorfor jeg kjenner dem.
Jeg vet ikke.
Det bare blir sånn.
Det handler kanskje om vibber og hvis jeg møter folk som ikke gir meg gode vibber så blir det ikke noe som vi kan kalle for «oss», for å si det sånn.
Enkelt.
Nok om det og tilbake til det som jeg egentlig skulle skrive om:
Slektsforskning.
Noen av dere fulgte sikkert med på den serien som gikk på NRK – «hvem tror du at du er» – og da kom det fram en del greier som omsider fikk meg til å kontakte noen som har litt peiling på sånne ting.

Jeg har fått en oversikt som kan ligne på organisasjonskartene som får NPM-fascistene i HR til å bli klamme i hakket, – her snakker vi humankapital, liksom.
Gud bedre.
Sammenligningen er egentlig ganske god og det er kanskje fordi det finnes så mange folk litt nedover i systemet som de som sitter på toppen ikke bryr seg om, – det vil i dette tilfellet si meg og den nye vissheten om at generasjonene bak meg har en del avleggere og skudd i natten.
Det er «gullrekka» som betyr noe.

Den registrerte historien min på morsiden er begrenset til fire ledd fra Oslo og hvor det stopper opp allerede i 1864 hvor den siste personen som hun klarte å spore opp dukket opp som en jente med ukjent opphav som føder et barn med ukjent far.
Jeg lurer på hva som var hennes historie.
Eller hans også, for den saks skyld.
Firmafest, kanskje.
Nachspiel i bakgården.
Hmm.
Det er lett å forestille seg en drøss med alternativer, men man kan aldri være sikker bortsett fra at det står skrevet et annet sted at hun ikke klarte å ta vare på barnet sitt og måtte levere det fra seg på sosialen.

Den registrerte historien min på farsiden stopper opp 1761 hvor det er registrert en fyr med ukjent opphav i Sachsen, – det som i dag er begrenset til et distrikt i Tyskland og ligger mot grensen til Polen og Tsjekkia. Det er seks generasjoner med Oslo-folk mellom meg og en danske som flyttet nordover og giftet seg med en Oslojente med ukjent opphav og det er denne dansken som har en far som først dukket opp i systemet når han fikk barn med en jente fra Bohemia og som heller ikke finnes i noen tekster bortsett fra at hun står oppført som «dienerin» som betyr tjener.
Hun kan ha vært en slave.
Hun kan ha vært en jente som jobbet med det eneste som hun kunne jobbe med og det kan begrunnes med at denne ukjente tyskeren kjøpte henne fri.
Hun var litt sånn som Askepott, med andre ord.
Jeg lurer på hvor han fikk penger fra.
Jeg lurer på hvorfor han kjøpte akkurat henne.
Jeg lurer på sånne ting som kan fylle historien og når det er nevnt og nevnt på denne måten så finnes det sikkert flere folk på familiekartet mitt som fortjener noen rader.

Gullfuglen (kjæresten min – red.anm) er egentlig ikke så veldig interessert, og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun har den historien som hun har og som begrenses med en mor og en tante og ikke vil vite noe mer enn det.
– «Ny bok, kanskje?»
– «Ny bok?»
– «Ja», smilte hun når jeg hadde lest litt for henne på sengekanten.
– «Du kan jo skrive en sånn sagaserie som det er så utrolig mange som liker å lese … og så kan jeg lage TV-serie som vi selger til Netflix … spekket med liv og død og krig og fred og sånt».
Nei.
Jeg tror jeg holder historien for meg selv.
Det var noe med dette som skal begrense historien til det som handler om «oss», ikke sant.

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Jeg syns det er mest spennende med det som handler om «ukjent opphav», – det kan jo være hvem som helst og nevnt med denne tanken på at det hender at jeg liker å definere med som norrøn.
Det er kanskje feil.
Det er ingen bevis for at jeg kan ha vikingblod i årene mine, men det skjedde jo ganske mye i vår del av verden før denne sakseren møtte Askepott og denne Oslojenta ruslet rundt i de mørke gatene i Kristiania.
Hmm.
Sånn sett så kan jeg fortsatt leve i troen og jeg vet foreløpig ikke hvor disse andre avleggerne kommer fra, – sånne juletrær har jo en merkelig tendens til å bli rimelig komplekse.
Mye kan ha skjedd på tusen år, ikke sant.

Du får GROOVE ARMADA – going back to my roots

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Vil du dele din historie fra et møte med en «coach» ?

Vi ser etter deg som har en morsom historie fra ditt møte med en «coach» og som har lyst til å dele den med resten av verden.

Det spiller i og for seg ingen rolle hva slags «coach» – de er jo klin like alle sammen – for greia er at det skal skrives noen ord om disse svindlerne som tar betalt for å lure folk og gi dem en eller annen form for kortvarig lykke.
Nesten som horer, med andre ord.
Nesten.
Jeg har faktisk mer respekt for horene, og derfor blir det en kjip sammenligning.

Prosjektet blir en bok som er skrevet i romanform og som handler om hva som egentlig skjer med folk som har sluttet å tenke og handle av egen vilje, – de som trenger hjelp til å finne kjærlighet og farge på kjøkkenet, hva man skal spise på en vanlig tirsdag og selvfølgelig hvordan man skal kle på seg når de skal ut og fortelle en fremmed hvem de egentlig er.
Sånne ting.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Hvis du ikke skjønner det, så kan du bare drite i det.

Hvis du er en sånn som tror at jeg mener sånne som Jørgen Klopp, så er det ikke sånne jeg skal snakke med i denne omgang.
Han har jeg for øvrig snakket med før i en helt annen setting.
Fin fyr.
Akkurat som på TV.
Nok om det.
Det er digg hvis du kjenner noen som kjenner noen av disse som hevder at de har helbredende evner og som er skikkelig gode til å svinge med fjær og pyre litt røkelse og de greiene der.
Kumbaya.
Livstilscoachene er kanskje våre egne favoritter, – influencers er av den samme ulla sammen med sånne folk som er opptatt av personlig merkevarebygging og det våset der. Du skjønner sikkert hvem jeg mener, og som nevnt kan du bare drite i det hvis du ikke skjønner det.

Visste du forresten at det finnes folk som tror at de har en diagnose når de blir røde på halsen og får tung pust når de elsker med kjæresten sin?
Hva feiler det meg, liksom?
Kom kjære, – vi må gå til en coach …

Vi ser ikke etter noen lange avhandlinger og sånt, – vi kan lage storm ut av den korte pusten mot øret, men syns at det hadde vært litt kult med noen ekstra referanser i tillegg til alle de som vi allerede har. Det er kanskje unødvendig og nevne at romanen får en satirisk twist med tanke på at verden i seg selv har blitt til en eneste stor satire, – mye takket være disse folka som tror at de har et mandat til å forføre folket og tjene pengene sine på å få dem til å passe inn i sitt eget bilde.

Og bare så det er nevnt, – ingen ting av det som du skriver vil bli brukt mot deg og de greiene der. Du forblir anonym og når det er nevnt og nevnt på den måten så er jo de fleste anonyme på plattformer som dette.
De forsøker i hvert fall.
Det er jo så mange morsomme nick der ute, ikke sant.
Jeg pleier å si at hvis man virkelig er interessert i å komme i kontakt med noen som man vil komme i kontakt med så finner man fram til kontaktinformasjon, men hvis du bruker kommentarfeltet så blir teksten din ikke lest av andre enn meg, – kopiert inn i ny tekst og deretter slettet.
Bare så det er nevnt.
Nesten som en sånn dustete GDPR-greie.
Nesten.

Lev lurt.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.