Måned: juli 2019

Meningen med livet

Det er den ultimate samtalen når man sitter rundt et leirbål i naturen med fremmede folk.
Hmm.
Hva kan det være, mon tro?
Det handler definitivt ikke om hva man jobber med og sånt.
Det handler heller ikke om klimafascismen eller lignende ræl.
Nei.
Det handler selvfølgelig om meningen med livet.

Vi traff noen kule folk på en utflukt i skogen og de var faktisk så kule at vi kom «dit» med en gang.
Vi var «der», for å si det sånn.
Noen ganger treffer man sånne folk, og da må man ta vare på de øyeblikkene som dette gir.
Det begynte med at jeg sa hva jeg mente om den saken og så ble de helt stille.
Det gikk noen sekunder.
Fem eller seks, kanskje.
Det gikk i hvert fall ikke så mange som ti sekunder før de så på hverandre og sa at dette var som å høre deres egen oppfatning og hvor spesielt er ikke det?

Vi er bare brikker i et spill.
Vi vet ikke hvem som styrer eller hva eller hvor det styres mot, men greia er at vår rolle er bare en liten greie i dette store spillet og hvor vårt lille bidrag er det som får spillet til å gå sin gang.
Det som er kjipt er at vi ikke vet hva vi skal gjøre, men vi må bare gjøre det som faller oss inn.
Det er sånn det skal være.
Det er det som driver spillet.
Det er det som er litt vanskelig å skjønne for sånne som ikke tør å legge ut brikkene og kaste terningen før de er helt sikre på at de har lest og forstått spillereglene som fremmede folk som de aldri kommer til å ha noe med å gjøre har trykket på baksiden av esken.

Jeg er sikker på at du har spurt deg selv om hva som egentlig er poenget.
Hva er vitsen, liksom.
Jeg regner nesten med at du har vært med på en sånn samtale når det er seint og man befinner seg i dette svarte hullet i tilværelsen som litt senere vil bortforklares med at det må ha vært noe med rekene.
Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?
Alle disse merkelige replikkene som utveksles i en eller annen seriøs nattprat, antageligvis på et nachspiel hvor det er helt vanlig å snakke om meningen med livet og sånne viktige ting som det ikke er så viktig å snakke om ellers.
Du har faktisk en eller annen misjon.
Du tror det kanskje ikke, men du er her av en eller annen grunn.
Jeg er sikker på at du en eller annen gang har spurt deg selv om hva som er vitsen med alt dette som handler om liv og død og krig og fred og sånt. Tankene kommer som regel når man er litt nede eller kanskje litt fjern, – det er som om man ikke bryr seg så mye om sånne ting når man er på topp og har mer enn nok med å være høy på seg selv og da er det jo ingen andre ting som betyr noe.

Jeg pleier å si at det er du som er hovedpersonen i ditt eget liv og det er mest fordi det er du og ingen andre som kan mene noe som helst om hva du skal gjøre og hvem du skal holde deg sammen med, – noe som står i kontrast til alle de som er så enkle å ha med å gjøre at de snur hele greia og bare holder seg sammen med sånne som bestemmer hva de skal gjøre.
De kan umulig ha det godt med seg selv.
Det vet jeg forresten ikke noe om.
Jeg er ikke så begeistret for sånne, og derfor holder jeg meg langt unna dem.
Vi vet som nevnt ikke hvem som styrer spillet eller hva eller hvor det styres mot, men det er en eller annen handling som du har gjort eller kommer til å gjøre som skal påvirke det som skjer videre. Det kan være så enkelt som at du er den som åpner en dør for en eller annen som kommer til å bli den som åpner døra for en annen som kommer til å gjøre noe helt annet og som blir en del av en lang kjede med små viktigheter som driver hele greia videre.
Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke … – ja, du har sikkert hørt noe lignende før.

Det er jo ofte sånn med disse ultraseriøse nattpratene at man sjelden husker hvordan man kommer inn på den ulike tematikken, – det bare blir sånn og man drives inn i en eller annet setting og så demper man lyset og legger på litt tåke og kul musikk, senker hastigheten til slow motion og så pleier resten å gå av seg selv før det dukker opp en eller annen grisedeilig superbabe eller kjekk handyhunk – stryk det som ikke passer – som drar deg inn i en ny setting, kanskje med et annet tempo og noen andre lyder mens poenget egentlig går ut på det samme og du fortsatt ikke skjønner en dritt.

Meningen med livet er med andre ord så enkel som at man skal være åpen i møte med fremmede mennesker og gjøre det som faller seg inn.
Her og nå.
Du er bare en liten brikke i det store spillet og hvis det ikke er du som gjør akkurat det som du gjør eller skal gjøre, så kan du bli satt ut før du vet ordet av det.
Du må bare fortsette med ditt.
Du må bare fortsette å gjøre det som faller deg inn.

Det finnes en del folk som gir faen og som viser at de ikke bryr seg om hva som er meningen.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Kanskje det er deg.
Det finnes en del folk som bare gjør det som det er forventet at de skal gjøre, – folk som hevder at de er store men som ikke skjønner at de egentlig er små og som til og med gjør seg enda mindre enn dem er når de bare sitter der og nikker på de riktige stedene eller i hvert fall på de stedene som de tror og håper er de riktige stedene mens de produserer dritt som man klarer seg bedre uten men som hjelper dem til å leve livene sine litt enklere og raskere og mer effektivt selv om ingen skjønner hva man skal rekke før det er slutt.

Det som er enda kjipere enn alt det andre som allerede er kjipt er at man ikke vet om man allerede har gjort det som det er meningen at man skal gjøre og det er kanskje derfor det finnes noen som oppfatter det som urettferdig når noen avslutter før deg, – de som har gjort det som de skal gjøre og som bør minne deg på at det er noe som betyr at du skal fortsette med å gjøre det som du gjør og det som faller deg inn.

Livet er ikke urettferdig.
Alt skjer av en eller annen grunn og hvis du ikke vil være med så er det mange som står i kø for å ta plassen din.

Men tilbake til disse folka som vi satt og snakket med og som litt senere fortalte hvordan de hadde truffet hverandre, – en greie som jeg er sikker på at det er noen som oppfatter som litt spesielt, men de traff hverandre i en begravelse hvor ingen av dem kjente hun som var død.
Litt sært, er det ikke?
Noen måtte dø for at noen andre fikk treffe hverandre.
Det er et ganske spennende spill, ikke sant?
Det er sikkert noen som til og med oppfatter det som litt creepy, og det er kanskje derfor jeg kom til å tenke på en greie som jeg kom til å tenke på i helgen mens jeg sto og spilte musikk på en bryllupsfest.
Det var kanskje da det skjedde.
Jeg vet ikke.
Man kan jo aldri vite, men det var noe med blikket som jeg fikk av en fin fyr som jeg hadde snakket med litt tidligere på dagen og som hørte en låt som fikk han til å gå bort til en fremmed jente og så begynte de å danse sammen. Det var riktignok ikke klinelåta, – det var alt for tidlig for den selv om jeg selvfølgelig fikk med meg at de litt senere skulle få med seg klinelåta.
Gjett hvem som gikk først?
Det var ikke brudeparet, for å si det sånn.
Kanskje det var det som var meningen med det som jeg skal gjøre?
Kanskje jeg har gjort mitt?
Hmm.
Meningen med livet kan kanskje oppfattes som en ukjent greie for sånne som oppfatter seg selv og sitt som noe av det viktigste som finnes, men som egentlig faller seg helt naturlig for de som er smarte nok til å holde døra åpen for de som går bak dem.

Jeg vet ikke om det betyr noen verdens ting for noe av alt det andre, men siden jeg pleier å avslutte alle tekstene mine med musikk så legger jeg ut musikken som fikk disse fremmede menneskene til å komme nærmere hverandre, –
de fikk GROOVE DA PRAIA med «Latch»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.