Forfatter: Morten Besshø

Being Alive

Det bare skjedde, liksom

Det var når Andrea hadde lest et utdrag fra boken vår at vi begynte å snakke om det.
Ny bok.
Ny film.
Kanskje bare bok.
Det var på den samme måten som det pleier å være når vi gjør noe som vi syns er fint og som skaper en tankerekke.
Kreativitet er medfødt.
Kreativitet er en egenskap som har en lei tendens til å bli ødelagt av sånne som er lønnet for å lære folk til å lukke øynene for alt som ikke rimer med sin egen virkelighet.

Jeg vet at det finnes folk som rynker på nesa når vi sier at voldtekt er en del av historien til forholdet vårt, men de forsøker å skjønne poenget når de får høre hvordan det formet oss og noen påfølgende prosjektbeskrivelser med jenter som har opplevd kjipe ting.
Det er da de skjønner at vi vet hva vi snakker om.
Vi har valgt en foreløpig arbeidstittel som er den setningen som står som en gjenganger for de som omsider finner en anledning til å snakke om det, – gjerne med venninnen sin mens de sitter i en sofa og drikker te:
Det bare skjedde, liksom.
Det er foreløpig arbeidstittel og sikter til de som ikke sier noe før det er mange andre som sier noe og som utløser en hype som de benytter anledningen til å kaste seg på.

Det skal handle om jentene på danseskolen som plutselig finner ut at de ikke syns det er noe gøy å danse lenger når den kjekke instruktøren viser at han ikke bryr seg om det som skjedde.
Det bare skjedde, liksom.
Det skal handle om jentene som bytter skole når fadderuka er over og han som hadde så mye fint å si ikke har så mye mer å si om det som de selv har lyst til å snakke om.
Det skal handle om jentene som er fulle på ferie og flørt og som blir med på hotellrommet til den kjekke gutten som danset så kult og som var så kul at de følte seg som ingenting og som litt senere fikk dem til å føle seg enda mindre enn ingenting og hva er man da, liksom.
Det skal handle om jentene som sier opp jobben når de våkner opp fra firmafesten og sjefen sier at han oppfattet det som skjedde som noe som bare skjedde.
Det var jo bare morsomt, ikke sant.
Vi er jo voksne mennesker, er vi ikke?

Det skal handle om jentene som lukker øynene når de omsider får seg til å si at de tror at de har blitt voldtatt, – denne setningen som er ganske tøff for jentene som vet at de har blitt voldtatt og som ikke er så begeistret for naive jenter som søker tåpelig trøst og vinning basert på dårlig dømmekraft.

Det blir en stygg historie som kommer til å få batikkfeministene til å gå bananas.
Emneknagg føkk ju tu, liksom.
Vi har en hel haug med historier, men vil gjerne ha flere. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kan tenke seg å dele sin historie med oss, så kan du be vedkommende sende en melding:
andrea.dziubenko@gmail.com


.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Regarding politics …

I meet a whole lot of people showing disappointment when saying that LinkedIn for quite a long time has turned into something similar to Facebook. I was discussing this topic yesterday before adding politics to the conversation by mentioning the common fear from candidates not able to express something that is not carved in stone as political correctness when they try to reveal their identity at job interviews.

In Norway there are so many stupid rules and regulations making it quite easy to think that the lunatics pushing out this shit is more eager to keep people outside than inside the job market and that is something I find rather strange and something close to a pathetic paradox. The conversation touched the fact that we are «not allowed» to include political views when selecting humans who are supposed to fit with other humans. It might be considered as a small digression, but have you ever noticed that people talking loud about diversity are the ones you should avoid?
– «I am just so into diversity … I know many people with coloured skin and I have two lesbian friends and I also believe that my neighbor is gay … I allow him to water the plants on my balcony when I am out travelling and many of my friends are vegetarians, by the way … I also know a dude supporting Charlton Athletic even though he is pretending to be a scouser».
You know who I am talking about, right?
You know that these are the ones trying their best to show off that they are the special ones willing to make an impact by being different while they are just showing off their own weakness.
– «I am also having this fear of climate change and we really need to act now …»
That’s when I rest my case but allow them to spend their twenty minutes while my mug is still filled with coffee listening to words similar to «discrimination» and «unfair selections» while they admit a history of former applications filled with extensive and sometimes quite impressive reasons for not ending up as the one selected for the job of their dreams even though they consider themselves being highly educated.
In other words it’s nothing but obsessions and selected truths.

My job as a professional recruiter is to identify candidates as the right fit and that is something that I can’t do by just reading resumes and listening to references being friends on Facebook. I do my own thing just like James Brown and making people talk is perhaps the secret of my success being a recruiter with no history of bad hires. The funny thing is that I am «not allowed» to talk about this but I do it anyway and this might be one of many reasons why I am working with so many cool clients all across Europe not willing to cope with the crap.
– «I really enjoy using Facebook to express myself … do you want to see the picture of my cat?»

Have you ever met someone who is trying to be an individual with integrity while still respecting influencers?
Have you ever met someone and then finding out they argue in celebrities instagram comments with people they don’t even know?

Fun fact: Yesterday I was expelled from Facebook for 30 days explained by the moderator as breaking the rules when I published a comment to show my support to the man punished for his reactions against the crimes of grooming in the UK, – I wonder if LinkedIn will turn into something similar using moderators acting as sensors that reminds me of something that might fit the communist era or even fascism, but don’t have the time to check this out.
Maybe later.

.

Style is a way of saying who you are without having to speak

Det finnes en hel haug med folk i næringsliv og politikk som ikke klarer å si noe uten at ordene som vedkommende skal si har hatt en gjennomgang med korrektur og innspill fra rådgivere, – disse folkene som sklir inn i den store gruppen med sånne som av merkelige grunner har fått et mandat til å fortelle voksne mennesker hvordan de skal leve livene sine eller i hvert fall vise at de lever livene sine og som har blitt en greie som jeg finner det relativt lett å overføre til jobbsøkere som går på kurs med troen på at de kan lære seg noe om hva de skal si når de møter opp på intervju.
Slik kan du vinne intervjuet, ikke sant.
Jeg er sikker på at du kan ha lest en sånn tekst fra noen av disse patetiske folkene som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er å søke på en jobb, – det er jo ikke noe rart i det hele tatt at det ender opp med å bli oppfattet som vanskelig når det er så mange som sier at det er sånn det er og sånn det skal være.

Frykten for å si noe som kanskje kan komme skeivt ut eller si noe som kan bli oppfattet som feil er så overhengende at det ender med at de ikke får seg til å si noe som helst som ikke er kvalitetssikret fra en coach eller en mentor, rådgiver eller veileder eller hva de får seg til å kalle seg.
Same shit.
De sitter som regel pent i stolen, da.
Jobbsøkere på intervju, mener jeg.
De andre som jeg viser til har jo en tendens til å stå mens de forteller om viktigheten av å være pene i tøyet og hvordan man skal vinne konkurransen om det hardeste håndtrykket.
Det er da også noe.
Ha ha, liksom.
Det er egentlig ganske lett å gjennomskue jobbsøkere som tror på dem eller som blir overbevist om at det kan være lurt å tro på dem, – det er lett for meg å la dem få lov til å holde på og det er bare fordi det er morsomt å se hvordan de holder på før klokken viser at det er tid for å avslutte og jeg forteller dem at jeg ikke tar dem med meg i den videre prosessen.
Overraskelsen er stor.
Det er urettferdig.
Jeg er jo så godt kvalifisert.
Det er mange andre ting som kommer fram hvor spørsmålet om hva de egentlig burde ha sagt eller hva de bør ta meg seg inn i en annen prosess er fremtredende eksempler på hvor vanskelig de gjør det for seg selv.
Hvorfor har det blitt sånn?
Hvorfor klarer dem ikke være seg selv og oppføre seg ordentlig?

Jeg ser med en gang hvem som har vært på kurs og hvem som har fått med seg litt for mange tips fra sånne som tror at de har noe å komme med, – en greie som faller seg like lett som når jeg ser hvem som er påvirket av sånne som heier på «personlig merkevarebygging» og som tror at de vil bli oppfattet som en stjerne hvis de følger rådene som de har betalt for. Mange av dem har til og med søknadsdokumenter som snakker for seg selv, – det er i hvert fall det de tror og det er kanskje derfor de føler at de ikke trenger å si så mye mer enn det som de tror at jeg har lest om dem.
Jeg har god CV.
Jeg har hatt den til gjennomgang hos flinke folk.
Jeg har til og med vist den til onkelen min og naboen min og de sier at den er bra.
Rådene er mange.
Rådene er selvfølgelig villedende så det holder, og det er nesten som om folkene som gir disse rådene fortjener kred for sin egen kreativitet. Hvis du legger til alle virksomhetene som bruker en formue på et virksomhetsomdømme som ikke har rot i virkeligheten, så kan jeg selvfølgelig være fristet til å omformulere spørsmålenr til noe som ligner «hvem er det egentlig som lurer hvem».

Det er litt rart at det finnes så mange rekrutteringsfolk eller i hvert fall sånne som liker å si at de jobber med rekruttering som får seg til å fortelle hvor vanskelig det er å få tak i «de riktige talentene», og det er kanskje derfor de skjuler sin manglende kunnskap bak «kvalitetssikrede prosesser» og «tester» og «metoder» og annet fjas. Det ender med at jobbsøkere lurer seg selv og lurer seg selv så mye at de føler en merkelig form for tilfredsstillelse når de kan sitte der og spille en rolle som midtpunkt og en rolle som de viser med hele seg og sitt at de ikke behersker.
Jeg kom i hvert fall fram til intervju.
Taperens trøst.
Det var jo tross alt firehundreogsekstini søkere og det vet jeg for det er et av de viktigste spørsmålene som jeg fikk anledning til å stille.
Grøss.
De vet selvfølgelig ikke at de som sitter på den andre enden av bordet sitter med det beste grunnlaget for noen saftige fluktkommentarer og verdens beste eksempel på utrolig dårlig rekrutteringskommunikasjon når de omsider forteller deg at du er «overkvalifisert» eller «litt på siden av det som vi ser etter».

Jeg har en venninne som er stylist, – hun er riktignok stylist i filmbransjen og noen kan sikkert lure på hvorfor jeg trekker fram en setning som hun pleier å si:
Style is a way of saying who you are without having to speak.
Hmm.
Kanskje det er fordi jeg tror at det er her det ligger.
Kanskje det har en sammenheng med at rekrutteringsprosessene oppfattes som en catwalk foran et publikum som nikker gjenkjennende til idealiserte normer som viser at emballasje er viktigere enn innhold.
Vi har det jo så moro på jobben, ikke sant.
Litt rart at lunsjpraten i kantina handler om realityshow på TV når det er bedre å holde kjeft og la blikket vandre.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som var litt oppgitt fordi hun følte at hun ikke fikk anledning til å følge det eneste rådet som det er mulig å gi til en jobbsøker og det er det som handler om at den eneste muligheten du har til å gjøre en forskjell og skille deg ut i en jobbsøkerprosess er det som handler om å være deg selv.
Jeg fikk det ikke til.
Jeg fikk ikke sjansen.
Det var sånn hun sa det.
Jeg fikk det ikke til.
Jeg fikk ikke sjansen.
Hmm.
Jeg lot det gå noen sekunder som hun sikkert oppfattet som en evighet før jeg spurte hvorfor hun i det hele tatt var på dette intervjuet.
Nei.
Hun skjønte ikke spørsmålet.
Jeg husker ikke hvordan jeg sa det, men jeg sa noe som ligner på det som jeg pleier å si og det er det som handler om at jobbsøkere må finne seg i mye rart og spesielt fra folk som burde jobbe med noe helt annet enn mennesker. Når du treffer HR-spirer med dobbel master i hersketeknikker på et intervju og avdanka bruktbilselgere på jobbsøkerkurs, så er det ditt ansvar å beholde eierskap og styring og si det som du skal si og da mener jeg det som kommer fra deg selv.
Ta deg sammen.
Akkurat det husker jeg at jeg sa til henne.
Ta deg sammen.

Du får VANESSA BLEY med «Sunset Hangover»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

The Mystery Applicant

Det begynner å bli en stund siden jeg søkte på en stilling i en relativt kjent virksomhet, – personlighetstest ble mottatt og gjennomført før noen annen form for dialog og det er jo det som er så jævlig fint med Webcruiter.
Man slipper å snakke med folk, ikke sant.
Litt senere ble det intervju.
Hmm.
Det er bare det at det ikke er jeg som var der.
Nina var der klokka ti.
Karoline var der klokka tre og Harald klokka fire.
Ja.
Jeg sendte tre forskjellige søknader og alt sammen var så bra at hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosessen fortalte at hun gledet seg til å treffe meg. Hun skrev for øvrig at de hadde mottatt over tre hundre søknader og det er kanskje derfor hun følte seg programforpliktet til å legge inn en aldri så liten beklagelse om at prosessen har strukket litt ut i tid. Jeg var rimelig sikker på at hun satt og gnei seg i hendene og kanskje et annet sted, – fryden freste gjennom blodet på tanken om at ledelsen blir stolt av henne og ser resultatet fra alt sløseriet med å utvikle et godt virksomhetsomdømme.
Grøss.
Hva annet er det å forvente når man vet at store søkermasser er det beste tegnet på en utrolig dårlig rekrutteringskommunikasjon?

Nina, Karoline og Harald er skuespillere som vet hvordan de skal oppføre seg og hva de skal fortelle om seg selv og sitt. De har vært med på noen av disse oppleggene mine før og er godt kjent med poenget bak et intervju og hva man skal fokusere på. De gledet seg skikkelig til å maltraktere et møte som egentlig skal handle om mennesker og hva mennesker kan få til når de er sammen, men som i virkelighetene blir ødelagt av struktur og systematikk i en kvalitetssikret prosess og hvor de selvfølgelig fikk høre en gjennomgang av virksomhetens historie og beskrivelse av rollen som de allerede hadde søkt på, – tjue minutter med misbruk av tid før de ble bedt om å ta en gjennomgang av sin egen CV før hun som satt på den andre siden av bordet kunne komme med sine tjue forhåndsdefinerte spørsmål.
De visste at de skulle ta kontrollen.
De visste at de skulle utfordre.
De visste at de har frie tøyler og visste at dette ville komme til å bli dødskult og visste til og med mer om dama på den andre siden av bordet enn hun antageligvis vet at det er mulig for fremmede folk å finne ut.

Hele greia er bare en liten del av noen andre greier som jeg skal gjøre utover høsten og hvor alt sammen skal avsluttes og avsløres på et foredrag i oktober.
Det er bare det at det dukket opp en aldri så liten greie.
Det dukket opp noe intrikat, en liten vri som fikk alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner og som begynte med en melding med invitasjon til en ny intervjurunde, – en melding som riktignok inkluderte en setning om at det var åtte kandidater som er med videre og det er en setning som er like teit som når hun fortalte innledningsvis om hvor mange søkere som har kommet inn. Det har kanskje noe med disse patetiske greiene som handler om å vise seg fram å gjøre.
Noe må det jo være.
Kanskje du vet hva det er og hva sånne folk tror at de skal oppnå med dette tullet.

Det som er det mest morsomme med bruk av «mystery applicants» er dette som handler om å få bekreftet hvor dårlige ansettelsesprosessene blir når de «kvalitetssikrede prosessene» driftes av sånne som burde gjøre noe helt annet enn å kødde med mennesker og hva som egentlig skjer når man stoler blindt på tester og metoder som er utviklet av sånne som helst ikke vil ha noe med mennesker å gjøre i det hele tatt. Det kjipe med disse greiene er den vitterlige vissheten om at vi ikke kan strekke det så langt og det er derfor jeg valgte å sende svar fra to av dem som fortalte at de ikke var interessert i å være med videre. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å legge på noen kommentarer om dårlig kandidatopplevelse og at virksomheten hennes har gitt et inntrykk som ikke rimer med forventningene og i hvert fall ikke med forventningene som de legger opp til med tull og tøys i beskrivelsen av sitt eget virksomhetsomdømme.

Nina tok neste runde hvor hun fikk møte noen av folkene som man burde dra inn i begynnelsen av en ansettelsesprosess og det er folkene som jobber med det som den nye personen skal jobbe med.
HR har ingen verdens ting med en ansettelsesprosess å gjøre.
Det gikk bra.
Det gikk som forventet, med andre ord.
Det gikk faktisk så bra at det tikket inn en tekstmelding fra han som liksom kan bli den nye sjefen hennes, – takk for hyggelig møte og greier. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er det jeg som fikk den, men det vet jo ikke han.

Nina ble ikke overrasket i det hele tatt, – hun sa at det var noe ekkelt med hele typen og hun er tøff nok til å strekke den litt lenger og det er her det blir litt intrikat med en aldri så liten vri som har fått alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner. Nå skal jeg ikke røpe alt som jeg skal røpe på foredraget mitt, men dagen etter så var vi på en restaurant og så på Nina og Markedsdirektøren som satt ved nabobordet.
Nina hadde rett.
Det var noe ekkelt med hele typen, – han kjørte på med alt han hadde og han hadde ganske mye, for å si det sånn. Jeg kjenner hun som serverer og kjenner hele restauranten og det var jo derfor vi valgte akkurat dette stedet hvor servitøren fikk beskjed om å servere solbærsaft i vinglasset til Nina og påfølgende blanke drinker i baren. Klokka var kvart på stengetid da hånden hans var på låret hennes. Litt senere fleipet vi med at det tok jævlig lang tid før den omsider kom dit og det er jo egentlig ganske lett å fleipe med sånne ting når man får det litt på avstand. Det var da hun hadde sagt at hun måtte på do og det var da hun foretok et kostymeskifte før vi dro på nachspiel og oppsummerte.
Uten Markedsdirektøren, men det skjønte du kanskje.
Han hadde fått en tekstmelding hvor det sto at hun var litt for lenge på do og ble skikkelig dårlig.
Det var kanskje noe med rekene.
Vi hadde egentlig planer om å avslutte på en litt ryddig måte, – kjøre en sånn «takk for i aften og dette var hyggelig-greie», men så skjønte vi på Nina at det begynte å bli litt kjipt.

Det dukket opp noen tekstmeldinger i løpet av natten og den påfølgende dagen, – det var i og for seg som forventet, men jeg har ikke hørt noe mer fra hun som er prosjektleder for denne ansettelsesprosessen.
Det er litt rart, er det ikke?
Det er nesten som om jeg vurderer å sende et aldri så lite hint om at «Nina» fremdeles lever og kanskje til og med stille spørsmålet om hvordan det går med den usedvanlige hyggelige Markedsdirektøren som til og med sendte et bilde av tissen sin for å vise hva hun går glipp av.

Jeg tror ikke dette er representativt for så mange virksomheter og sånn sett så var det kanskje maks uflaks at jeg valgte akkurat denne.
Noen vil sikkert si flaks.
Noen sier mye rart, ikke sant.
Det er bare det at jeg vet litt om denne sjappa fra før og sånn sett så burde jeg ha visst bedre og valgt noen andre, – det er jo utrolig mange andre å velge mellom.
Alle vil være med på spillet om jakten på de beste talentene, ikke sant.

Du får POMPLAMOOSE med «Something about us»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.