The Mystery Applicant

Det begynner å bli en stund siden jeg søkte på en stilling i en relativt kjent virksomhet, – personlighetstest ble mottatt og gjennomført før noen annen form for dialog og det er jo det som er så jævlig fint med Webcruiter.
Man slipper å snakke med folk, ikke sant.
Litt senere ble det intervju.
Hmm.
Det er bare det at det ikke er jeg som var der.
Nina var der klokka ti.
Karoline var der klokka tre og Harald klokka fire.
Ja.
Jeg sendte tre forskjellige søknader og alt sammen var så bra at hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosessen fortalte at hun gledet seg til å treffe meg. Hun skrev for øvrig at de hadde mottatt over tre hundre søknader og det er kanskje derfor hun følte seg programforpliktet til å legge inn en aldri så liten beklagelse om at prosessen har strukket litt ut i tid. Jeg var rimelig sikker på at hun satt og gnei seg i hendene og kanskje et annet sted, – fryden freste gjennom blodet på tanken om at ledelsen blir stolt av henne og ser resultatet fra alt sløseriet med å utvikle et godt virksomhetsomdømme.
Grøss.
Hva annet er det å forvente når man vet at store søkermasser er det beste tegnet på en utrolig dårlig rekrutteringskommunikasjon?

Nina, Karoline og Harald er skuespillere som vet hvordan de skal oppføre seg og hva de skal fortelle om seg selv og sitt. De har vært med på noen av disse oppleggene mine før og er godt kjent med poenget bak et intervju og hva man skal fokusere på. De gledet seg skikkelig til å maltraktere et møte som egentlig skal handle om mennesker og hva mennesker kan få til når de er sammen, men som i virkelighetene blir ødelagt av struktur og systematikk i en kvalitetssikret prosess og hvor de selvfølgelig fikk høre en gjennomgang av virksomhetens historie og beskrivelse av rollen som de allerede hadde søkt på, – tjue minutter med misbruk av tid før de ble bedt om å ta en gjennomgang av sin egen CV før hun som satt på den andre siden av bordet kunne komme med sine tjue forhåndsdefinerte spørsmål.
De visste at de skulle ta kontrollen.
De visste at de skulle utfordre.
De visste at de har frie tøyler og visste at dette ville komme til å bli dødskult og visste til og med mer om dama på den andre siden av bordet enn hun antageligvis vet at det er mulig for fremmede folk å finne ut.

Hele greia er bare en liten del av noen andre greier som jeg skal gjøre utover høsten og hvor alt sammen skal avsluttes og avsløres på et foredrag i oktober.
Det er bare det at det dukket opp en aldri så liten greie.
Det dukket opp noe intrikat, en liten vri som fikk alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner og som begynte med en melding med invitasjon til en ny intervjurunde, – en melding som riktignok inkluderte en setning om at det var åtte kandidater som er med videre og det er en setning som er like teit som når hun fortalte innledningsvis om hvor mange søkere som har kommet inn. Det har kanskje noe med disse patetiske greiene som handler om å vise seg fram å gjøre.
Noe må det jo være.
Kanskje du vet hva det er og hva sånne folk tror at de skal oppnå med dette tullet.

Det som er det mest morsomme med bruk av «mystery applicants» er dette som handler om å få bekreftet hvor dårlige ansettelsesprosessene blir når de «kvalitetssikrede prosessene» driftes av sånne som burde gjøre noe helt annet enn å kødde med mennesker og hva som egentlig skjer når man stoler blindt på tester og metoder som er utviklet av sånne som helst ikke vil ha noe med mennesker å gjøre i det hele tatt. Det kjipe med disse greiene er den vitterlige vissheten om at vi ikke kan strekke det så langt og det er derfor jeg valgte å sende svar fra to av dem som fortalte at de ikke var interessert i å være med videre. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å legge på noen kommentarer om dårlig kandidatopplevelse og at virksomheten hennes har gitt et inntrykk som ikke rimer med forventningene og i hvert fall ikke med forventningene som de legger opp til med tull og tøys i beskrivelsen av sitt eget virksomhetsomdømme.

Nina tok neste runde hvor hun fikk møte noen av folkene som man burde dra inn i begynnelsen av en ansettelsesprosess og det er folkene som jobber med det som den nye personen skal jobbe med.
HR har ingen verdens ting med en ansettelsesprosess å gjøre.
Det gikk bra.
Det gikk som forventet, med andre ord.
Det gikk faktisk så bra at det tikket inn en tekstmelding fra han som liksom kan bli den nye sjefen hennes, – takk for hyggelig møte og greier. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er det jeg som fikk den, men det vet jo ikke han.

Nina ble ikke overrasket i det hele tatt, – hun sa at det var noe ekkelt med hele typen og hun er tøff nok til å strekke den litt lenger og det er her det blir litt intrikat med en aldri så liten vri som har fått alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner. Nå skal jeg ikke røpe alt som jeg skal røpe på foredraget mitt, men dagen etter så var vi på en restaurant og så på Nina og Markedsdirektøren som satt ved nabobordet.
Nina hadde rett.
Det var noe ekkelt med hele typen, – han kjørte på med alt han hadde og han hadde ganske mye, for å si det sånn. Jeg kjenner hun som serverer og kjenner hele restauranten og det var jo derfor vi valgte akkurat dette stedet hvor servitøren fikk beskjed om å servere solbærsaft i vinglasset til Nina og påfølgende blanke drinker i baren. Klokka var kvart på stengetid da hånden hans var på låret hennes. Litt senere fleipet vi med at det tok jævlig lang tid før den omsider kom dit og det er jo egentlig ganske lett å fleipe med sånne ting når man får det litt på avstand. Det var da hun hadde sagt at hun måtte på do og det var da hun foretok et kostymeskifte før vi dro på nachspiel og oppsummerte.
Uten Markedsdirektøren, men det skjønte du kanskje.
Han hadde fått en tekstmelding hvor det sto at hun var litt for lenge på do og ble skikkelig dårlig.
Det var kanskje noe med rekene.
Vi hadde egentlig planer om å avslutte på en litt ryddig måte, – kjøre en sånn «takk for i aften og dette var hyggelig-greie», men så skjønte vi på Nina at det begynte å bli litt kjipt.

Det dukket opp noen tekstmeldinger i løpet av natten og den påfølgende dagen, – det var i og for seg som forventet, men jeg har ikke hørt noe mer fra hun som er prosjektleder for denne ansettelsesprosessen.
Det er litt rart, er det ikke?
Det er nesten som om jeg vurderer å sende et aldri så lite hint om at «Nina» fremdeles lever og kanskje til og med stille spørsmålet om hvordan det går med den usedvanlige hyggelige Markedsdirektøren som til og med sendte et bilde av tissen sin for å vise hva hun går glipp av.

Jeg tror ikke dette er representativt for så mange virksomheter og sånn sett så var det kanskje maks uflaks at jeg valgte akkurat denne.
Noen vil sikkert si flaks.
Noen sier mye rart, ikke sant.
Det er bare det at jeg vet litt om denne sjappa fra før og sånn sett så burde jeg ha visst bedre og valgt noen andre, – det er jo utrolig mange andre å velge mellom.
Alle vil være med på spillet om jakten på de beste talentene, ikke sant.

Du får POMPLAMOOSE med «Something about us»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s