Style is a way of saying who you are without having to speak

Det finnes en hel haug med folk i næringsliv og politikk som ikke klarer å si noe uten at ordene som vedkommende skal si har hatt en gjennomgang med korrektur og innspill fra rådgivere, – disse folkene som sklir inn i den store gruppen med sånne som av merkelige grunner har fått et mandat til å fortelle voksne mennesker hvordan de skal leve livene sine eller i hvert fall vise at de lever livene sine og som har blitt en greie som jeg finner det relativt lett å overføre til jobbsøkere som går på kurs med troen på at de kan lære seg noe om hva de skal si når de møter opp på intervju.
Slik kan du vinne intervjuet, ikke sant.
Jeg er sikker på at du kan ha lest en sånn tekst fra noen av disse patetiske folkene som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er å søke på en jobb, – det er jo ikke noe rart i det hele tatt at det ender opp med å bli oppfattet som vanskelig når det er så mange som sier at det er sånn det er og sånn det skal være.

Frykten for å si noe som kanskje kan komme skeivt ut eller si noe som kan bli oppfattet som feil er så overhengende at det ender med at de ikke får seg til å si noe som helst som ikke er kvalitetssikret fra en coach eller en mentor, rådgiver eller veileder eller hva de får seg til å kalle seg.
Same shit.
De sitter som regel pent i stolen, da.
Jobbsøkere på intervju, mener jeg.
De andre som jeg viser til har jo en tendens til å stå mens de forteller om viktigheten av å være pene i tøyet og hvordan man skal vinne konkurransen om det hardeste håndtrykket.
Det er da også noe.
Ha ha, liksom.
Det er egentlig ganske lett å gjennomskue jobbsøkere som tror på dem eller som blir overbevist om at det kan være lurt å tro på dem, – det er lett for meg å la dem få lov til å holde på og det er bare fordi det er morsomt å se hvordan de holder på før klokken viser at det er tid for å avslutte og jeg forteller dem at jeg ikke tar dem med meg i den videre prosessen.
Overraskelsen er stor.
Det er urettferdig.
Jeg er jo så godt kvalifisert.
Det er mange andre ting som kommer fram hvor spørsmålet om hva de egentlig burde ha sagt eller hva de bør ta meg seg inn i en annen prosess er fremtredende eksempler på hvor vanskelig de gjør det for seg selv.
Hvorfor har det blitt sånn?
Hvorfor klarer dem ikke være seg selv og oppføre seg ordentlig?

Jeg ser med en gang hvem som har vært på kurs og hvem som har fått med seg litt for mange tips fra sånne som tror at de har noe å komme med, – en greie som faller seg like lett som når jeg ser hvem som er påvirket av sånne som heier på «personlig merkevarebygging» og som tror at de vil bli oppfattet som en stjerne hvis de følger rådene som de har betalt for. Mange av dem har til og med søknadsdokumenter som snakker for seg selv, – det er i hvert fall det de tror og det er kanskje derfor de føler at de ikke trenger å si så mye mer enn det som de tror at jeg har lest om dem.
Jeg har god CV.
Jeg har hatt den til gjennomgang hos flinke folk.
Jeg har til og med vist den til onkelen min og naboen min og de sier at den er bra.
Rådene er mange.
Rådene er selvfølgelig villedende så det holder, og det er nesten som om folkene som gir disse rådene fortjener kred for sin egen kreativitet. Hvis du legger til alle virksomhetene som bruker en formue på et virksomhetsomdømme som ikke har rot i virkeligheten, så kan jeg selvfølgelig være fristet til å omformulere spørsmålenr til noe som ligner «hvem er det egentlig som lurer hvem».

Det er litt rart at det finnes så mange rekrutteringsfolk eller i hvert fall sånne som liker å si at de jobber med rekruttering som får seg til å fortelle hvor vanskelig det er å få tak i «de riktige talentene», og det er kanskje derfor de skjuler sin manglende kunnskap bak «kvalitetssikrede prosesser» og «tester» og «metoder» og annet fjas. Det ender med at jobbsøkere lurer seg selv og lurer seg selv så mye at de føler en merkelig form for tilfredsstillelse når de kan sitte der og spille en rolle som midtpunkt og en rolle som de viser med hele seg og sitt at de ikke behersker.
Jeg kom i hvert fall fram til intervju.
Taperens trøst.
Det var jo tross alt firehundreogsekstini søkere og det vet jeg for det er et av de viktigste spørsmålene som jeg fikk anledning til å stille.
Grøss.
De vet selvfølgelig ikke at de som sitter på den andre enden av bordet sitter med det beste grunnlaget for noen saftige fluktkommentarer og verdens beste eksempel på utrolig dårlig rekrutteringskommunikasjon når de omsider forteller deg at du er «overkvalifisert» eller «litt på siden av det som vi ser etter».

Jeg har en venninne som er stylist, – hun er riktignok stylist i filmbransjen og noen kan sikkert lure på hvorfor jeg trekker fram en setning som hun pleier å si:
Style is a way of saying who you are without having to speak.
Hmm.
Kanskje det er fordi jeg tror at det er her det ligger.
Kanskje det har en sammenheng med at rekrutteringsprosessene oppfattes som en catwalk foran et publikum som nikker gjenkjennende til idealiserte normer som viser at emballasje er viktigere enn innhold.
Vi har det jo så moro på jobben, ikke sant.
Litt rart at lunsjpraten i kantina handler om realityshow på TV når det er bedre å holde kjeft og la blikket vandre.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som var litt oppgitt fordi hun følte at hun ikke fikk anledning til å følge det eneste rådet som det er mulig å gi til en jobbsøker og det er det som handler om at den eneste muligheten du har til å gjøre en forskjell og skille deg ut i en jobbsøkerprosess er det som handler om å være deg selv.
Jeg fikk det ikke til.
Jeg fikk ikke sjansen.
Det var sånn hun sa det.
Jeg fikk det ikke til.
Jeg fikk ikke sjansen.
Hmm.
Jeg lot det gå noen sekunder som hun sikkert oppfattet som en evighet før jeg spurte hvorfor hun i det hele tatt var på dette intervjuet.
Nei.
Hun skjønte ikke spørsmålet.
Jeg husker ikke hvordan jeg sa det, men jeg sa noe som ligner på det som jeg pleier å si og det er det som handler om at jobbsøkere må finne seg i mye rart og spesielt fra folk som burde jobbe med noe helt annet enn mennesker. Når du treffer HR-spirer med dobbel master i hersketeknikker på et intervju og avdanka bruktbilselgere på jobbsøkerkurs, så er det ditt ansvar å beholde eierskap og styring og si det som du skal si og da mener jeg det som kommer fra deg selv.
Ta deg sammen.
Akkurat det husker jeg at jeg sa til henne.
Ta deg sammen.

Du får VANESSA BLEY med «Sunset Hangover»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s