Forfatter: Morten Besshø

Being Alive

Vil du dele din historie fra et møte med en «coach» ?

Vi ser etter deg som har en morsom historie fra ditt møte med en «coach» og som har lyst til å dele den med resten av verden.

Det spiller i og for seg ingen rolle hva slags «coach» – de er jo klin like alle sammen – for greia er at det skal skrives noen ord om disse svindlerne som tar betalt for å lure folk og gi dem en eller annen form for kortvarig lykke.
Nesten som horer, med andre ord.
Nesten.
Jeg har faktisk mer respekt for horene, og derfor blir det en kjip sammenligning.

Prosjektet blir en bok som er skrevet i romanform og som handler om hva som egentlig skjer med folk som har sluttet å tenke og handle av egen vilje, – de som trenger hjelp til å finne kjærlighet og farge på kjøkkenet, hva man skal spise på en vanlig tirsdag og selvfølgelig hvordan man skal kle på seg når de skal ut og fortelle en fremmed hvem de egentlig er.
Sånne ting.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Hvis du ikke skjønner det, så kan du bare drite i det.

Hvis du er en sånn som tror at jeg mener sånne som Jørgen Klopp, så er det ikke sånne jeg skal snakke med i denne omgang.
Han har jeg for øvrig snakket med før i en helt annen setting.
Fin fyr.
Akkurat som på TV.
Nok om det.
Det er digg hvis du kjenner noen som kjenner noen av disse som hevder at de har helbredende evner og som er skikkelig gode til å svinge med fjær og pyre litt røkelse og de greiene der.
Kumbaya.
Livstilscoachene er kanskje våre egne favoritter, – influencers er av den samme ulla sammen med sånne folk som er opptatt av personlig merkevarebygging og det våset der. Du skjønner sikkert hvem jeg mener, og som nevnt kan du bare drite i det hvis du ikke skjønner det.

Visste du forresten at det finnes folk som tror at de har en diagnose når de blir røde på halsen og får tung pust når de elsker med kjæresten sin?
Hva feiler det meg, liksom?
Kom kjære, – vi må gå til en coach …

Vi ser ikke etter noen lange avhandlinger og sånt, – vi kan lage storm ut av den korte pusten mot øret, men syns at det hadde vært litt kult med noen ekstra referanser i tillegg til alle de som vi allerede har. Det er kanskje unødvendig og nevne at romanen får en satirisk twist med tanke på at verden i seg selv har blitt til en eneste stor satire, – mye takket være disse folka som tror at de har et mandat til å forføre folket og tjene pengene sine på å få dem til å passe inn i sitt eget bilde.

Og bare så det er nevnt, – ingen ting av det som du skriver vil bli brukt mot deg og de greiene der. Du forblir anonym og når det er nevnt og nevnt på den måten så er jo de fleste anonyme på plattformer som dette.
De forsøker i hvert fall.
Det er jo så mange morsomme nick der ute, ikke sant.
Jeg pleier å si at hvis man virkelig er interessert i å komme i kontakt med noen som man vil komme i kontakt med så finner man fram til kontaktinformasjon, men hvis du bruker kommentarfeltet så blir teksten din ikke lest av andre enn meg, – kopiert inn i ny tekst og deretter slettet.
Bare så det er nevnt.
Nesten som en sånn dustete GDPR-greie.
Nesten.

Lev lurt.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Noen ord om vekst

Virksomheter har en tendens til å være opptatt av vekst og da er det lett for sånne som meg å tenke på at vekst er en greie som gjør noe med kjernen i tingene og som medfører en konsekvens som gjør at noe blir borte hvor et begrep som «noe» kan defineres som så mangt.
Det er ikke så mange som kan gi et godt svar på hvorfor det er sånn.
Det bare er sånn.
Det er det beste svaret på det meste.
Det bare er sånn.

Vekst er isolert sett et positiv begrep når man snakker om trær og planter og øvrig organisk materiale og positivt så lenge det ikke skygger for sola.

Vekst vil medføre en endring som ikke nødvendigvis rimer med omstendigheter og omgivelser og de andre greiene som er viktig for at man skal ha det bra eller for å bli oppfattet som bra og hvor det er det som egentlig er det viktigste.
Oppfattelsen, mener jeg.
Oppfattelsen fra de andre.
Oppfattelsen som bunner i noe som man kanskje ikke vet hva er før man pøser på med kroner for å leie inn noen markedskonsulenter med en fersk pensumplan i minne som inkluderer fine ord som «benchmarking» og «return of investment» og som omsider finner ut at alle de gode tingene som man spiser faktisk kommer ut som dritt.
Neste steg er enkelt.
Neste steg inkluderer en analyse av dritten som kommer ut før prosessen konkluderer med at dritten er brun.
Hmm.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men dritten som kommer ut av meg er svart og det er fordi jeg er på en sånn kur som inkluderer jerntilskudd. Det var en periode hvor det var rødt og rødt er en farlig farge på disse greiene.
Men den er hard og fin, da.
Dritten, mener jeg.
Det er da også noe og spesielt i en verden som domineres av suppe og kliss som det er jævlig vanskelig å tørke bort med mindre man får noen andre til å gjøre det.
Nok om det.

Vekst fører til endring og endring kan være positivt.
Endring kan være en nødvendighet for videre eksistens.
Ja, – det er bare det at man må ta høyde for (!) at man kan vokse fra noe annet og til og med vokse fra noe som man egentlig ikke har så veldig lyst til å vokse fra, og det er da man kommer til dette som handler om kjernen i tingene.
Det har vært sånn siden tidenes morgen.
Klanen klarer seg bra.
Klanen blir større.
Klanen klarer seg bedre enn andre klaner og så ender det med en merkelig form for fred og ironisk idyll hvor enkelte føler at de vil ha noe mer eller føler at de ikke er med eller ikke får lov til å være med og da flytter de til et annet sted når det går opp for dem at fraksjonen ikke funker og tar med seg et kjernemateriale som ligner eller som de i hvert fall tror er noe som ligner på det som var og det som var fint og hvor det fine var noe som litt senere dannet grunnlaget for vekst.
Paradoks.
Nå skal alt bli så mye bedre.
Nå har vi lært av våre feil.
Nå har vi til og med lært av andres feil og det er i og for seg en dårlig måte å lære på, – en greie som det ikke er så mange som tenker på eller som tør å tenke på, og det har kanskje en sammenheng med at de har latt seg forføre av sånne som får seg til å bruke enda finere ord enn de som jeg nevner litt lenger opp.
Humankapital.
Progresjon.
Prosess.
Det finnes flere ord som er finere eller som i hvert fall oppfattes som finere og som blir enda finere når de legges inn i et excel-ark med fine farger.
Grønt, kanskje.
Oransje.
Jeg slenger inn en digresjon til og det er fordi jeg kom til å tenke på en batikkdundre som forsøkte å rakne et kundemøte med å si at ord er sterke saker og ord er som våpen.
Det er feil.
Det er ingen som kan drepe noen med ord.
Det er mulig at ørene til den som lytter vil falle av, men man dør ikke av det.
Hvis du ikke tåler å høre det, så får du gå ut.
Det var sånn jeg sa det.
Dama gikk.
Dama sluttet litt senere, men det får bli en annen sak.
Nok om det.
Vekst har som nevnt en tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene og det var dette jeg snakket om med en hyggelig dame som har lyst til å slutte der hvor hun jobber for å begynne å jobbe hos en virksomhet som ser etter en som henne. Det var like etter at jeg hadde sagt at det var hun som var den nye markedsdirektøren at hun sa det:
– «Ordene».
Det var som om det ikke var så mye mer å si.
Det var kanskje derfor det ble en liten pause og som ble en sånn pause som jeg benyttet til å ta en ny slurk av kaffen mens hun så en annen vei og lot fingrene fjerne noe bøss eller noe annet fra øynene sine.
– «Ordene», fortsatte hun og fulgte opp med å si noen ord om hvordan jeg hadde sagt disse ordene som hadde fått henne til å gå opp på en stein for at hun kunne få en litt bedre oppfattelse av klanen som preget omgivelsene og omstendighetene.
– «Ordene som fikk meg til å skjønne at jeg ikke gjør det som jeg syns er morsomt og gjør det som jeg gjør for å bli oppfattet som morsom …»

Litt senere kom jeg til å tenke på Facebook og hvordan Facebook har vokst ut av seg selv. Det er nesten som om jeg savner kattepusbildene og gamle klassevenner som poserer i dagens outfit, vinglass i solnedgang og barna deres med syltetøy i trynet.
Nesten.
Facebook har tatt kvelertak på seg selv og puster av gammel vane og det kommer en tid for alle hvor man ikke hører forskjellen på hikst og hyl som følge av kåthet og glede eller en pinefull smerte som ikke skal vises til andre av falsk frykt for at det kommer noen som finner ut at de skal bryte ut og gjøre noe av dette til noe annet.
Nå kommer de andre.
Nå kommer de andre som lukker øya for alle de som har daua på veien.
The Next-Gen Social Networking.
Særlig.
Det er lett å overføre denne tanken til mye annet som berører det samme og det minner meg på hvordan en nabodame vokste i skoa når hun fikk rollen som ansvarlig for en plantedugnad i borettslaget.
Nå var hun sjef.
Nå kunne hun komme til sin rett.
Nå kunne hun endelig få glede av sine bortkastede år på BI.
Det var bare det at dama ikke hadde peiling på planter og plantevalget passet ikke med omstendigheter og omgivelser.

Jeg finner det ganske lett å sammenligne en virksomhet med et parforhold og spesielt i de tilfellene hvor alt for mange benytter rollen i den aktuelle virksomheten til å utvikle et parforhold. Noen går den andre veien og det går jo som det går og det går som regel ikke i det hele tatt.
Vi skal vokse og vi skal vokse sammen.
Vi tenker ikke på at vi ender opp med å vokse fra hverandre med mindre vi klarer å beholde fokus på kjernen i tingene.

Du får SERSHEN & ZARITSKAYA med litt øs og pøs

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

The best things in life are free

Jeg er sikker på at du har lest eller hørt eller til og med sagt denne setningen som er en setning som kanskje står som den største livsløgnen av dem alle. Det finnes noen som hevder at den har en opprinnelse fra tanken om at de mest verdifulle tingene i livet er ting som ikke koster penger, og hvis du søker opp sitatet på google så får du en liste over det som oppfattes som de viktigste:
– Klemmer
– Venner og familie
– Smil
– Søvn
– Latter
– Gode minner
– Kjærlighet

Nå kan det være at du klarer å finne noen flere eksempler og nevnt med visshet om at noe som kan ha en verdi for deg er noe som kanskje ikke har en verdi for andre og sånne ting, men det er først når du setter dette sitatet i sammenheng med en god del av de andre sitatene som har en tendens til å dukke opp i den samme slengen fra de samme folka som digger dette sitatet at du vil se et ganske stort paradoks:
Livet er kostbart.
Hmm.
Det vil med andre ord si at listen over de beste tingene i livet som er gratis vil bli oppfattet som alt annet enn gratis og det ender opp som et sitat som rimer med de fleste sitater som deles av folk som antageligvis ikke har peiling på hva de snakker om.

Jeg traff en dame i dag som jobber som «livscoach» og da fikk jeg en ny stillingstittel på den lange listen over det som kan kalles «bullshit-jobber». Hun var prototypen på den som du ser for deg når du lukker øya og tenker på en som jobber med sånne ting.
Det var ganske mye batikk, for å si det sånn.
Greia er at hun vil diskutere et samarbeid med virksomheten min.
Greia er at jeg ikke ser verdien i det, – hverken for meg eller noen av de fine folka som jeg av ulike grunner jobber sammen med og hvor begrepet «jobber» er noe som brukes med visshet om at man alltid jobber med noe selv om man jobber med noe i livet som ikke gir inntekt i form av penger.
Skjønner du?
Dama hadde med seg nettbrettet sitt og viste bilder av blomster og steiner med sitater som hun antageligvis benytter som en refleksjonsbygger og det er i og for seg greit nok.
Det med refleksjonsbygger, mener jeg.
Listen med metoder og verktøy var ganske lang og litt lenger enn listen over sertifikater som antageligvis var ment for å verifisere kunnskapen hennes. Hun hevder at hun kan hjelpe noen av de som sliter med å finne verdier i livene sine og presenterte et tjenestespekter som strakk seg fra «personlig merkevarebygging» og «kommunikasjon» og hvor jeg ramlet ut når hun oppfordret folk til å komme seg ut av komfortsonen.
Grøss.

Hun hadde kommet i bunnen av den andre tekoppen når hun spurte om hun skulle fortsette og det var kanskje fordi hun la merke til at jeg så på klokka og fant ut av jeg fremdeles hadde god tid før jeg skulle over til noe annet av det som jeg gjør i Praha.
Det var da jeg sa det.
Det var da jeg spurte om hun kunne fortelle meg hva hun selv hadde opplevd i livet.
– «Opplevd?»
– «Ja», svarte jeg raskt.
– «Tingene som har formet deg … omgivelser og omstendigheter og disse greiene som former deg til å bli den som du er og den som sitter foran meg nå».
Nei.
Det var ikke så mye å snakke om.
Det var noe med en skole som jeg aldri har hørt om og det var det.
Det var null og niks fra den beste skolen som finnes og den eneste skolen som gir en utdannelse som kan brukes til noe:
Livets skole.
– «Du», fortsatte jeg.
– «Fortell meg litt om følelsene dine».
– «Følelser?»
– «Ja».
Det ble stille.
Det ble en sånn stillhet som det er viktig å ta vare på, og det er mest fordi det er stillheten som følger en påstand som poengterer virkeligheten.

Jeg er sikker på at det finnes noen som syns at jeg kan virke litt rå og brutal når jeg sitter i settinger som dette, – jeg er en sånn som kan finne på å spørre om alt og det er fordi jeg ønsker svar på noe av det som jeg lurer på og da faller det seg helt naturlig for meg å spørre. Det finnes en drøss med folk som hevder at de jobber med noe av det samme som meg og som hverken tør eller vil eller kan jobbe på den samme måten som meg.
Nei, det skulle jo ta seg ut.
Det finnes jo regler og retningslinjer, ikke sant.
Det er mulig at det gjør det, – en eller annen nisse eller et nek har sittet og hugget en tekst i stein på den samme måten som Moses gjorde det for mange år siden og så går det som det går og hu hei hvor det går.

De beste tingene i livet er gratis, men da må du være klar over hva det egentlig vil koste deg i en helt annen valuta og en valuta som hverken har form eller farge eller tall og symboler eller noe annet. Jeg pleier å si at det ikke koster meg en kalori å gjøre de tingene som er listet lenger opp og det er ikke bare fordi jeg ikke teller kalorier.
Det er fordi jeg har følelser.
Skjønner du?
Jeg gadd ikke å gjøre stillheten så lang som at det kunne bli oppfattet som pinlig, – dama var rimelig klar for å vise meg den siste siden i presentasjonsmateriellet sitt og det var prislisten.
Fordelingsnøkkelen blir vi enig om.
Det var sånn hun sa det.
Det blir vi enig om.
Særlig.
Det minner meg om et annet sitat:
Gode råd er dyre.
Hmm.
Det er kjekt å vite når livet ditt er så kostbart som det er og du kan falle for fristelsen av å sløse bort den verdifulle tiden din på å be andre folk om råd på ting som du må finne ut av selv.

Du får ELISE LeGROW med «Who Do You Love»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Emosjonell energi

– «Du», hvisket jeg.
– «Hvor lenge tror du vi kommer til å stå sånn?»
Hun svarte ikke.
Jeg kjente at grepet bak ryggen min flyttet på seg.
Ikke mye.
Bare litt.
Fire centimeter, kanskje.
Det hender at hun får noen sånne øyeblikk hvor alt bare går i svart og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å bare være der. Jeg vet hva jeg skal gjøre og det fine er at hun vet at jeg vet det og da bare kommer hun mot meg og gir meg dette tegnet som bare jeg skjønner.

Det kan være en lukt eller en lyd eller noe som hun ser eller som hun tror at hun ser og da er det som om det er noe som knekker inni kroppen hennes. Det begynner å bli ganske lenge siden jeg fryktet disse greiene, og det var kanskje mest fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller hva hun ville at jeg skulle gjøre eller om jeg skulle gjøre noe i det hele tatt.
Det er så lett å tråkke feil, liksom.
Det er så lett å si noe eller gjøre noe som får det til å bli værre.
Hun sier at jeg klarer meg bra.
Det er da også noe.
Det er lenge siden jeg sa det som det var og sa at hun måtte hjelpe meg.
Si hva jeg skal gjøre.
Si hva jeg skal si.
Si en eller annen hemmelig kode som bare vi skjønner.
– «Bare vær der», svarte hun.
– «Bare … vær der».

Litt senere løsner grepet og og det løsner som regel på en sånn måte at hendene hennes glir ned langs armene mine og helt ut til fingertuppene som hun fletter inn i sine og klemmer hendene våre sammen i noen raske trykk og så er vi ferdig for denne gang.
Det er egentlig ganske enkelt.

Denne gangen hadde vi stått sånn ganske lenge og litt lenger enn det som vi pleier å gjøre og det var derfor jeg hadde spurt.
Hun trakk seg litt tilbake og så på meg.
– «Jeg er ikke ferdig», hvisket hun og kjente at jeg trakk på skuldrene i en bevegelse som jeg er sikker på at noen andre kunne misoppfatte.
– «Du», fortsatte jeg.
– «Jeg må tisse …»

Det var en gang en hemmelighet, men så kom tiden hvor vi bestemte oss for å fortelle det og det gikk ganske bra. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kan det være ganske tungt å bære på enkelte hemmeligheter.
Vi har alle våre greier.
Noen har noe som ingen andre vet om og som de i hvert fall ikke trenger å få vite om hvis de ikke klarer å takle det som kommer.
Jeg gjorde det.
Jeg taklet det.
Jeg bare er sånn og jeg kommer tilbake til det litt lenger ned i denne teksten. Har du forresten lurt på hvor mange som kan dele den samme hemmeligheten?
Jeg tenker på sånne som er med på noe som kanskje kan oppfattes som en hemmelig klubb eller noe som ligner og som gjør ting som bare de som er med i denne «klubben» får vite og som er en sånn hemmelighet som skjules som en pakt som har blitt markert med blod.
Ti kniver i hjertet.
Mor og far i døden.
Noen vet noe som du ikke vet og som du aldri får vite.
Noen skjønner noe eller tror at de skjønner noe.
Noen tenker sitt og lar det være med det og så finnes det noen som gjør noe ut av det som de tror at de vet og som liker å spille denne viktige rollen som den som vet noe som ingen andre vet og som får seg til å slippe en lyd som skaper en gjenklang som kan tolkes på forskjellige måter når den blir til en søt vind som skjelver under rytmen.

Jeg tror at hun syns det er litt kjipt at jeg ikke vil fortelle hvem som er den spesielt utvalgte som skal fikse alle de greiene som skal fikses når jeg dør.
– «Det blir feil», svarte jeg når hun spurte.
– «Du kjenner meg på en helt annen måte enn det som vedkommende gjør og det er noe som kan få det til å handle om deg og ikke meg».
Hun tar ikke den.
Hun er med andre ord ikke så veldig ulik alle andre som ikke tar den og som gir inntrykk av å være en sånn som vil spille hovedrollen i den siste filmen.
Jeg er ganske klar på akkurat det.
Jeg er ganske klar på at døden handler om den som er død og ikke hvordan de etterlatte skal ta regi og bestemme scenografien.
– «Det blir bra», fortsatte jeg.
– «Det blir dødsbra …»
Jeg er ikke helt sikker for det er jo nå en gang sånn at man aldri kan være helt sikker på noen verdens ting, men jeg tror at det er den eneste hemmeligheten jeg skjuler for henne. Alt annet kan hun spørre om og det hender at hun gjør det og da får hun svar selv om jeg kan finne på å si at dette er noe som ikke handler om oss.
Hvor mye vil du vite?
Hvor mye trenger du å vite?
Jeg pleier å si det på den måten at alt som ikke handler om oss er noe som det ikke er noe poeng å snakke om før jeg strekker den litt lenger og sier at det er noe som har formet meg til å bli den som er hos deg akkurat nå.
Jeg sier det samme til de fleste jeg møter.
Jeg sier at det eneste som betyr noe er det som handler om oss, og da sier det seg nesten selv at jeg kjenner en del mennesker som bærer på tunge tanker og som finner ut at jeg er en sånn som tåler å høre det.
Jeg bryr meg ikke om hva du gjorde for fire år siden.
Jeg bryr meg ikke om du er en eks ditt eller eks datt.
Noen skal vite alt.
Noen skal snakke om alt.
Noen skjønner ikke poenget med det og jeg er en av noen som ikke skjønner det.
Noen skal borre i ting som ikke handler om det som skjer her og nå og det hender ganske ofte at jeg snakker om sånne ting når jeg snakker om sånne jobbeting og trekker fram de som graver i gammel moro som skjedde for fjorten år siden.
Valg eller handling som senere blir oppfattet som feil.
Jeg syns det er tull.
Jeg syns det er viktigere å være åpen i møte med fremmede mennesker og jeg bruker det som får meg til å like dette mennesket for alt det er verdt.
Det som handler om oss.
Det som handler om det som fikk oss til å komme nærmere hverandre og holde sammen og holde sammen i noe som kanskje ikke blir noe mer enn denne kvelden eller denne timen og som er påvirket og fremprovosert av tilfeldigheter og omstendigheter og noen andre greier som egentlig ikke betyr noen verdens ting og spesielt ikke hvis vi skal dø i morgen.
Det er sånn jeg lever.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg egentlig tenkte når Andrea slapp alt hun hadde i fanget mitt på en fredag kveld for noe som føles som en evighet siden.
Det hender at jeg forsøker å spole tilbake.
Det hender at jeg forsøker å skjønne noe av det som jeg kanskje tenkte eller som jeg tror at jeg tenkte, men så ender jeg opp med å tro at det ikke er noe å tenke på.
Det er egentlig ganske enkelt og det er faktisk så enkelt at jeg skal skrive om det.
Han ringte på torsdag.
Han er psykolog og skal skrive en bok om alle disse tingene som noen tenker på og som tenker så mye på disse tingene at det skaper nye tanker som ødelegger for alle de andre tankene og som også skal skrive ganske mye om de som klarer å blokkere eller tenke sånn som jeg tenker når jeg tenker på det. Han er riktignok psykolog, men han kombinerer noe av det med kinestetiske greier som dessverre kan gi en risiko for funn som ikke kan verifiseres.
Det er kjipt.
Det er sånn han sa det.
Det er kjipt.
Det er kjipt at alt skal verifiseres og falsifiseres og stemples som en diagnose. Han snakket ganske mye om evolusjon og soner og kompensering og alt som førte fram til ulike reaksjonsmønstre og komplikasjoner og konsekvenser.
Noen bare er sånn.
Det er sånn han sier det.
Noen bare er sånn og det virker som om du er sånn.
Hmm.
Det er ikke så ofte at jeg får høre at jeg er sånn eller sånn og dette gleder jeg meg til å være med på. Det skal handle om noe som han kaller for emosjonell energi og emosjonelle reaksjoner og emosjonelle paradokser og noen andre greier som egentlig ikke betyr så mye for meg som var «på» fra den første tilnærmelsen.
Emosjonell energi.
Det er en energi som i likhet med alle andre former for energi er sånn at den ikke er nedbrytbar, men den kan overføres til noe annet og det er noe av det som denne boken skal handle om.

Hun sto der når jeg kom tilbake fra do.
Hun sto der i det samme bildet og som om bildet var fryst. Det var bare tårene som rant nedover kinnene hennes som røpet at hun var et levende menneske som lot meg kysse dem bort.
– «Det går bra», hvisket hun.
– «Nå er jeg ferdig».

Du får LONDON GRAMMAR med «Strong»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.